Det mest stressende av alt, er å ikke skulle stresse.

Hvordan klarer folk å være så avlappet og mestrende? Det å ikke være stressa, er en inni helvetes stressende utfordring, skal jeg si deg! Og de som sier at det hjelper å smile… Vel, de kan ikke ha opplevd ekte stress. 

Jeg så en dokumentar om stress. Et av poengene var dette: Hos stressede folk, er receptorene i hjernen der dopaminen utløses (om jeg forstod lingoen korrekt) færre og svakere, slik at følelsen av eufori ikke er like kraftig som hos stressfrie mennesker. Så for å oppleve sin egen lykke maksimalt, lønner det seg å ikke være stressa. Og bare det er jo ganske stressende. 

  

Først skal man være flink i jobben sin. Det opplever jeg slik: jeg skal være to hestehoder foran hele tiden, slik at ingen kan ta meg på noe som helst, og jeg skal forutse alle tenkelige og utenkelige scenarier. Jeg skal sørge for at alle uheldige scenarier unngås og alle fordelsaktige scenarier oppnås. Alt skal gjøres mens jeg smiler fra øre til øre. Det klarer jeg ikke alltid, og det stresser meg. 

Jeg skal stille sjefen min i et godt lys, men samtidig ha et aktivt hode som ikke bare jatter med. Jeg skal alltid levere ett par hakk over hva som er forventet, på kortere tid enn hva som er forventet. Fordi jeg får godt betalt? Nei. Fordi jeg får minst betalt, så jeg føler at jeg må bevise min verdi hele tiden. Jeg synes jobben min er utrolig morsom, men jeg føler ikke at verdien av mitt arbeide blir sett av ledelsen, så jeg må konstant overbevise og bevise. Bevise, bevise, bevise. Det stresser meg. 

Og hvis jeg har et telefonmøte med en viktig kunde om fem minutter, og noen spør meg om jeg – vær så snill – gidder å hente lunsj til dem fordi de har et innmari viktig møte som starter nuh, eller om jeg gidder å ringe vaktmesteren og si at det er møkkete på herretoalettet igjen, «Siden du har så god tone med han!», så vil jeg ikke bli provosert og tenke at de spør meg fordi jeg er eneste jente på kontoret. Jeg vil ikke se dumt på dem, og bare lukke døra til kontoret mitt i ansiktet deres. Nei. Jeg vil tenke at «Selvfølgelig vil jeg hjelpe til, for det er slik det blir godt arbeidsmiljø av! Når alle hjelper hverandre og er positive! YES!». Så i steden for å himle med øynene og lukke døra, så smiler jeg bredt og sier «Naturligvis! No problemo!». Det stresser meg også. 

Deretter skal man være en god kjæreste. Det opplever jeg slik: Definer hva slags kjæreste jeg vil være, og forsøke å overse det faktum at jeg overhodet ikke er slik. F.eks. vil jeg være positiv, frisk og glad og kun legge merke til alle de positive kvalitetene til min utkårede. Jeg har nemlig en helt fantastisk kjæreste, som gjør alt kan for at jeg skal være lykkelig og få alle mine behov dekket. Han er smart, varm, kjærlig, handlekraftig, hensynsfull og morsom. Han fortjener å bli heiet på, verdsatt og beundret.  I virkeligheten legger jeg merke til alt som ikke er slik jeg skulle ønske det var, men dette prøver jeg så godt jeg kan å late som om jeg ikke legger merke til allikevel. Så jeg smiler og kvitrer. Fordi jeg vil jo ikke være «en sånn». Jeg vil ikke stille krav. Jeg vil ta ting som de kommer, og nyte det som utfolder seg. Jeg vil være bekymringsfri og åpen! Positiv, lett å engasjere og med evne til å nyte nuet og kjærligheten akkurat slik den velger å vise seg.  Forventningsfull, men uten forventninger... Det er stressende, det!

