Dagen derpå

Ja, i går hadde jeg en veldig aktiv - og rimelig spæisa -  indre reise, som jeg skrev om nedenfor. Det som sitter igjen i meg i dag er realisasjonen om hvor kule vi er når vi bare er oss selv. Som hele detmennesket vi er, med kropp, sinn og sjel. Jeg kjenner behov for å skrive enda mer om det for jeg ble rett og slett gira av det. Jeg tenker på hvor mye rart folk gjør for å være kule / pene / bra nok på alle måter. Men så er jo de beste folka de som bare er seg selv. Det var som om det gikk opp et lys for meg om hvor åpenbart dette er! Det eneste vi virkelig kan gjøre her i verden er å være oss selv. Det er det mest bekymringsfrie og enkle. Man skulle tro det var det enkleste av alt. Å slette alle filter og rolleinstrukser. Slutte å endre på utseendet vårt, kroppen vår og personligheten vår. Slutte å tilpasse oss for å skape knirkefrie relasjoner og gjøre det enkelt for andre å være rundt oss. Jeg ser selvfølgelig verdien i å ha sosial intelligens. Jeg mener ikke at jeg uoppfordret skal begynne å legge ut om sexlivet mitt til svigermor eller bevisst provosere frem situasjoner som andre kan oppleve som ubehagelige. Det er ikke det jeg mener. Men i de fleste tilfeller kan man være litt mer ekte. Jeg tror ikke vi vil oppleves som rare eller sosialt uintelligente ved å være mer autentiske, jeg tror tvert i mot vi vil oppleves som varmere, rausere og mer aksepterende. For i det jeg tillater meg selv å være hele meg, så tillater jeg jo deg å være hele deg. Med svakheter, styrker, uvitenhet, kunnskap, sårbarheter, styrker, talentløshet og superkrefter. Men hvis jeg ikke aksepterer alt dette, hvis jeg dømmer meg selv, dømmer jeg også deg. Men hvis jeg aksepterer hele meg, så aksepterere jeg også hele deg. Det henger så tydelig sammen. For hvis jeg dømmer deg, dømmer jeg det samme i meg selv. Når jeg aksepterer, tåler og elsker hele meg selv, ja, da er jeg fri. Fri for fordømmelse. Og da dømmer jeg heller aldri deg.

Derfor syntes jeg det følgende var så befriende: Det eneste du egentlig kan gjøre perfekt er å være deg selv. Og ikke bare er det det eneste du kan gjøre, men det er også det beste du kan gjøre, både for deg selv og de rundt deg.  Men ikke bare er det det beste du kan gjøre, det er også det eneste du kan gjøre. Ikke bare er det det eneste du kan gjøre, men det er det beste du kan gjøre. Ikke bare er det det beste du kan gjøre, det er det eneste du kan gjøre. Og sånn går det rundt og rundt og viser at i dette tilfellet er det ikke tvil om at det enkleste er det aller, aller beste. 

Så neste gang vi møtes håper jeg at jeg er så heldig at jeg får oppleve hele deg, akkurat slik du er.