Jeg hater å linke til min egen blogg. Jeg liker så godt å skrive, og jeg synes det føles godt å sette ord på tankene mine og få det ned på "papiret". Eller maskinen. Men så fort jeg har publisert et innlegg, så får jeg vondt i magen. Og hvis jeg en sjelden gang tvinger meg selv til å linke til bloggen min på facebook, så har jeg det skikkelig ubehagelig. Jeg er bombesikker på at alle kommer til å synes det jeg skriver er dødsteit, og at jeg er en selvhøytidelig teiting. Er ikke dette rart?
Jeg prøvde å slette bloggen min i forrige uke, fordi jeg følte meg så teit. Men jeg fikk meg ikke til å trykke på den siste "ja, slett bloggen for godt"-knappen. Jeg sov på saken, og bestemt meg for å beholde bloggen allikevel. For det er fint å ha et sted der jeg kan lufte tankene mine. SÅ hvorfor er det så jævlig ekkelt å linke til et innlegg på fb? Hvorfor vil jeg på død og liv skrive ned tankene mine, bare for å sitte å være redd for at "alle" vil synes jeg er superteit etterpå? Nei, jeg skjønner det ærlig talt ikke. Det er noe inni meg som tvinger meg til å stå for det jeg tenker, fordi "hvis du tenker det, så må du stå for det." Og jeg sier "Slapp av, du er helt sikkert bra nok. Jeg er glad i deg uansett". Og så blir jeg litt roligere. Men den knuten i mgaen slipper ikke helt allikevel. Merkelige greier.
Ok, puste dypt, Jeg er sikkert bra nok. Hvorfor skulle ikke jeg være bra nok? Jeg har jo samme forutsetninger som alle andre! En hjerne, et hjerte, en magefølelse. "Normal" skolegang og "normal" oppvekst. Jeg tar sjansen. Og om alt skulle svikte, så har jeg jo fortsatt meg selv.
Wednesday, February 8, 2017
La oss være subjekter
EDIT: Dette er min ytterst subjektive synsing.
Jeg synes vi i stor grad oppdras til å være objekter. Objekter som skal betraktes og bedømmes av foreldre, barnehagelærere, skolelærere, venner, det motsatte kjønn, venners foreldre, svigerforeldre, arbeidsgivere og kanskje egne kunder eller klienter. Vi må hele tiden se oss selv utenfra og hente rammeverket for hvordan vi skal være i en gitt situasjon utenfor selv. Men så hører vi "Vær deg selv." og "Folk liker at man er seg selv." Bare det er jo en selvmotsigelse i seg selv. Det går rett og slett ikke ann å være seg selv slik at andre skal like en. Hvis utgangspunktet er at andre skal like meg, så starter jeg jo i feil ende.
Jeg er ikke overrasket over at fler og fler sliter med lav selvfølelse og depresjon. Selvfølelse er jo ikke det samme som selvtillitt. Selvfølelse, slik jeg ser det, handler om å føle at du er verdt noe bare fordi du er. Selvtillit handler om tillit til at du kan prestere. Selvfølelse er følelsen av å være verdifull før du har prestert noe som helst. Erkjennelsen av at du er du og bare det i seg selv er verdt en feiring. Jeg er overbevist om at selvfølelsen vår er der fra fødselen av. Men allerede fra vi runder vår første fødselsdag lærer vi å slutte å lytte til oss selv. Hør på mamma, hør på pappa, klem bestemor og onkel og syng bæ bæ lille lam for gjestene, selv om du helst vil leke med lekebilen i et hjørne for deg selv. Du lærer at du er verdifull når du er noe for alle de andre, og at du ikke er verdt noe dersom du ikke er noe for alle andre. Å være der for deg selv blir ofte laveste prioritet. Dette innarbeides grundig helt fra vi tar vårt første skritt. Foreldre og tanter maser og bedømmer deg og opptredenen din med ivrige tilrop om hvor flink du er, hvor snill du er eller kommanderinger om å sitte på fanget eller leke med den nye leken de har kjøpt til deg. Alt i beste mening selvfølgelig. Men barnet opplever stadig at det er hvordan omgivelsene har det i kontakt med deg som teller. Ikke hvordan du har det i kontakt med omgivelsene.