I virkeligheten er nemlig den negative stemmen i meg på krigertok, bevæpnet med hormonladde muskedundere, og – manipulerende nok – forkledd som beskytter og romantiker. Denne sniken legger altfor godt merke til tullete banaliteter, og det er en evig kamp å få den stemmen til å bare holde kjeft for en fuckings gang skyld! Den maser om ting som at jeg ikke får valentineskort eller blomster ut av det blå, at ingen møter meg på bussholdeplassen med stort smil og utstrakte armer når jeg kommer på spontantur for å dele de siste dagene av hans forretningsreise, ingen som tilbyr meg frokost på sengen etter at jeg har handlet ferske baguetter og laget frokost to dager på rad. Men hvorfor skulle noen gjøre alle disse tingene, når de ikke kan lese mine tanker? Hvorfor spiller det så jævla stor rolle? Det er jo så utrolig mye annet koselig som skjer. Min kjæreste er nemlig fantastisk oppmerksom når han vil, og han er åpenbart forelsket og full av kjærlighet. Han sender kjærlighetserklæringer på sms nesten hver eneste dag, holder rundt meg hver natt, og han spør hele tiden om det er noe mer han kan gjøre for meg. Han byr på masse kos og kjærlighet. Hvis jeg bare kunne fokusere på dette, og droppe alt annet tull, hadde livet vært perfekt. Allikevel har jeg vondt i magen fordi den negative drittstemmen maser om «hva det kan bety» at ikke alle disse andre tingene er på stell. Idioti! Det stresser meg. 

I tillegg til det ovenstående, skal jeg være en god, babyprodusserende kjærlighetsklump av harmoni og velvære. Jeg skal være i flyt, og jeg skal være stressfri og lykkelig. Jeg skal bare kose meg. Få frisk luft, spise sunt og tenke positive, gode tanker. 

Men jeg har vondt i magen og er stressa for  å prestere på jobben, og jeg har vondt i magen og er stressa fordi jeg er ikke en sånn kjæreste som jeg synes jeg burde være, og det gjør meg utrolig stressa at jeg er stressa, for da er jeg ikke en sånn mamma som jeg vil være. Så hvis jeg bare kunne slutte å stresse, hadde alt vært løst. DET stresser meg. 

DOPAMIN, DOPAMIN, DET ER BEDRE ENN VIN!

Jeg har lært et nytt dopamin-triks! Noen antar kanskje at jeg ikke er lykkelig, siden jeg er så opptatt av å kartlegge lykkebringende aktiviteteter om dagen, men da vil jeg bare få sagt i fra at det er helt tvert om. Jeg har det som plommen i egget,  er glad som ei lerke og har det søtt som honning, og det er nok derfor jeg synes dette med lykke er et så artig tema å studere og leke seg med. 

Jeg har også en veldig kul psykolog som jeg elsker å prate med.Jeg fortalte han om alt jeg har funnet ut om dopamin. Han var enig i mye og heiet på lykkeprosjektet mitt, men han sa det med at dopaminproduksjonen gradvis starter å avta i tenårene (altså slik jeg skrev i forrige post) – nei, det var visst bare tull. Ja, ja.

Allikevel syntes han det var lurt å ha et bevisst forhold til dopamin-produksjon, og han lærte meg et nytt triks for dette også.  Jeg er, som nevnt, riktig så inspirert til å kartlegge dette med lykke samt danne meg en god verktøykasse med lykkebringende triks. Jeg fortalte han hvor deilig jeg syntes det var å kunne poste mine ukentlige mål i denne bloggen, selv om det er enkle ting som å rydde et skap, eller gå en lang tur, fordi det da er større sjans for at jeg gjennomfører. Samtidig byr denne rutinen på en strukturert tilnærming til lykkeprosjektet, og det er jeg helt avhengig av. Når jeg fortalte hvor fornøyd jeg var med de to målene jeg satte meg - og nådde - sist uke, nemlig å rydde et skap på badet og gå på Zumba, så fortalte han meg en ny hemmelighet:

Når det vi tenker at vi skal gjøre samsvarer med det vi faktisk gjør, trigger også dette produksjonen av dopamin! Så det å legge en liten plan, og deretter gjennomføre, er et super enkelt triks for å booste lykkefølelsen. Er ikke det kult? 

