Caroline Andersen - er ikke det hu derre pornodama?

Nå ble du nysgjerrig nå, tenker jeg. Joda. Det er meg. Bare la det synke inn et øyeblikk, så skal jeg fortelle litt mer om akkurat det.

På grunn av min kontroversielle fortid er jeg så heldig at jeg har fått være med på masse morsomme greier i media, som Masterchef, Typen til med Leo Ajkic, Tabloid, masse radiprogrammer, debatter o.l. Selv om det blir sjeldnere og sjeldnere, så hender det noen kjenner meg igjen, og da begynner tankene deres å spinne. Hvem er hun Caroline igjen? Er det hu strippedama? Vel, nå skal du høre.

Da jeg var rundt 21 år gammel begynte jeg å strippe, og det fortsatte jeg med i syv år. Jeg hadde mitt eget foretak og reiste rundt på utdrikningslag og i bursdagsfeiringer over hele norge. I løpet av en periode som strakk seg over ett års tid spilte jeg også i et knippe pornofilmer. Det begynner nå å nærme seg ti år siden.

Screenshot av en gammel blog-header, da jeg fortsatt het Caroline Andersen. 

Angrer jeg, lurer mange på. Vel, jeg tror egentlig ikke på anger. Der og da var det helt riktig for meg. Jeg hadde en enorm trang til å pushe samfunnet ut av sin egen komfortsone og få folk til å se at alle reglene og hele strukturen av rett og galt som vi bygger samfunnet på bare er en illusjon. Vi trenger ikke å være fanget i det. Jeg ville vise at jeg kunne gjøre alt som var å anse som "galt" for en vestkantjente som meg, og allikevel være lykkelig og velfungerende.

Noen ganger kjenner jeg dog at livet hadde vært litt enklere om jeg ikke hadde slik en kontroversiell fortid. Det hadde vært lettere å gå på foreldremøte om jeg ikke trengte å lure på hvem som kjenner meg igjen. Men et lett og enkelt liv er også litt kjedelig. Jeg har lært utrolig mye av erfaringene mine, og selv om jeg aldri ville gjort det igjen nå, så var det riktig for meg der og da. Og hver gang jeg kjenner på fordommer mot at jeg var et seksuelt subjekt (i motsetning til et objekt, som samfunnet som oftest synes er helt greit. Vi synes bare synd på objekter. Men subjekter frykter vi. Men det er et helt annet blogginnlegg.)  i 20-årene, så får jeg en påminner om hvor viktig det var og er at jeg gjorde det jeg gjorde. For bare i kraft av å gjøre noe så kontroversielt kunne jeg få frem poenget om at det meste vi frykter her i verden er fiktivt. (med unntak av krig, varulver, monstre og sommerdekk på vinterføre selvfølgelig.)  Noen mennesker tror at jeg har en voldsom appettitt på sex og er super pervers. Det kan jeg avkrefte. Det handlet aldri om kåthet. Det handlet om en ung jentes enorme trang til å protestere og si klart nei til forutbestemte normer og regler som bare kjentes så altfor feil. Men om jeg hadde vært dritkåt, hadde det vært så farlig da? Er ikke det helt greit egentlig? Jeg er uansett glad for og stolt av at jeg hadde mot til å lytte til meg selv. Jeg krevde retten til å ha min egen historie, min egen prosess og å gå min egen skole. Og den lærte jeg enormt av.

I dag holder jeg foredrag om dette. Jeg forteller en ærlig historie om frihet, grenser, tabu, nytelse, skam og skyld. Jeg snakker om oppvekst, selvfølelse og søken. Om kropp og sex. Om protest og stahet og et ønske om å bryte ned samfunnets illusjon av virkeligheten. Et ønske om å være fri, og en trang til å sette andre fri. I bunn og grunn ønsker jeg å erstatte frykt med kjærlighet. Erstatte avvisning med nestekjærlighet. Erstatte fordommer med nysgjerrighet. Det er pompøst, det er hårete og det er min misjon.