Jeg synes det virker som om mange mennesker ikke har kontakt med seg selv lenger i det hele tatt. De har konstruert en identitet utifra kommersielle verdier og regler for hvordan det er bra å være. De iscenesetter seg selv og konstruerer livlige liv og personligheter. Men de har helt sluttet å la seg definere innenfra, fra sin egen kilde til livskraft og energi. Heldigvis slutter aldri denne kilden å banke på døra vår, for uten den hadde vi ikke eksistert, og det er nesten umulig å ikke slippe gjennom små glimt av ekte "seg-selv-energi" innimellom. Heldigvis. Men allikevel definerer mange seg selv utelukkende utenifra. Det er trist å oppleve. Jeg føler på alle måter at det er inni oss selv at vi finner energien til å leve et meningsfylt liv. Det er inni oss selv at vi finner inspirasjon, livsglede og skaperkraft. Det er inni oss selv at vi finner meningen med vår egen eksistens og det er der vi finner ekte kjærlighet og sannhet. Så la oss lære barna våre å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv. Og mens vi er i gang, la oss ta tilbake makta over oss selv også. Vær et subjekt!
Jeg synes vi i stor grad oppdras til å være objekter. Objekter som skal betraktes og bedømmes av foreldre, barnehagelærere, skolelærere, venner, det motsatte kjønn, venners foreldre, svigerforeldre, arbeidsgivere og kanskje egne kunder eller klienter. Vi må hele tiden se oss selv utenfra og hente rammeverket for hvordan vi skal være i en gitt situasjon utenfor selv. Men så hører vi "Vær deg selv." og "Folk liker at man er seg selv." Bare det er jo en selvmotsigelse i seg selv. Det går rett og slett ikke ann å være seg selv slik at andre skal like en. Hvis utgangspunktet er at andre skal like meg, så starter jeg jo i feil ende.
Jeg er ikke overrasket over at fler og fler sliter med lav selvfølelse og depresjon. Selvfølelse er jo ikke det samme som selvtillitt. Selvfølelse, slik jeg ser det, handler om å føle at du er verdt noe bare fordi du er. Selvtillit handler om tillit til at du kan prestere. Selvfølelse er følelsen av å være verdifull før du har prestert noe som helst. Erkjennelsen av at du er du og bare det i seg selv er verdt en feiring. Jeg er overbevist om at selvfølelsen vår er der fra fødselen av. Men allerede fra vi runder vår første fødselsdag lærer vi å slutte å lytte til oss selv. Hør på mamma, hør på pappa, klem bestemor og onkel og syng bæ bæ lille lam for gjestene, selv om du helst vil leke med lekebilen i et hjørne for deg selv. Du lærer at du er verdifull når du er noe for alle de andre, og at du ikke er verdt noe dersom du ikke er noe for alle andre. Å være der for deg selv blir ofte laveste prioritet. Dette innarbeides grundig helt fra vi tar vårt første skritt. Foreldre og tanter maser og bedømmer deg og opptredenen din med ivrige tilrop om hvor flink du er, hvor snill du er eller kommanderinger om å sitte på fanget eller leke med den nye leken de har kjøpt til deg. Alt i beste mening selvfølgelig. Men barnet opplever stadig at det er hvordan omgivelsene har det i kontakt med deg som teller. Ikke hvordan du har det i kontakt med omgivelsene.
Jeg synes det virker som om mange mennesker ikke har kontakt med seg selv lenger i det hele tatt. De har konstruert en identitet utifra kommersielle verdier og regler for hvordan det er bra å være. De iscenesetter seg selv og konstruerer livlige liv og personligheter. Men de har helt sluttet å la seg definere innenfra, fra sin egen kilde til livskraft og energi. Heldigvis slutter aldri denne kilden å banke på døra vår, for uten den hadde vi ikke eksistert, og det er nesten umulig å ikke slippe gjennom små glimt av ekte "seg-selv-energi" innimellom. Heldigvis. Men allikevel definerer mange seg selv utelukkende utenifra. Det er trist å oppleve. Jeg føler på alle måter at det er inni oss selv at vi finner energien til å leve et meningsfylt liv. Det er inni oss selv at vi finner inspirasjon, livsglede og skaperkraft. Det er inni oss selv at vi finner meningen med vår egen eksistens og det er der vi finner ekte kjærlighet og sannhet. Så la oss lære barna våre å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv. Og mens vi er i gang, la oss ta tilbake makta over oss selv også. Vær et subjekt!