Så når jeg nå finner min nye fysiske aktivitet, som kommer til å trigge massiv dopaminproduksjon, pga. at utholdenhetstrening er en av de mest effektive måtene å trigge dette på, så vil jeg i tillegg får en ekstra dopaminbonus fordi jeg har gjennomført noe jeg har tenkt på at jeg skal gjøre!

www.bellyandbaby.no

Og i DEN forbindelse, vil jeg fortelle at jeg var så utrolig glad og fornøyd i dag, da jeg var på gravidyoga. Jeg begynner endelig å føle at jeg får litt teken på denne aktiviteten, og i dag følte jeg at jeg virkelig greide å kjenne på den magiske ballansen mellom å jobbe hardt i enkelte deler av kroppen, mens man slapper helt av i andre deler, og samtidig bruker pusten for å jobbe seg gjennom de fysiske utfordringene og holde mentalt fokus. Dette var søren meg gøy!

Så dette bød på en dobbel dopamin-boost for Frøken Andersen. Jeg gjennomførte en planlagt aktivitet og samtidig utfordret og mestret jeg fysiske utfordringer. Med pust og fokus fikk jeg til helt nye ting! Dette er en synergi jeg liker, og jeg digger kroppen min. Jeg ble så boosta av det hele, at jeg full av pågangsmot gikk rett hjem og tryllet frem en digg, knallsunn middag og lagde en ny batch med hjemmelaget granola i samme slengen. (Nok en ting jeg har tenkt i noen dager at jeg burde gjøre!) (Og jeg pleier å være så godt som død innen klokken 19.00! Ikke alltid altså, bare når jeg er gravid.) Så nå er det to tomler opp og jeg er på topp!

Ok. Jeg lover å ikke bli så kvalm blogger at jeg bare skriver om hva jeg trener og spiser altså. Jeg skjønner at dette innlegget var litt på grensen, men jeg måtte bare dele det.

Her om dagen så jeg en glad og inspirerende dokumentar om lykke. Den ligger på Netflix og heter Happy. Selv om jeg var ganske så glad i utgangspunktet, så ble jeg jammen enda mer glad av å se på den, fordi den gav meg masse gode verktøy som jeg kan benytte mer bevisst i min jakt på en enda mer euforisk hverdag. De punktene jeg merket meg best, er ikke akkurat ukjente for de fleste, men det er sikkert flott med en påminnelse i ny og ne. Derfor vil jeg gjerne dele dette: 

1. Produser dopamin
   
   

   

   Etter en av mine Zumbatimer,
   her med min venninne Amelia

   Fra tenårene av, starter produksjonen av dopamin i hjernen gradvis å synke. Hvis jeg forstod det riktig, er det slik at i de tilfellene den har avtatt fullstendig, så er det grunnlag for å få Parkinson. Men uansett: Forskerne sier jo at man antar produksjon av dopamin er som alt annet i livet, at man kan påvirke produksjonen selv, ved å øve seg på å produsere det. Det gjør man da ved å bedrive aktiviteter som trigger - eller krever - produksjon av dopamin.
   
   Den aktiviteten som forskningen viser at er aller mest effektiv for å produsere dopamin er utholdenhetstrening, særlig hvis det er gjort på en morsom måte! Nettopp derfor tenkte jeg det var perfekt å ta opp Zumba igjen! Jeg husker, fra tiden som zumba-instruktør, hvor bra jeg følte meg etter hver time, og hvor gøy det kunne være de gangene jeg virkelig hadde formen inne og bare ristet løs med alt jeg hadde. Det er jo få ting som er så gøy som å danse!
   
