Selv har jeg aldri prøvd LSD, men man skulle kanskje tro jeg det motsatte når man leser dette innlegget. Nok en gang var jeg skikkelig usikker på om jeg skulle publisere denne teksten, men jeg bestemte meg allikevel raskt for å gjøre det, siden jeg tross alt har et forsett i år om å være 100% ekte.
Jeg har nemlig hatt en helt vill indre aktivitet det siste døgnet, etter at første samling på relasjonssenteret (der jeg går på skole) ble avsluttet i går. Det er som om noen har lagt på dødsmange mynter på en filmmaskin som går i mitt indre, og hver gang jeg lukker øynene eller begynner å skrive så ser jeg scenarier og hendelser. Det er ikke fantasi, for jeg rekker ikke å finne på alt det som skjer i sinnet mitt. Det er heller ikke overnaturlige, svevende syner. Jeg oppfatter det rett og slett som at underbevisstheten min kommuniserer med meg, eller at hjernen min henter informasjon fra underbevisstheten som den oversetter, ved å bruke mine egne referansepunkter for å danne bilder og lage små filmer med innhold som jeg lett kan forstå eller tolke gjennom naturlig assosiasjon.
Ok. Det første jeg så var at jeg var tilbake i et kjellerrom som jeg hadde jobbet med å visualisere i en øvelse på skolen. Da jeg "var" i dette kjellerrommet på skolen, så ville jeg egentlig gå inn i det innerste rommet, for det var der det åpenbart var interessant aktivitet, men jeg turte ikke. Jeg tenkte at "nei, dette ser altfor mye ut som noe jeg har sett på film tidligere, det er sikkert bare fantasi." Jeg turte rett og slett ikke stole på de bildene som kom fra meg selv, så jeg gikk inn i rommet ved siden av i stedet. Altså ikke det innerste rommet. Det var en liten jente som viste meg rommet, og jeg føler at det var meg selv som fireåring. Jeg måtte love å ta henne alvorlig, men jeg skjønner jo godt at hun ikke følte seg tatt på alvor siden jeg ikke ble med henne inn i det innerste rommet. Hun merket nemlig motviljen og tvilen min, ja, hun merket at jeg ikke trodde på meg selv rett og slett. Altså at jeg ikke stolte på henne og det hun viste meg. Derfor tok hun meg med inn i det nest innerste rommet i steden for. Men etter at jeg kom hjem fra skolen har jeg sett for meg det innerste rommet igjen og igjen. Jeg kjente også skikkelig dårlig samvittighet for at jeg lovte jenta å ta henne på alvor, men allikevel ikke stolte på det hun viste meg og ble med inn. Så til slutt måtte jeg bare gå tilbake til kjelleren og bli med henne inn på det innerste rommet.
Der så jeg en person med sveise-maske foran ansiktet som sto og parterte et lik. Jeg er usikker på om liket var levende eller dødt. Egentlig føler jeg at kroppen på bordet ble mer og mer levende etterhvert. Jeg ba personen ta av seg maska, og der var pappaen min. Så ble det til eksen min. Ansiktet bak masken fortsatte å endre seg og ble etterhvert alle kjærestene mine, broren min, pappen min, ja, egentlig alle mennene som har vært i livet mitt. Oppkuttingen av kroppen foran dem kunne virke som en Frankenstein-aktig affære, for det var som om de satte sammen og omfordelte kroppsdeler slik de følte for der og da, kutta opp og flytta på, la til, trakk fra og sydde sammen deler liksom. Personen eksperimenterte og koste seg. Det opplevdes litt tilfeldig, litt utspekulert, litt hovmodig, djevelsk, uhyggelig. Men andre ganger virket det nesten som om liket var våkent og var med på det. Som om det var helt greit. Så var kroppen livløs eller slapp igjen. Jeg så pornoregissør Mike Beck med en motorsag som han veivet opp og ned med et stort og stivt, dukkeaktig smil om munnen. Som en Ivo Caprino dokke. Hodet snudde fra side til siden mens han lot saga falle og kuttet av deler av liket / kroppen. Hva betyr det at jeg får assosiajoner til en Ivo Caprino dukke og et uttryksløst eller fastlåst smil? Jeg merker meg best dette med at smilet er stort og fastlåst. Og de store, naive øynene, samt en slags barnslig, trillende latter. Som i Caprinos filmer. Jeg får assosiasjoner til naivitet og uvitenhet. Marionette. Hele tiden står Caroline 4 år og ser på. På en sofa sitter vennene til broren min og de ler av meg og forteller grisevitser, altså grove vitser. Til slutt blir mannen med øksa/sagen/kniven bak bordet til han som jeg er gift med i dag og da slipper han umiddelbart redskapet. Jenta på bordet, altså meg selv, er våken, reiser seg og går. Han ville ikke endre på meg. Han ville ha meg som jeg er.
