Say what? Relasjons-vaforno?

Jeg har tidligere skrevet om Relasjonssenteret, og at jeg går på skole der og lærer om relasjonsterapi. Etter tre år blir jeg da relasjonsterapeut, hvis alt går som det skal. Men hva er egentlig en relasjonsterapeut da, lurer noen kanskje på. Vel, det skal jeg prøve å fortelle deg, men ha i mente at jeg akkurat har begynt på studiet, så hvis du vil være helt sikker på å få en korrekt forklaring, så bør du klikke deg inn på Relasjonssenterets hjemmesider. Men nå skal jeg forsøke så godt jeg kan:

Litt forenklet kan man si at en relasjonsterapeut hjelper mennesker å kvitte seg med innarbeidede adferds- og tankemønstre som ble tillært i barndommen. I relasjonsterapi tenker man at den måten du ble møtt av dine omsorgspersoner på som barn, er i stor grad den måten du møter deg selv -og andre- på som voksen. Ettersom det før i tiden ikke var så mye utbredt kunnskap om hvor viktig de cirka seks første årene av et barns liv er for å etablere en sunn selvfølselse og egenverd, så er det mange som sliter med akkurat dette. Før i tiden var barn litt mindre viktige enn voksne, og ble ikke alltid møtt på en likeverdig måte. For noen var det faktisk tvert i mot.

En relasjonsterapeut er opptatt av at barn skal møtes på en likeverdig -men ikke likestilt- måte. Vi er like mye verdt og et barns følelser må tas på alvor. Men vi er ikke likestilte. Med det menes at den voksne naturligvis har mere livserfaring og er bedre rustet til å ta avgjørelser og ha lederansvar. For eksempel er det den voksnes ansvar at relasjonen mellom barn og voksen er god. En voksen må også huske på at mens barnet ofte vet hva det har lyst til, så er det ofte den voksne som vet hva barnet faktisk har behov for. Derfor er det så viktig å huske på at voksne og barn er likeverdige, men ikke likestilt. Det er en fin balansegang, og ikke alle omsorgspersoner har vært ordenlig bevisst på ansvaret sitt. Derfor er det mange voksne mennesker -og barn- som ikke har en solid selvfølelse og egenverd. Det resulterer i destruktive relasjoner, som kunne vært stikk motsatt om de involverte var mer bevisst seg selv.

Relasjonssenterets tankegang bygger på tre pilarer:

1. Personlig språk: Bruk "jeg" i steden for "man" og "du" slik at du tar eierskap på budskapet ditt. For meg handler det om ta seg selv på alvor og ikke gjemme seg bak språket. Det er også viktig å snakke utifra sin egen opplevelse og ikke snakke om andre. For eksempel kan du godt si "Jeg er irritert." Men helst ikke: "Du irriterer meg". Eller "Når du sier sånn, så føler jeg meg avvist." i stedet for "Når du sier det, så avviser du meg." Bare denne lille justeringen, nemlig å si "jeg" oftere, er med på å skape en bevissthetsendring i oss som er utrolig deilig. Når man gjør det overfor barn, så illustrerer man også at det er greit å ta seg selv på alvor.

2. Revurder dine egne sannheter: Det er mye vi tar for gitt. Ikke bare hvor heldige vi er, som for eksempel at vi lever i et fredelig land, og de fleste av oss våkner med tak over hodet hver dag etc. Vi tar mye negativt for gitt også. Personlig brukte jeg litt tid på å skjønne hvor mange negative ting jeg faktisk tar for gitt. Hvor mange sannheter jeg har, som over hodet ikke tjener meg. For eksempel tar jeg for gitt at de fleste har en mening om meg. Selv om jeg har svært god selvtillit, har jeg ikke alltid så høy selvfølelse, og hver gang jeg har gjort et intervju i radio tar jeg for gitt at jeg ikke var smart nok, reflektert nok eller vittig nok. "Åh, at jeg ikke sa det sånn!" og "Hvorfor i alle dager sa jeg det!?". Jeg tror også alltid at mannen min synes jeg er dårlig med penger, enda han aldri har sagt noe som kan tyde på det. Han har derimot sagt at han har full tillit til meg. Allikevel føler jeg alltid at jeg må forsvare alle større innkjøp jeg gjør. For min del, sitter dette helt klart igjen fra barndommen. Andre "sannheter" jeg ubevisst har bært med meg er at de fleste synes jeg tar for mye plass i sosiale settinger, at jeg føler for mye og at jeg generelt sett er litt shabby og ustelt. Mest sannsynlig er alt dette bare tull! Er ikke det rart da, at vi går rundt med sånne fordommer mot oss selv og andre? Det tapper oss for energi og senker livskvaliteten. Så revurder dine sannheter. Og sett deg selv fri fra alle de teite sannhetene som ikke er sanne. Få mer energi og bruk fokus og krefter på noe som er positivt og deilig i stedet! Vær raus med deg selv, for du gjør jo så godt du kan! Og det er mer enn nok. Du er nok. Du er bra nok. Som forelder er det fint å være bevisst på at vi ikke lar barna arve våre falske sannheter.

3. Bearbeid din egen historie: Bearbeid fortiden og kvitt deg med innarbeidede adferdsmønstre som ikke er hensiktsmessige. Vi har de alle sammen, men de er så automatiserte at vi ofte ikke får øye på de selv. Bearbeid barndommen, parforholdene, vennskapene eller hva det enn er som holder deg tilbake fra å leve fritt, akkurat som du er, her og nå. Kvitt deg med fortida. Da kan du virkelig leve. Her og nå. Og det er skikkelig digg. Når vi bearbeider vår historie, unnlater vi også å la fortida vår prege måten vi omgås barna våre på. Mange liv hadde sett utrolig anderledes ut, dersom personens omsorgspersoner hadde bearbeidet sin egen fortid før de fikk barn.

Sånn, det var litt om relasjonssenteret og relasjonsterapi. Herdis Palsdottir er en av grunnleggerne av Relasjonssenteret, og hun har skrevet bøkene Relasjoner, Relasjoner med barn og Den undervurderte barndommen. Dette er tre bøker som jeg virkelig anbefaler alle som har barn og, ikke minst, alle som ønsker å bli den beste versjonen av seg selv. Relasjonssenteret holder også foredrag om de samme temaene som disse bøkene beskriver, og du finner mer info på nettsidene deres her: www.relasjonssenteret.no