Journalistisk integritet og personlig integritet - to motpoler?

Journalister har mye makt. Makt til å forme hodene våre. De er med å definere hvordan vi skal tenke. Veldig mange journalister veiledes av ideen om journalistisk integritet, og det virker som om det er noe helt annet enn personlig integritet. Slik jeg opplever det tar journalistisk integritet hensyn til sak, og ikke til personene i saken. Mitt inntrykk er at menneskene de skriver om og menneskene som skal lese det ikke betyr så mye. Det virker som det er kun sak og kontrovers som teller når man har journalistisk integritet. Jeg undrer meg over hva en slik integritet egentlig er godt for.

Har ikke journalister også ansvar? De setter jo ofte tonen for samfunnet og dagen. Hvorfor må de på død og liv sole seg i ekstreme begreper og sette alt på spissen? Det speiler jo ikke virkeligheten. Journalister gjør oss de skriver om til noe annet enn det vi er. De gjør oss til stereotyper, og jo mer endimensjonelt de kan fremstille oss, jo bedre overskrifter synes de at de skriver. Jeg mener det er fordummende, og at det er respektløst overfor leseren. Mye av dagens journalisme fordummer og undervurderer leserne.

Heldigvis finnes det unntak. Det finnes journalister som velger en høyere linje for seg selv. Det finnes journalister som tar personlig ansvar og viser personlig integritet. De jobber som oftest ikke i kommerseielle kanaler eller aviser. (kanskje med unntak av Anne Lindmo? Og sikkert flere jeg ikke kommer på i farten.)

Når noen gjør et intervju med meg for eksempel, så kan de velge å bruke en overskrift som "Møt småbarnsmora og kommunikajsonsarbeideren Caroline. I tjueårene jobbet hun i pornobransjen - nå kan du møte både henne og dine egne fordommer i dette ærlige intervjuet". Ja, jeg er kanskje litt selvrettferdig når jeg skriver, men jeg mener jo at dette er en ganske korrekt fremstilling av saken. I stedet velger noen å ramse opp titler på filmene jeg har spilt i for å få en mest mulig kontroversiell tekst. Eller å kun nevne at jeg har vært i pornobransjen. Det er som å introdusere Michelle Obama ved å kun nevne at hun er svart. Eller Erna Solberg ved kun å nevne at hun er litt kraftig. Eller  Johaug kun som dop-tiltalt. Ja, jeg velger kanskje litt opphøyde eksempler her, men det er nå de jeg kommer på i farten. Hva om noen skulle nevne det mest kontroversielle du noen sinne har gjort hver eneste gang de introduserte deg? "Og her er venninna mi, Tone, som spydde i fylla på sinsentrikken allerede som 15-åring."

 Ærlig talt. Jeg har levd i snart 33 år. Jeg var innom pornobransjen i ett av de årene. Get over it, ok? Jeg skjønner at det må med, det er det som gjør meg interessant for journalistene, men det får da være måte på å svartmale? Ved å vise litt personlig integritet, kan journalistene, som jo også er mennesker, vise respekt for meg, mannen min og barna mine. Og de kan sette eksempel på hva slags standard vi synes det er greit å leve etter.

Ta ansvar. Go high.