Jeg tolker hele scenariet til at jeg har latt meg selv bli til i møte med mennene i livet mitt. Jeg er altså kroppen på bordet som blir partert og oppdelt og satt sammen slik det passer. Jeg har latt meg definere og forme av mennene i mitt liv. Jeg tolker det dithen at jeg selv har latt dette skje, og til og med kanskje villet at det skulle skje, fordi jeg ikke følte at jeg hadde noen ordentlig egen identitet. Jeg trengte den identiteten de gav meg, kanskje? Jeg må presisere at jeg ikke har vært sammen med noen kjærester som har vært slemme med meg eller problematiske med vilje. Ingen monstre i livet mitt. Det er jeg som har latt dette skje, og det har vært mer eller mindre ubevisst fra motpartens side. Jeg har vært med veldig gode fyrer med gode intensjoner.
Jeg er utrolig lettet over at slutten på "filmen" viser at jeg åpenbart føler at mannen min i dag vil ha den "ekte" meg. Originalen. Puh.
Men til saken. Jeg har definert meg selv med utgangspunkt i mennene i mitt liv. Jeg har sjelden levd uten en mann i livet mitt. Har jeg virkelig latt de definere hvem jeg skal være? Ja.
Det vil jeg ikke. Jeg er meg selv. 100%. Jeg vil være hele meg, slik jeg ble skapt. Jeg vil være hele meg, med hud og hår, akkurat slik jeg ble til ved unnfangelsen. Slik jeg var da jeg bare var tanke. I mitt indre ser jeg igjen en film som illustrerer skapelsen av mennesket meg. Mot bakgrunnen av det uendelige universet med uendelig av stjerner og planeter, ser jeg meg selv som ren skinnende gull/stjerne-aktig energi, slik jeg var før jeg ble materie. Da jeg nylig ble splittet ut fra eller sendt ut fra den universelle skaperkraften for å oppleve meg selv. Da jeg var skaperkraftens ide og kjærlighetsbarn. Så forente jeg meg gradvis med et embryo som ble et foster. Slik ser jeg det for meg nå. Men så ble barnet født og glemte sakte men sikkert hvor det kom fra. Alt det så var verden rundt seg og barnet lærte av de rundt seg hva det skulle tro og føle om seg selv. Det lærte at det var til bry. Ikke riktig. Passet ikke inn. Det var for mye. For lite. Feil. Det misforsto, det skjønte ikke, det følte feil. Følelsene til barnet var feil for de stemte ikke med det mamma og pappa mente at det burde føle. Barnet lærte å ikke stole på seg selv. Barnet lærte at det tok feil inni seg. Det var best å følge med på omverdenen og reagere lynraskt på små signaler og tilpasse seg. Som en kamelon. Men noe inni barnet visste at dette ikke var riktig. Dessverre var kontakten med kildeenergien blitt så dårlig nå at det var vanskelig å finne noen løsning eller svar. Noe var feil, men barnet visste ikke hva. Det kunne ikke høre sin indre stemme lenger.
