Er bloggere en gjeng narsissister?

Dette spørsmålet avsluttet et intervju på dagsrevyen her om dagen, og akkurat det samme har jeg lurt på veldig mange ganger. Jeg har til og med spurt en psykolog om han tror jeg er narsissist, siden jeg periodevis blir så oppslukt av min egen verden. Jeg har selv tenkt at folk som blogger er selvopptatte og ikke har et «ordentlig» liv. Så er jeg også selvoptatt da? Ja, jeg er nok det. Og godt er det, tenker jeg. Jeg skjønner at jeg må begynne med meg selv, hvis jeg vil endre noe eller utrette noe. Det nytter ikke å legge skylda på andre. Ska´n gjørra no, må´n gjørra det sjæl. 

Heldigvis trodde ikke psykologen at jeg var narsissist. Gudskjelov. Men jeg vil allikevel blogge. Narisissist elller ei. Fordi det er så deilig å ha et sted å få ned tankene mine. Jeg går ofte og tenker ut lange samtaler med meg selv hele dagen og lager lange taler inni hodet mitt når jeg står i dusjen eller venter på bussen, og det er bare så digg å få ned de tankene et sted. Det er terapi for meg, rett og slett. Jeg tror ikke at jeg har revolusjonære tanker som skal endre verden. Vel, ikke alltid, i alle fall;) (Noen ganger, tror jeg nok det.) Men det er så godt å dele de allikevel. Jeg tror det er sunt. Hva tror du? 

I starten turde jeg ikke linke til denne bloggen noe sted, fordi jeg var redd for janteloven. Poenget var uansett bare å skrive, ikke at noen egentlig måtte lese det. Men da kunne jeg jo like gjerne bare skrive på maskinen min, og ikke på nettet, vil du kanskje hevde. Ja, men da hadde skriveriene blitt en hemmelighet, som en hemmelig dagbok. Og noe av det terapeutiske for meg at jeg publiserer det, slik at jeg viser overfor meg selv at jeg står for det jeg tenker og sier. At jeg tør å være meg. Derfor må det publiseres.