To be sexy, or not to be sexy… THAT´S the question.

Er jeg plutselig blitt hun jeg før syntes var så teit? Og er det egentlig helt naturlig? Er det livets gang? 

Det er interessant, synes jeg, hvordan alt går i faser her i livet. Hvordan en prosess følger en annen, og de kan være så riktig hver for seg, men så fremmede når man ser tilbake på de. Jeg tenker nå på min tid som stripper, og mitt forhold til strippere i dag. Jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst til å renskrive dette inlegget. Jeg vil ikke pynte på det. Jeg bare lar det strømme ut nå, og så lar jeg det være. Helt rått.

Jeg husker at jeg følte sterkt, da jeg var stripper samt da jeg var pornoskuespillerinne, at "det eneste som gjør dette snuskete eller "unormalt" er omverdenens oppfatning av meg / oss". Det er mennenes oppfatning av oss, som rendyrkede seksuelle vesner uten evner for noe annet enn nettopp dette, som er problemet. Og i tillegg var det andre damers oppfatning av oss som uoppåelige idealer, som det ikke fantes andre måter for dem å takle på enn å gjøre narr av, håne eller forakte. 

Nå står jeg på utsiden selv, og jeg merker effekten. Selv etter at jeg var ferdig å strippe, følte jeg meg lite truet av andre strippere eller nakenmodeller, fordi jeg visste at det eneste som skilte meg og dem var et klesskift og en god stylingjobb. Nå er jeg 30 år, og gravid, og det er ikke lenger så enkelt. Jeg kunne virkelig ikke sett slik ut lenger, uten photoshop. Men det bør være greit, tenker jeg. 

Hvorfor skal man se ut som om man er 22 år hele livet? Det høres ut som et gammelt, klisjefyllt spørsmål, men det er nå en gang sånn i dag at vi faen ikke kommer unna disse idealene. Og det gjør meg så forbanna. Jeg er en velskapt jente, men både armer og bein i behold og jeg har normale proporsjoner og en sunn kropp. Jeg burde prise meg lykkelig. Jeg burde kunne fryde meg og nyte meg selv. I stedet ligger det konstant en snikende følelse av utilstrekkelighet og lurer i bunnen av mitt selvbilde. Jeg forsøker å fornekte det, fordi jeg vil ikke innrømme at jeg ikke er sterkere og har mer integritet enn som så. Men når alt kommer til alt, så må jeg slippe det ut og si at jo, jeg føler meg utilstrekkelig, fordi jeg ikke har faste bryster, sprettrumpe, glatte lår, stram mage, og ser fabelaktig ut i en sexy skolepikeuniform. For det gjør jeg ikke. Jeg ser litt rar ut bare, når jeg forsøker å ikle meg slikt. 50s pinup utstyr kler meg bedre, men selv om jeg sikkert kan finne et "sexy" antrekk som jeg kan føle meg vampete i, så må jeg jo bare spørre: Hvorfor må jeg være så sexy? Hvorfor kan jeg ikke bare være bra nok som jeg er? Jeg krever da ikke at menn skal ta på seg snekkerbukse og hamre spiker og drikke coca cola light i bar overkropp med jevne mellomrom? Så hvorfor har samfunnet så høye krav til at vi kvinner, ikke bare skal være karrierekvinner, gode venninner, omsorgsfulle og morsomme kjærester, oppmerksomme mødre samt samfunnsorienterte og politisk engasjerte meningsbærere, men i tillegg magiske divaer som etter nattemørkets inntreden forvandles til pirrende sexobjekter, med flommende lokker, søkkvåte kjønn og små, sexy antrekk? 

Jeg synes det er for mye forlangt. Og jeg synes det er urettferdig at jeg skal føle meg utilstrekkelig fordi jeg ikke klarer, orker eller kanskje ikke har så lyst til å være alt dette. 