Men nå er det som om jeg ser for meg at kildeenergien gjør seg klar til å holde Velkommen hjem fest for meg. Jeg ser en koselig hytte med et banner tvers over hele forveggen over døra, der det står "Velkommen hjem, mitt deilige barn!" Jeg blir tatt i mot og lagt i en slags krybbe eller på en seng av strå. De sier "legg deg her og slapp av, så skal vi pleie deg til du husker hvem du er.".
Et annet scenarie jeg så i en øvelse på skolen var nemlig et blylodd i magen min og en stor, tjukk dør foran meg i jern eller aliminium eller et slikt hardt og solid materiale. Som døra til et hvelv eller stort fryserrom. Der og da utforsket jeg ikke dette videre, men etter at jeg kom hjem kom også dette bildet tilbake flere ganger. Til slutt så jeg for meg at jeg tok loddet og slo ned døra foran meg. Der var det flere isstatuer i et frossent rom. De var først dekket av frost, men så begynte de å smelte og de smeltet helt foran meg. Da var det små embryoer, fostere og babyer som trillet mot meg. Jeg spurte "Hvem er dere?", og de sa "Vi er deg." Jeg spurte hvorfor de var så mange, og de svarte at de hadde vært en stor baby, men da den babyen kom til verden så var det ikke plass til en så stor baby, og derfor delte de seg i mange små babyer i stedet. Jeg føler det viser hvordan jeg har følt meg oppstykket og at jeg ofte har vært den av alle de små babyene som passet best, altså har jeg ikke vært hele meg. Derfor har jeg heller ikke følte meg hel alltid. Dette gjelder ikke hele livet, men i møter med enkelte viktige personer, som mamma og pappa og noen kjærester og venninner. Det er sikkert mange, mange andre der ute som har den samme følelsen! Dette tror jeg er et ganske universelt fenomen. For meg personlig blir dette bildet sterkt fordi jeg alltid har følt meg som "for mye" for mange. Særlig for familien min og for de som bodde på Snarøya der jeg vokste opp. Jeg føler meg skikkelig utilpass og avstumpa når jeg tenker på det.
Jeg fortalte babyene at jeg ville adoptere dem for jeg elsker de akkurat slik som de er. Jeg skrev under adopsjonspapirene og så visualiserte jeg at alle babyene skled inn i en stor baby, også ble babyen hel. Jeg tok babyen i armene mine og fortalte den hvor vidunderlig den var. Den begynte å bæsje skikkelig mye, haha. Det bare tøt ut mer og mer, til det til slutt ble tomt. Og da lyste hele babyen opp og smilte, lo og pludret. Nå som jeg skriver kjenner jeg at jeg vil fortelle babyen at det er helt greit at den bæsjer. Jeg elsker den allikevel. Jeg vil at den skal være hele seg fullt ut. Og nå som den er en baby, et menneske så skal den få rape og bæsje og være skitten eller møkkete og jeg elsker den like høyt. Jeg elsker den ikke på tross av det, men på grunn av det. Jeg elsker at den er et HELT menneske. Et menneske som kan si "feil" ting, føle anderledes enn forventet, spise, drikke, gå på do, kle på seg akkurat det den føler for, og vite at den er unik og vakker og vidunderlig akkurat fordi den ER.
