Jeg har alltid følt meg som litt "for mye" som kvinne. Jeg er utadvendt og uttrykksfull og jeg nyter relativt uhemmet av livets gleder. Dette er ikke kvaliteter som sees blidt på i Bærum. I dagens samfunn er den høylytte kvinnen som nyter uhemmet, betraktet som vulgær og usmakelig. Man skal nippe pent til vinen og spise en passelig nøktern mengde middag – samme hvor god den er. Og du skal være slank, helst litt tynn.
Helt siden jeg var ganske liten er det noe med alt dette som jeg bare ikke har fått til å stemme. Dette gjaldt særlig seksualitet. Ganske tidlig forstod jeg at dette med sex, er noe som voksne synes skal være litt hemmelig, privat og vi skal ikke snakke om det noe særlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det ordenlig, men jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det når jeg sier at det ofte ligger noe "syndig" og "forbudt" i luften når man møter seksualitet i barndommen og også i ungdomstiden. En viss nysgjerrighet er riktignok ganske akseptert for gutter, men som jente skal man helst ikke være så altfor nysgjerrig på dette. Dette har ikke stemt helt i mitt hodet. Jeg har ofte i livet hatt en trang til å provosere frem reaksjoner på kvinnelig seksualitet, bare for å "se hva som skjer".
Omsider ble jeg altså stripper og deretter pornostjerne. Bombe. Jeg ville kreve min plass. Jeg veide over 70 kilo og ville kreve min fulle rett til å være "heit" på egne premisser. Jeg måtte bare bevise noe. Men jeg klarte ikke å stå helt på krava. Jeg ble revet med. Jeg tillot en viss grad av retusjering, og jeg poserte på relativt "mannevennlige" måter. Og jeg merket for fullt verdens forvaklede måte å forholde seg til sexy damer på. Og det slo meg ikke for fullt før nå hvor rart det hele er:
Hvorfor tenker man at en kvinne som nyter kroppen sin, automatisk er uintelligent eller ikke har andre talenter? Hvorfor tenker man at en dame som er sexy, ikke er verdt full respekt? Hvorfor tror vi, helt automatisk, at en dame som vi respekterer og beundrer, for eksempel "en flott forretningskvinne", aldri ville gjort noe så vulgært som å la omverden se henne i sexy undertøy og med lyst i blikket? Hvorfor er disse kvalitetene helt umulig for oss å forene? Er det ikke rart at vi automatisk betrakter intelligens og det å være seksuelt utadvendt og tiltrekkende som ytterpunkter?
Og en ting til: Hvorfor er det så stort gap mellom dama som en mann vil runke til, og hun han vil være sammen med? Jeg hørte en reportasje om sånne korte, trange hotpants på radioen her om dagen, der de spurte folk i gata om hva de synes om denne moten. En gutt svarte at det er fint på andre damer, men han vil ikke at hans egen dame skal bruke det. Jeg vet at ikke alle menn er slik, men det er allikevel et snedig bevis på noe som jeg opplever som ganske gjennomgående. Hun som en mann vil se på pornofilmen når ingen ser han, er nesten aldri den samme dama som han vil gifte seg med. Dette er et velkjent faktum, det vet jeg. Det er ikke noe nytt. Men hvorfor synes vi det er helt greit og naturlig? Det er jo ikke noe naturlig med det i det hele tatt? Jeg vil ikke at det skal være noe motsetning mellom disse damene! Jeg vil være både og, jeg!
Ok. Tilbake til saken: min reaksjon var å bli stripper og etterhvert pornoskuespiller. Jeg hadde ikke noe større sexlyst enn andre mennesker, og jeg gjorde det ikke på grunnlag av "kåthet". Jeg gjorde det for å bevise et poeng. For å provosere. Sette dagsorden. For å få utløp for noe inni meg selv, som bare skrek og høyere og høyere, jo eldre jeg ble. Og jeg er stolt av det. Nei, porno er ikke svaret på de utfordringene vi står ovenfor i dag. Ikke stripping heller. Men det er en fin måte å få fart i debatten på. I dag skulle jeg kanskje ønske at jeg hadde stått på mer aktivt for å få frem dette budskapet, hva det enn er, og jeg skulle gjerne sett at jeg gjorde enda mer for å utgjøre en forskjell. Men jeg tror ikke jeg var helt klar. Jeg forstod ikke helt selv hvor alt kom fra enda. Det har vært en lang fordøyelsesprosess.
Uansett hvor likestilte vi er, så er det nemlig ikke til å komme bort i fra at det er et ganske patriarkalsk samfunn vi lever i, og store deler av konsekvensene utfolder seg så automatisk at vi ikke merker det.