   I alle fall var det slik når jeg var yngre. Da jeg var rundt 18-19 år kunne jeg stå på dansegulvet på rockabillyklubben Caven i timesvis, gjerne hele natten lang, og jeg klarte bare ikke å stoppe å danse. Kroppen bare reiste av sted med meg, og jeg trengte ikke gang å ta en eneste øl for å ha den opplevelsen. Den euforiske gleden har, i tråd med den dumme forskningen, avtatt gradvis med årene, og det kicket jeg fikk av å gå på Jazzballett eller Freestyle som 12-13-åring er heller ikke like merkbart når jeg danser nå. Men kanskje dette kan øves opp? Jeg husker spesielt fra zumba-tiden, hvor deilig det er å beherske kroppen min og legge merke til hvordan den utvikler seg og tilpasser seg, og plutselig er i stand til å gjøre hoftevrikk og obskure bevegelser jeg trodde jeg måtte ha en helt annen genetikk for å kunne utføre.
   
   
   
   Noen kimser av Zumba som treningsform, men det er fordi man ikke har funnet riktig instruktør for seg. Zumba kommer i alle intensiteter. Av alle timene jeg instruerte, derav Zumba, Sh´Bam og BodyStep (som anses som en svært atletisk time), var det ingenting som tonet og revitaliserte meg slik som zumba-timene. Så, som jeg skrev, i forrige post, dro jeg på Zumba denne uken!
   
   Det gikk jo dessverre ikke så bra. Med 7-måneders-mage var det klin umulig å aktivisere den mage-/rygg-støtten man trenger for å danse latino-bevegelser og selv om jeg forsøkte mitt beste de første 30 minuttene, så gjorde etterhvert litt vondt i magen, og jeg endte opp meg å gjøre alternative bevegelser mye av timen. Intensiteten ble jo deretter, og jeg fikk ikke den treningseffekten jeg var ute etter. Ei heller fikk jeg igang den dopaminproduksjonen jeg håpet på. Ja, ja.
   
   Så nå må jeg prøve på noe nytt. Jeg gidder ikke flere «hvite» timer, siden ejg allerede går på gravidyoga en gang i uken, men jeg tror jammen meg at jeg forsøker meg på en bodystep-time denne uken. Jeg mistenker at det vil fungere bedre, siden Les Mills timer er bedre tilpasset å fungere for deltakere med alternative behov. SÅ: nå gleder jeg meg til det. 
   
2. Vær i sonen

   

   Burlesk er absolutt en dopaminproduserende
   aktivitet, men dessverre er også dette litt
   utilgjengelig i syvende måned. 

   
   
   Et annet, dog relatert, punkt som kjennetegner svært lykkelig mennesker, er at de regelmessig gjør aktiviteter der de «er i sonen». De kopler ut alt annet, og fokuser alt de har på en aktivitet som de kun gjør for sin egen skyld. De kopler ut alt som har med ego/vinning/lønn/prestige å gjøre, og lar seg synke inn i en flyt og harmoni. Eksempler er å klatre i fjellet, når alt som eksisterer er bare du og fjellveggen, og du er 100% fokusert. En annen typisk slik aktivitet er surfing. Eller fallskjermhopping. Det krever såpass mye fokus at du ikke har noe annet valg enn å glemme alt annet. Dansere, særlig de som driver pardans, der de må være i full harmoni med partneren, er også gode eksempler på mennesker som opplever dette.
   