En av babyene som forente seg i den store babyen var sort. Den var liksom ikke sikker på om den også kunne være med inn i den store babyen for den trodde ikke at jeg kunne elske den som var så mørk og skitten. Nå som jeg skriver dette skjønner jeg hvorfor det var så vanskelig å overtale den til å bli med. Jeg lærte så tidlig hvor skamfullt det var å ha kroppslige funksjoner at jeg følte det var noe ordentlig galt med meg hver gang jeg hadde dem. Jeg husker hvor grufullt jeg syntes det var å bæsje på do i barnehagen for eksempel. De hadde ikke lås der og jeg husker at jeg var skikkelig nervøs når jeg gikk på do der. Jeg kan ikke huske at jeg noen sinne prompet da jeg var liten, og jeg syntes aldri at tiss/bæsj/promp humor var noe morsomt. Jeg ble bare så ydmyket og flau at jeg ville synke i bakken. Første gang jeg onanerte fikk jeg en helt forjævlig ekkel følelse etterpå. Hah, ja, nå gikk det opp et lys for meg! Da jeg var pornoskuespiller sa jeg gjentatte ganger i intervjuer hvordan jeg ville omfavne tabuene og protestere mot at kvinner var i lagt så mye skyld og skam. Det var jo akkurat det som hadde skjedd meg meg da jeg var liten! Og jeg har følt intuitivt at det var feil og jeg gikk så langt som å spille i pornofilmer for å bevise at kroppen min, tissen min og rumpa mi ikke var noe å skamme seg over. Og den store sammenhengen her har jeg ikke skjønt før akkurat nå! Jeg har ikke sett hvor tydelig dette var en protest mot det som skjedde inni meg selv, det som jeg lot bli innprentet i meg da jeg var liten. Jeg trodde jeg protesterte mot samfunnets normer og regler, og det gjorde jeg jo også, men i hvor stor grad dette faktisk også var internt i meg selv var jeg nok ikke klar over. Men jeg visste altfor godt at det ikke var riktig og det var nok derfor jeg brant sånn for å spille i pornofilmer da jeg gjorde det. Jeg bare MÅTTE liksom. Det var en enorm indre liberaliseringsprosess.
Jeg fortsetter å se på babyen i armene mine. Det kommer en stor sky ut av munnen på babyen. Jeg tenker at det symboliserer alt som kommer ut av munnen min. Det kommer liksom en laaaaaang stor rap. "Ja, jeg liker alt som kommer ut av munnen din. Om det ansees som feil eller rett spiller ingen rolle. Alt du sier, sier du med beste intensjon. Du sier jo aldri noe fordi du vil være dum eller en dårlig versjon av deg selv. Og jeg vet at så lenge du er deg selv, så er du fullkommen. Noen ganger blir situasjoner litt anderledes enn tenkt og noen ganger vil folk ikke like det du sier. Noen ganger vil du angre på ordene idne og du skulle ønske du sa noe annet. Slutt med det. Du gjør alltid ditt beste og jeg har full tillit til deg. Jeg elsker deg og er stolt av deg! Når du sier noe "feil" så er det også en vidunderlig del av det å være menneske! Det er livet! Livet er herlig!" Babyen blir glad igjen! Den blomstrer og lyser mot meg. Jeg fortsetter å se på den. Høyre side av babyens ansikt smelter bort og jeg ser råtne tenner og en gammel dame liksom. Litt sånn skummel gammel heks eller skikkelig syk dame som er glemt bort på sykehjem. Ekkel og råtten. Jeg vil si til babyen at "Ja, jeg elsker deg selv om du blir gammel. Du trenger ikke ha en spesiell alder eller se ut på en spesiell måte for at jeg skal elske deg. Alt dette er menneske. Råtne tenner, ja det kan mennesker få. Mennesker er skapt av det samme. De menneskene som blir kalt unge og vakre er skapt av det samme som de som blir kalt gamle og falleferdige. Det er hele menneske. Du er et HELT menneske og jeg elsker at du er det. Du trenger ikke være redd for at jeg ikke skal tåle deg. Jeg vil tåle hele deg. Jeg vil elske hele deg. Jeg vil utforske og bli kjent med hele deg. Og jeg vil VÆRE hele deg. Du er velkommen inn i hjertet mitt, kjære barn. Både nå og senere. Du kan være meg alltid. Babyen sovner fredfullt og jeg tar den inn i hjerte mitt og jeg nærer den og elsker den for alltid. Uendelig. Fullkomment. Ubetinget.
Nå bor ikke den lille jenta i kjelleren lenger. Hun har flyttet inn i meg. Babyen også. Og vi ligger på sengen av strå i den koselige hytten der det er Velkommen hjem fest og slapper av. Det er godt. Jeg er vidunderlig.
No comments:
Post a Comment
Takk for ditt bidrag!