Tuesday, February 7, 2017
Oppdragelse er noe dritt - av og til
Oppdragelse - jeg liker ikke det ordet. Jeg ønsker heller å være en veileder eller rådgiver for barna mine. Med prosjektlederansvar og vetorett, riktignok. Det er noe ovenfra og ned egotripp-aktig over ordet "oppdragelse". Jeg vil rådgi barna mine om hvilke sosiale koder som er gjeldende i ulike sammenhenger, og at det kan føles bra å si "takk for maten" eller "vær så snill". Høflighet er en sosial kode som man kommer langt med dersom man behersker den. Jeg opplever at høflighet kan gi deg mye gratis goodwill, det føles ofte veldig godt å være høflig mot andre. Jeg synes høflighet signaliserer at vi bryr oss. Men jeg vil ikke si til barna mine at "Man må" gjøre sånn eller sånn. Det er en veldig upersonlig måte å prate på. Det var Herdis Palsdottir som gjorde meg oppmerksom på betydningen av personlig språk i boka si "Relasjoner med barn". Jeg har veldig mye å si når det gjelder personlig språk, men det kommer i et annet innlegg. Denne posten skulle handle om en tabbe jeg gjorde i morges. Jeg gjorde noe dumt som mamma.
Dagmammaen var hjemme hos oss med lillebror og lekekameraten hans. Storesøster, Sol, lekte med dem. De satt i lekegrinda, og Sol begynte å kaste alle lekene ut. Jeg korrigerte henne, og ba henne slutte, men hun fortsatte å kaste. Jeg ba henne rydde opp. Hun gikk ut av grinda og begynte å samle lekene, inkludert apekatten som lillebror nå hadde fått tak i og ville leke med. Jeg sa, "nei, la den være, den vil Syver leke med." Sol svarte "Nei!", for nå hadde hun bestemt seg for å rydde opp. Jeg sa "Jo, den vil Syver leke med, og det er greit.". Sol ble snurt og nektet å rydde opp noe som helst. Jeg sa på nytt at jeg ville at hun skulle rydde opp, men hun nektet. Hun var åpenbart indignert. Jeg merket at energien hennes var helt anderledes enn ellers. Hun var såret i stoltheten sin, siden jeg hadde korrigert henne foran dagmammaen som så på. Sol hadde jo prøvd å rydde opp, men så ble hun irettesatt pga. den apekatten. Sol likte ikke å bli irettesatt foran tilskuere når hun prøvde å vise hvor flink hun var til å rydde.
Jeg skjønte ikke dette der og da, jeg skjønte bare at energien hennes var indignert, og hun nektet å møte blikket mitt. Jeg prøvde å snakke med henne. "Er du sint på mamma? Eller er du lei deg? Det er greit, men jeg vil allikevel at du skal rydde opp." Sol nektet å svare og begynte nå å tulle og avlede situasjonen. Jeg kjente at jeg ble sta, for det kjentes viktig for meg at Sol kunne gjøre opp for seg. Og helt ærlig, så var det også et ego-problem, for jeg ville vise dagmammen at jeg hadde kontroll på barna mine. Jeg ville ikke at hun skulle tro jeg bare lar storesøster kaste leker rundt seg og gjøre som hun vil. Så jeg sto på mitt og stemninga ble dårligere. (Jeg skjønner så godt hvorfor stolthet er en dødssynd!) Det var dagmammen som reddet situasjonen, ved å vise Sol at man kunne kaste alle kosedyrene oppi grinda og gjøre det til en morsom lek. Da ble Sol med på leken og fikk applaus fra alle hold. Dagmammaen sa til meg: "Det hjelper ikke å være streng med barna. Det gjør ikke noe godt. Det er bedre å vente litt og så gjøre oppgaven til noe morsomt. Dessuten liker ikke barna å bli irettesatt foran andre. Det er veldig ubehagelig for dem." Og hun hadde jo helt rett. Jeg visste jo egentlig alt dette! Men i kampens hete lot jeg meg villede av gamle mønstre og jeg ble blendet av illusjonen om at det var så viktig at Sol ryddet opp. Noe hun hadde prøvd å gjøre, inntill jeg korrigerte henne enda en gang! Hele situasjonen var opplagt min skyld. Og det rareste av alt var at Dagmammaen syntes jeg var streng. Jeg som ikke hadde hevet stemmen et eneste sekund. Det viser at vi foreldre ikke kan si hva vi vil selv om vi snakker rolig.
Jeg ødela Sols strålende humør og jeg merket at hun fikk dårlig selvtillit av opplevelsen. Hun var lei seg når vi skulle gå i barnehagen og selv om hun ble i godt humør på veien dit, hadde også barnehagepersonalet lagt merke til at hun var litt trist etter at jeg gikk. Så hva burde jeg gjort?
Når Sol begynte å rydde burde jeg jo bare ha skrytt av henne. Den apen til lillebror kunne jeg jo bare tatt ned igjen til han. Det var en skikkelig god påminnelse om å aldri, aldri irettesette barna foran tilskuere hvis det ikke er helt nødvendig. Jeg synes jo egentlig det er en skikkelig uintelligent og hoven ting å gjøre. Jeg ble skikkelig skuffa over meg selv, da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. For det var virkelig ikke nødvendig. Sol hadde gode intensjoner, men jeg ødela det med stoltheten min.