   Som liten, tror jeg man lettere er i sonen. Man kan sikkert komme dit ved å hoppe strikk eller paradis, og jeg tror jeg også var der når jeg red på store, litt utfordrende hester eller når jeg var på sang-seminar med Snarøyas Kirkes Pikekor. 
   Og nå skal jeg si noe rart. I voksen alder, tror jeg faktisk min fortid i erotikkbransjen bød på slike øyeblikk for meg. Jeg tror at jeg, i de øyeblikkene der jeg var på settet av voksenfilmene jeg bidro i i 2008, og var 100% fokusert på samspillet der og da, var i sonen. Det var fysisk utfordrende nok til at jeg måtte konsentrere meg og glemme alt annet, og jeg ble bare en del av flyten mellom skuespillerene. Jeg sprengte grenser og jeg var samtidlig «ung og bekymringsløs» nok til gi fullstendig f* i de såkalte konsekvensene. I tillegg var absolutt stripping en slik aktivitet. De 15 minuttene av gangen der jeg danset for et nytt utdrikningslag og var utelukkende foksuert på å beherske kroppen, lese tankene til tilhørerne og flyte i harmoni med deres forventninger og begeistring, ja, det var nok utvilsomt sone-øyeblikk for meg. 

   

   Å synge i bandet, er absolutt en "sone-aktivitet". 

   
   Men jeg trenger nå en ny aktivitet. Naturlig nok. Ikke på lenge, har det vært et alternativ for meg å fortsette å kle av meg for mannfolk, fordi det rett og slett kan bli litt stressende. Jeg ble bare dritt lei av en slik setting der folk føler de har rett til å bedømme kroppen min. Selv om de fleste var - og er - positive, så ble det til slutt et stressmoment som jeg ikke orker å forholde meg til lenger. Kroppen min er til for meg, og det er jeg som skal kose meg med den. De som ønsker det, må gjerne synes den er flott, ja, det er bare hyggelig, men jeg orker ikke føle at jeg skuffer noen dersom jeg har en periode der det ikke passer meg å holde trivselsvekta. Enkelt og greit. 
   Så nå vurderer jeg å ta opp ridning eller dansing igjen, men ingen av delene er topp når man er gravid. Det å synge i bandet mitt, er naturligvis en slik aktivitet. Men gutta vil ikke spille med gravid vokalist, tro det eller ei. Hehe. Så jeg må tenke litt mer på dette. Blogging / skriving gjør susen foreløpig, men jeg trenger noe mer krevende. Gjerne noe fysisk. 

Nå har jeg rett og slett ikke mer tid. Har spist opp frokosten på Villa Paradiso, kaffen er tom og nå skal jeg i familieselskap. Det er mange punkter igjen, så jeg skriver mer etterhvert. God søndag!  

Lykkeprosjektet

Noe av det beste med å blogge er for meg at jeg har en ekstramotivasjon for å holde forsettene mine! 

De fleste andre enn meg, driter nok glatt i mine forsetter, men det spiller jo ingen rolle. 

Den siste uken, siden siste post om lykkeprosjektet, har jeg kanskje ikke revolusjonert tilværelsen, men jeg har gjort langt mer enn jeg ville gjort uten å ha skrevet ned delmålene mine her. 

Jeg har nemlig ryddet skapet på badet! OG vært på zumba! Det sistnevnte gikk ikke så veldig bra. Jeg har jo tidligere vært zumbainstruktør, så jeg tenkte at dette jammen skulle bli artig gravidtrening! Men jeg må nok konkludere med at zumba, og alle andre hoftevrikkende, skrå magemuskelaktiviserende og core-roterende aktiviteter passer dårlig i sjuende måned av en graviditet. Store deler av timen gjorde jeg knebøy for meg selv i hjørnet og varierte sporadisk med å strekke ut noen leggkramper. 

Så trim for eldre burde kunne passe bra og er en strålende ide for neste uke! 

Neste ukes mål: vaske en stor bag med arvet babytøy, prøve en ny treningsform (i tillegg til gravidyogaen) OG finne en lykkebringende aktivitet som kan være BARE MIN. (Kanskje ridning?) 

Hva sier egentlig en slik bladhylle deg?

Det er noe jeg ikke får til å stemme... Jeg føler vi er så mange som gir faen i en slik virkelighet som reflekteres her. Vi ser en annen vei og forholder oss til en langt kulere verden. Men... Hvordan overlever da dette her? Noen må jo fortsatt nære den rare, forskrudde virkeligheten som de aller fleste (som jeg kjenner i alle fall) allikevel er langt for velutviklede og intelligente til å gidde å bry seg med. 

