Oppdragelse er noe dritt - av og til

Oppdragelse - jeg liker ikke det ordet. Jeg ønsker heller å være en veileder eller rådgiver for barna mine. Med prosjektlederansvar og vetorett, riktignok.  Det er noe ovenfra og ned egotripp-aktig over ordet "oppdragelse". Jeg vil rådgi barna mine om hvilke sosiale koder som er gjeldende i ulike sammenhenger, og at det kan føles bra å si "takk for maten" eller "vær så snill". Høflighet er en sosial kode som man kommer langt med dersom man behersker den. Jeg opplever at høflighet kan gi deg mye gratis goodwill, det føles ofte veldig godt å være høflig mot andre. Jeg synes høflighet signaliserer at vi bryr oss. Men jeg vil ikke si til barna mine at "Man må" gjøre sånn eller sånn. Det er en veldig upersonlig måte å prate på. Det var Herdis Palsdottir som gjorde meg oppmerksom på betydningen av personlig språk i boka si "Relasjoner med barn". Jeg har veldig mye å si når det gjelder personlig språk, men det kommer i et annet innlegg. Denne posten skulle handle om en tabbe jeg gjorde i morges. Jeg gjorde noe dumt som mamma.

Dagmammaen var hjemme hos oss med lillebror og lekekameraten hans. Storesøster, Sol, lekte med dem. De satt i lekegrinda, og Sol begynte å kaste alle lekene ut. Jeg korrigerte henne, og ba henne slutte, men hun fortsatte å kaste. Jeg ba henne rydde opp. Hun gikk ut av grinda og begynte å samle lekene, inkludert apekatten som lillebror nå hadde fått tak i og ville leke med. Jeg sa, "nei, la den være, den vil Syver leke med." Sol svarte "Nei!", for nå hadde hun bestemt seg for å rydde opp. Jeg sa "Jo, den vil Syver leke med, og det er greit.". Sol ble snurt og nektet å rydde opp noe som helst. Jeg sa på nytt at jeg ville at hun skulle rydde opp, men hun nektet. Hun var åpenbart indignert. Jeg merket at energien hennes var helt anderledes enn ellers. Hun var såret i stoltheten sin, siden jeg hadde korrigert henne foran dagmammaen som så på. Sol hadde jo prøvd å rydde opp, men så ble hun irettesatt pga. den apekatten. Sol likte ikke å bli irettesatt foran tilskuere når hun prøvde å vise hvor flink hun var til å rydde.

Jeg skjønte ikke dette der og da, jeg skjønte bare at energien hennes var indignert, og hun nektet å møte blikket mitt. Jeg prøvde å snakke med henne. "Er du sint på mamma? Eller er du lei deg? Det er greit, men jeg vil allikevel at du skal rydde opp." Sol nektet å svare og begynte nå å tulle og avlede situasjonen. Jeg kjente at jeg ble sta, for det kjentes viktig for meg at Sol kunne gjøre opp for seg. Og helt ærlig, så var det også et ego-problem, for jeg ville vise dagmammen at jeg hadde kontroll på barna mine. Jeg ville ikke at hun skulle tro jeg bare lar storesøster kaste leker rundt seg og gjøre som hun vil. Så jeg sto på mitt og stemninga ble dårligere. (Jeg skjønner så godt hvorfor stolthet er en dødssynd!) Det var dagmammen som reddet situasjonen, ved å vise Sol at man kunne kaste alle kosedyrene oppi grinda og gjøre det til en morsom lek. Da ble Sol med på leken og fikk applaus fra alle hold. Dagmammaen sa til meg: "Det hjelper ikke å være streng med barna. Det gjør ikke noe godt. Det er bedre å vente litt og så gjøre oppgaven til noe morsomt. Dessuten liker ikke barna å bli irettesatt foran andre. Det er veldig ubehagelig for dem." Og hun hadde jo helt rett. Jeg visste jo egentlig alt dette! Men i kampens hete lot jeg meg villede av gamle mønstre og jeg ble blendet av illusjonen om at det var så viktig at Sol ryddet opp. Noe hun hadde prøvd å gjøre, inntill jeg korrigerte henne enda en gang! Hele situasjonen var opplagt min skyld. Og det rareste av alt var at Dagmammaen syntes jeg var streng. Jeg som ikke hadde hevet stemmen et eneste sekund. Det viser at vi foreldre ikke kan si hva vi vil selv om vi snakker rolig.

Jeg ødela Sols strålende humør og jeg merket at hun fikk dårlig selvtillit av opplevelsen. Hun var lei seg når vi skulle gå i barnehagen og selv om hun ble i godt humør på veien dit, hadde også barnehagepersonalet lagt merke til at hun var litt trist etter at jeg gikk. Så hva burde jeg gjort?

Når Sol begynte å rydde burde jeg jo bare ha skrytt av henne. Den apen til lillebror kunne jeg jo bare tatt ned igjen til han.  Det var en skikkelig god påminnelse om å aldri, aldri irettesette barna foran tilskuere hvis det ikke er helt nødvendig. Jeg synes jo egentlig det er en skikkelig uintelligent og hoven ting å gjøre. Jeg ble skikkelig skuffa over meg selv, da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. For det var virkelig ikke nødvendig. Sol hadde gode intensjoner, men jeg ødela det med stoltheten min.

Det var også en påminnelse om å huske å skryte av barna når andre hører det. Det er jo så koselig når andre gjør det med meg! Selvfølgelig vil jeg gi barna mine det samme.