Ta dette scenariet: om en mann eter og drikker, gjerne blir litt tjukk, og har masse penger og nyter livet på en yacht i søreuropa med flust av yngre, spreke damer, ja, så ler vi litt og sier "mannfolk, altså". Noen vil kanskje beundre han, mens andre vil rynke litt på nesen. Men vi setter ikke hans egen selvrespekt i tvil. Vi ser at han tar for seg av livet, og nyter som best han kan, mens han kan. Om derimot en dame gjør det samme: Blir stinn av gryn, eter og drikker, er gjerne litt god og tjukk og nyter livet på en yacht i varme strøk med flust av unge, veltrente gutter til å tilfredsstille henne... Tror dere ikke det er langt flere som ville spurt hverandre: Mon tro hva hun prøver å kompensere for? Hun er sikkert ensom. Hun kan ikke ha det greit med seg selv. Hva tror du får noen til å ville leve slik? (Jeg sier ikke at alle ville tenkt sånn. De fleste damer jeg kjenner ville sikkert tippet over andre veien og gitt henne en high five. Men de tror jeg tilhører unntakene.)
Helt til slutt: En "bekjent" postet følgende innlegg på facebook her om dagen:
Det er altså en mann som gir bort gratis jentetights. Folk likte innlegget, og humret litt, og kommenterte at jo, det måtte være litt av en fyr som hadde så mye jentetights å gi bort gratis på Finn.no. Jeg er helt enig i at det er litt artig, og man blir litt nysgjerrig på historien bak. Men for meg var det en enorm elefant i dette rommet, og det var bildene. De gjorde meg virkelig ille til mote som kvinne. Men det er liksom ikke lov i dag å reagere på slikt. Jeg skrev følgende kommentar, som jeg holdt på å poste:
"Skjønner at det ikke er poenget her, og ikke meningen å dempe stemninga, men er det allikevel ingen som reagerer på de ekstremt provoserende bildene? Makan til patriarkalsk og objektiviserende bullshit skal du være "god" for å overse... Men de fleste i dag bare later som ikkeno, liksom. "Åh, jammen det morsomme er jo det at tightsen er så stygg." Jada. Men det er jo en diger elefant i dette rommet også. Er vi bare for kule til å bry oss, liksom? "
Men jeg fikk meg ikke til å poste kommentaren. Jeg turte rett og slett ikke. Jeg var engstelig for at "alle" kom til å synes jeg var dum, negativ og masete, så jeg lot være. Som en annen pingle. I sånne tilfeller tenker jeg at det er best å ikke si noe, fordi folk vil bare himle på øya over utspillet mitt allikevel. Og så føler jeg meg som en av de som bare lar mobberne i skolegården herje fordi man er redd for å bli utstøtt selv. For det er slik vi oppfører oss hver gang vi ikke tør å si noe. Og jeg er en av de.
For hvorfor skal vi synes at det er helt greit når slike bilder florerer i hverdagen? Jeg synes ikke det er greit. Jeg synes det er noe av det mest trakasserende som finnes, først og fremst på grunn av at det er forventet at vi skal være så kule at vi ikke bryr oss. Vi later som om det ikke affekterer oss. Vi hever oss liksom over det. Hva faen er det for noe? Tror du unger som ser andre unger blir trakassert, ikke sier noe fordi de "hever seg over det"? Nei. Holder de kjeft, så er det fordi de ikke tør noe annet. Vi oppfordrer unge til å stå opp for seg selv og si hva de mener. Det må jo for faen vi også gjøre. Og dette er hva jeg vil si: Jeg opplever det ekstremt ubehagelig å møte slike bilder i hverdagen min. Jeg opplever det faktisk som mobbing. Det mest problematiske med dette er det konfliktfyllte mellom hva som er betraktet som en sexy kvinne og hva som er betraktet som en respektabel kvinne. Gudene skal vite at jeg mange i livet har tenkt at alt hadde være så utrolig mye enklere hvis jeg bare fikk silikonpupper og gikk ned 10 kilo. Men jeg har jo ikke lyst til det. Det er ikke det jeg synes er vakkert. Jeg vil være slik naturen skapte meg. Og jeg vil elske min egen kropp, akkurat slik den er. Og mitt skjønnhetsideal har aldri vært det som mannbladene forsøker å inprente i oss. Men akk... så enkelt det hadde vært å bare operere de puppene og ta av noen kilo.
Ikke misforstå, jeg har ikke noe i mot silikonpupper generelt. Jeg hadde det før, det skal jeg innrømme. Jeg syntes det var tegn på manglende kvinnelig integritet, og jeg mente at f.eks. glamourmodellene var kvinnenes største fiender, siden de faktisk gjør det å inrette seg etter patriarkatet til et levebrød. I dag synes jeg ikke lenger at dette er så farlig. Jeg synes det er gøy at folk uttrykker seg på forskjellige måter, og jeg unner folk å gjøre egne valg som føles riktige for dem. Jeg har flere gode venninner med opererte pupper, som jeg har full respekt for. Men jeg vil gjerne at vi skal komme til et stadie der det betraktes som helt ok å være den man er. Der ikke det å tvinge kvinnekroppen inn i en runkefantasi er regnet som den eneste akseptable formen for å være heit.
Nå skal jeg gå å legge meg igjen. Natta!