Lurer fært på hvor lenge det vil fortsette. Det må da nå en grense? 

Er ikke mesteparten av verden klar for en slags virkelighetsrevolusjon der inspirasjon, medmenneskelighet, moro og rett og slett god, gammaldags nestekjærlighet står i sentrum? 

Så i dag er jeg dommer i "Norges Beste Stripper".

I dag sendes «Norges beste stripper» på TV 2 Zebra klokken 21.30. Jeg sitter i dommerpanelet, sammen med Ingeborg Heldal og Jonna Støme. Jeg har lyst til å skrive litt om mine erfaringer fra programmet, samt hvordan jeg forklarer mitt dommer-bidrag, i forhold til det mer skeptiske innlegget jeg skrev i forrige uke om strippeklubber ellers. 

Det var fantastisk gøy å være med på denne produksjonen, som var stappfull av reinspikka lekenhet og moro! Jeg møtte herlige deltakere, med flotte holdninger og masse artige kommentarer. Jeg gleder meg veldig til å se det ferdige resultatet, selv om jeg også er litt nervøs… Jeg er må jo innrømme at jeg er akkurat selvsentrert nok til å bekymre meg litt for hvordan jeg kommer til å bli fremstilt, selv om dette stort sett går bra på tv. Da er det verre med hvordan jeg av og til blir fremstilt i trykte media, noe jeg får vondt i magen bare av å tenke på. 

Uansett: jeg er alltid litt nervøs før et tv-program der jeg bidrar skal vises, men det er nok bare naturlig. I bunn elsker jeg faktisk å jobbe med tv, og jeg gleder meg alltid til neste gang! 

Når det er sagt, så står jo dette programmet litt i kontrast til dette innlegget  som jeg skrev her om dagen, ang. strippere. Så kan man jo spørre hvordan jeg forklarer min deltakelse i ovennevnte program, når jeg har uttalt meg som har gjort i innlegget jeg refererer til. Vel, min mest spontante forklaring er følgende:

Jeg føler at "Norges beste stripper" er et morsomt program som er ment å inkludere og underholde begge kjønn samt at det inspirerer til å ikke ta seg selv så høytidelig. Det inspirerer til å ha det moro og leke seg. Strippeklubbene som jeg snakker om i det andre innlegget, har en helt annen agenda. Deres målgruppe er, som oftest, utelukkende menn, og deres agenda er i større grad å skape distanse til andre kvinner. Dette er i alle fall kortversjonen av min oppfatning.

Jeg har har ikke en eneste samfunnsnyttig tanke å dele!

 Jeg gir herved meg selv tillatelse til å være en verpende, giftesjuk, og babyfiksert skrulle. 

Når jeg bestemte meg for å begynne å blogge igjen, så hadde jeg håpet at jeg skulle vise meg å være en morsom meningsbærer, med interessante betraktinger av samfunnet, særlig rundt likestillingsdebatten og skjønnhetshysteriet. Jeg trodde jeg hadde en del å si. Jeg vil gjerne være opplyst og oppdatert, men gudene skal vite hvor mange uleste utgaver av Aftenpostens Innsikt som er blitt liggende igjen som oppfyringsmaterialet på hytta, etter nok et mislykket "nå skal jeg drikke kaffe og koooose meg med meningsfull og inspirerende lesning i timesvis i hytteveggen"-prosjekt.

For det viser seg nemlig at det jeg er mest opptatt av om dagen er ene og alene planlegging av baby-ankomst, giftemål, prøving av barnevogner, fødselsvisualisering og å lese meg opp på ammeteknikker. Jeg kan våkne klokken 06 om morgenen, og ligge i timesvis og fantasere om å føde datteren min, og visualisere den magiske følelsen det må være å amme henne for første gang. Jeg tilbringer timesvis på internett for å lese om tester av barnevogner og bilseter, og jeg er med i en Facebookgruppe for jenter som har termin omtrent samtidig som meg, der det eneste vi diskuterer er nettopp dette. For andre, ikke-gravide, er jeg en latterlig lite interessant samtalepartner. Og jeg beundrer typen min, som hører på meg i timesvis, og gjør oppriktige forsøk på å dele min entusiasme over å ha funnet den perfekte stellekommoden med innebygd badebalje på Finn-torget.