Det var også en påminnelse om å huske å skryte av barna når andre hører det. Det er jo så koselig når andre gjør det med meg! Selvfølgelig vil jeg gi barna mine det samme.
Dagmammaen var hjemme hos oss med lillebror og lekekameraten hans. Storesøster, Sol, lekte med dem. De satt i lekegrinda, og Sol begynte å kaste alle lekene ut. Jeg korrigerte henne, og ba henne slutte, men hun fortsatte å kaste. Jeg ba henne rydde opp. Hun gikk ut av grinda og begynte å samle lekene, inkludert apekatten som lillebror nå hadde fått tak i og ville leke med. Jeg sa, "nei, la den være, den vil Syver leke med." Sol svarte "Nei!", for nå hadde hun bestemt seg for å rydde opp. Jeg sa "Jo, den vil Syver leke med, og det er greit.". Sol ble snurt og nektet å rydde opp noe som helst. Jeg sa på nytt at jeg ville at hun skulle rydde opp, men hun nektet. Hun var åpenbart indignert. Jeg merket at energien hennes var helt anderledes enn ellers. Hun var såret i stoltheten sin, siden jeg hadde korrigert henne foran dagmammaen som så på. Sol hadde jo prøvd å rydde opp, men så ble hun irettesatt pga. den apekatten. Sol likte ikke å bli irettesatt foran tilskuere når hun prøvde å vise hvor flink hun var til å rydde.
Jeg skjønte ikke dette der og da, jeg skjønte bare at energien hennes var indignert, og hun nektet å møte blikket mitt. Jeg prøvde å snakke med henne. "Er du sint på mamma? Eller er du lei deg? Det er greit, men jeg vil allikevel at du skal rydde opp." Sol nektet å svare og begynte nå å tulle og avlede situasjonen. Jeg kjente at jeg ble sta, for det kjentes viktig for meg at Sol kunne gjøre opp for seg. Og helt ærlig, så var det også et ego-problem, for jeg ville vise dagmammen at jeg hadde kontroll på barna mine. Jeg ville ikke at hun skulle tro jeg bare lar storesøster kaste leker rundt seg og gjøre som hun vil. Så jeg sto på mitt og stemninga ble dårligere. (Jeg skjønner så godt hvorfor stolthet er en dødssynd!) Det var dagmammen som reddet situasjonen, ved å vise Sol at man kunne kaste alle kosedyrene oppi grinda og gjøre det til en morsom lek. Da ble Sol med på leken og fikk applaus fra alle hold. Dagmammaen sa til meg: "Det hjelper ikke å være streng med barna. Det gjør ikke noe godt. Det er bedre å vente litt og så gjøre oppgaven til noe morsomt. Dessuten liker ikke barna å bli irettesatt foran andre. Det er veldig ubehagelig for dem." Og hun hadde jo helt rett. Jeg visste jo egentlig alt dette! Men i kampens hete lot jeg meg villede av gamle mønstre og jeg ble blendet av illusjonen om at det var så viktig at Sol ryddet opp. Noe hun hadde prøvd å gjøre, inntill jeg korrigerte henne enda en gang! Hele situasjonen var opplagt min skyld. Og det rareste av alt var at Dagmammaen syntes jeg var streng. Jeg som ikke hadde hevet stemmen et eneste sekund. Det viser at vi foreldre ikke kan si hva vi vil selv om vi snakker rolig.
Jeg ødela Sols strålende humør og jeg merket at hun fikk dårlig selvtillit av opplevelsen. Hun var lei seg når vi skulle gå i barnehagen og selv om hun ble i godt humør på veien dit, hadde også barnehagepersonalet lagt merke til at hun var litt trist etter at jeg gikk. Så hva burde jeg gjort?
Når Sol begynte å rydde burde jeg jo bare ha skrytt av henne. Den apen til lillebror kunne jeg jo bare tatt ned igjen til han. Det var en skikkelig god påminnelse om å aldri, aldri irettesette barna foran tilskuere hvis det ikke er helt nødvendig. Jeg synes jo egentlig det er en skikkelig uintelligent og hoven ting å gjøre. Jeg ble skikkelig skuffa over meg selv, da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. For det var virkelig ikke nødvendig. Sol hadde gode intensjoner, men jeg ødela det med stoltheten min.
Det var også en påminnelse om å huske å skryte av barna når andre hører det. Det er jo så koselig når andre gjør det med meg! Selvfølgelig vil jeg gi barna mine det samme.
Subscribe to:
Posts (Atom)