Tilbake til saken: jeg har vært et sexobjekt selv. I den perioden var jeg riktig nok også veldig opptatt av å fronte et rausere kroppsideal enn hva samfunnet ellers gjorde, men poenget er at jeg kjenner bransjen fra innsiden. Og jeg vet at jentene på strippeklubbene bare er vanlige jenter, som går i joggebukse når de kommer hjem, og vasker av seg sminken hver morgen. Den rollen de spiller på strippeklubben er bare en gimmick, og i de timene de er på jobb handler alt om å se så sexy ut som over hodet mulig. Og når jobben din er å se sexy ut, så sier det seg selv at du har litt mer tid og ressurser å bruke på å få til nettop det, enn hva man har i andre perioder av livet. Jeg vet at mange er oppegående nok til å forstå dette, men noen betrakter jentene på strippeklubben som evige sexobjekter, som bare er født som perfekte runkeobjekter og som vil forbli slik til evig tid. De er bare en annen rase enn oss andre. Ikke noe å gjøre noe med.

Jeg skjønner ikke helt selv, hvorfor dette er problematisk for meg. Jeg har jo vært der selv. Jeg har jo selv vært den stripperen som mennene jublet for  og overrøste med komplimenter, og allikevel så skjønte jeg ikke noen ting av hvorfor andre damer kunne være sjalu. Det var jo bare en gimmick! Alle skjønte vel det? "Jeg er jo bare en vanlig jente, jeg har til og med cellulitter og veier 70 kg, men jeg ser sexy ut allikevel, på grunn av noen veldig enkle triks, som jeg kan lære deg på et par timer." Jeg husker en venninne som var gravid da mannen hennes hadde sitt utdrikningslag. Der var det en stripper. Min venninne gråt og gråt og var så sjalu, såret og lei seg at hun nesten stilte spørsmålstegn ved hele forholdet. Jeg kunne ikke fatte hvorfor. Jeg visste jo godt at mennene ikke hadde noe mer lyst på stripperen enn på kjærestene sine, og jeg visste utmerket godt at hun ikke hadde noe å bekymre seg for. Det hele er jo bare underholdning og et spill. Det er bare noen ytterst få som faktisk ville hatt sex med stripperen, dersom de hadde fått lov. De fleste ser på det som underholdning, og ikke noe annet. Og de fleste strippere er helt vanlige jenter, med vanlige kropper. De ser bare utrolig mye sterkere og glattere ut i neonlyset, ikledd nettingklær.

Men det vet jo ikke nødvendigvis gutta som ser på… Og noen strippere, og "vanlige" jenter, har faktisk vært ekstra heldig med genetikken sin, og har proporsjoner som passer latterlig bra med samtidens skjønnhetsideal. Det er ikke til å komme bort i fra. Og mange har brukt plastiske operasjoner for å ligne på nettopp de, i stedet for å bidra til variasjon og et bredere ideal. Det sistnevnte har heldigvis jeg forsøkt på gjennom min tid i bransjen, og det er jeg stolt av.

Og nå, som jeg sitter her selv, gravid og 30 år gammel, og skillet mellom meg og stripperne er langt mer enn et klesskift og en god stylingjobb, så liker jeg alldeles ikke tanken på om min egen kjæreste skulle gå på strippeklubb. Jeg vet jo godt at dette er uskyldig moro, men det hjelper ikke lenger. Hvorfor skal godt voksne menn, med flotte, villige koner / kjærester, oppsøke underholdning i form av unge, nakne jenter? Hvorfor? Hvorfor hadde det vært nødvendig, hvis det ikke forelå en grunnleggende oppfatning om at vi  andre ikke er bra nok? Sexy nok? Vampete og kåte nok? Hvis vi hadde vært alt dette, ja, så hadde det vel ikke være noen grunn til å oppsøke disse unge jentene? Eller? Hva er det jeg ikke forstår?

Jeg har ingen svar på noe av dette. Men det føles nesten viktigere å stille spørsmålet enn å finne svaret. I tillegg: hvis jeg nå poster nedenstående bilde av meg selv, tatt på badet nå nettopp… Vil de som er "tynnere" enn meg tenke at det er vulgært, mens de som er tjukkere enn meg vil tenke at jeg bare er ute etter å vise hvor fin jeg er? Vil de som er enige med meg, tenke så fint at hun tør å vise en ekte kropp, og vil de som er lei bloggere tenke, "ånei, ikke enda et undertøys-selfie!"? Hvorfor poster jeg det egentlig, som et punktum i saken?