La oss være subjekter

EDIT: Dette er min ytterst subjektive synsing.

Jeg synes vi i stor grad oppdras til å være objekter. Objekter som skal betraktes og bedømmes av foreldre, barnehagelærere, skolelærere, venner, det motsatte kjønn, venners foreldre, svigerforeldre, arbeidsgivere og kanskje egne kunder eller klienter. Vi må hele tiden se oss selv utenfra og hente rammeverket for hvordan vi skal være i en gitt situasjon utenfor selv. Men så hører vi "Vær deg selv." og "Folk liker at man er seg selv." Bare det er jo en selvmotsigelse i seg selv. Det går rett og slett ikke ann å være seg selv slik at andre skal like en. Hvis utgangspunktet er at andre skal like meg, så starter jeg jo i feil ende.

Jeg er ikke overrasket over at fler og fler sliter med lav selvfølelse og depresjon. Selvfølelse er jo ikke det samme som selvtillitt. Selvfølelse, slik jeg ser det, handler om å føle at du er verdt noe bare fordi du er. Selvtillit handler om tillit til at du kan prestere. Selvfølelse er følelsen av å være verdifull før du har prestert noe som helst. Erkjennelsen av at du er du og bare det i seg selv er verdt en feiring. Jeg er overbevist om at selvfølelsen vår er der fra fødselen av. Men allerede fra vi runder vår første fødselsdag lærer vi å slutte å lytte til oss selv. Hør på mamma, hør på pappa, klem bestemor og onkel og syng bæ bæ lille lam for gjestene, selv om du helst vil leke med lekebilen i et hjørne for deg selv. Du lærer at du er verdifull når du er noe for alle de andre, og at du ikke er verdt noe dersom du ikke er noe for alle andre. Å være der for deg selv blir ofte laveste prioritet. Dette innarbeides grundig helt fra vi tar vårt første skritt. Foreldre og tanter maser og bedømmer deg og opptredenen din med ivrige tilrop om hvor flink du er, hvor snill du er eller kommanderinger om å sitte på fanget eller leke med den nye leken de har kjøpt til deg. Alt i beste mening selvfølgelig. Men barnet opplever stadig at det er hvordan omgivelsene har det i kontakt med deg som teller. Ikke hvordan du har det i kontakt med omgivelsene.

Jeg synes det virker som om mange mennesker ikke har kontakt med seg selv lenger i det hele tatt. De har konstruert en identitet utifra kommersielle verdier og regler for hvordan det er bra å være. De iscenesetter seg selv og konstruerer livlige liv og personligheter. Men de har helt sluttet å la seg definere innenfra, fra sin egen kilde til livskraft og energi. Heldigvis slutter aldri denne kilden å banke på døra vår, for uten den hadde vi ikke eksistert, og det er nesten umulig å ikke slippe gjennom små glimt av ekte "seg-selv-energi" innimellom. Heldigvis. Men allikevel definerer mange seg selv utelukkende utenifra. Det er trist å oppleve. Jeg føler på alle måter at det er inni oss selv at vi finner energien til å leve et meningsfylt liv. Det er inni oss selv at vi finner inspirasjon, livsglede og skaperkraft. Det er inni oss selv at vi finner meningen med vår egen eksistens og det er der vi finner ekte kjærlighet og sannhet. Så la oss lære barna våre å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv. Og mens vi er i gang, la oss ta tilbake makta over oss selv også. Vær et subjekt!