I boken jeg leser nå, "Lykkeprosjektet", som også inspirerte meg til å starte mitt eget lykkeprosjekt, er en av lykkebudene å være seg selv. Vær Caroline. Det er jo en ganske avgjørende forutsetning for å utarbeide forhold som faktisk funker, i forhold til å øke egen opplevelse av energi, kreativitet og gnist. Jeg har sjelden problemer meg å være meg selv, men akkurat nå kjenner jeg at jeg skammer meg litt for at det jeg syntes var aller mest spennende i helgen var å stoppe på Kattis Babyshop i Strømstad og prøvekjøre barnevogner. Og jeg opplevde stor nytelse og lettelse ved å konkludere med at jeg ønsker meg en Emmaljunga Super Nitro, sannsynligvis i fargen Coffee. Jeg opplever faktisk en svært tilfredsstillende mestringsfølelse, ved å ha orientert meg i barnevognmarkedet, og konkludert med at jeg vil ha svingbare hjul, ikke for stor babybag (altså blir valget Citybag) og så enkle av/på-knipsingsmekanismer som mulig.

Dermed, ser det ut som om  "Vær Caroline" akkurat nå betyr å tillate meg selv å blogge om barnevogner, giftemål og rydding av klesskap (som, tro det eller ei, er en del av lykkeprosjektet).

Så med det, benytter jeg anledningen til å spørre om noen har en brukt Emmaljunga Super Nitro med Citybag å selge? Både av miljømessige, økonomiske og idealistiske årsaker,  ønsker jeg nemlig å kjøpe så mye som mulig brukt, så lenge det er i god stand. 

The Happiness Project - Del 1

 Jeg har startet mitt eget lykkeprosjekt! Jeg er i utgangspunktet en ganske blid jente, men jeg er rett og slett utrolig inspirert om dagen til å skape grobunn for enda mer kreativitet, struktur og gnist. 

Jeg leser om dagen en bok som jeg finner veldig inspirerende. Den heter "Lykkeprosjektet" og er skrevet av Gretchen Rubin. Gjennom et helt år, dedikerer hun hver måned til å øke lykkefølelser i ulike deler av livet (et område per måned). I Januar var det å få mer energi, hvilket resulterte i "decluttering" av hele huset, samt å begynne å trene. Inspirert av det samme har jeg rensket ut av boden, skapene i gangen, vasket og ryddet og begynt på gravidyoga. Og det hjelper! Mestringsfølelsen og revitaliteten som disse øvelsene førte med seg, er naturlig nok et deilig energikick. 

Det er også - selvfølgelig - viktig å ikke gripe over alt på en gang. Det er jo en grunn til at Gretchen vier en hel måned til hvert område. Vi tar ikke både ekteskapet, barna, svigers, sexlivet, kroppen, huset og karriere i ett jafs. Og det skal ikke jeg gjøre heller. Så nå om dagen er det rydding og struktur som gjelder, sammen med litt mer fysisk aktivitet. (Etter min første graviditet, som endte i spontantabort i uke 12, så turte jeg nemlig ikke å fortsette som treningsinstruktør neste gang jeg ble gravid. Jeg vet det er normalt å miste første gang man er gravid, men ettersom jeg opplevede småblødninger etter hver gang jeg trente, så tok jeg ingen sjanser denne gangen. Hele første trimester droppet jeg dermed all trening og fysiske utfordringer, men nå går jeg sporadiske turer og jeg har nettopp begynt på gravidyoga. I tillegg har jeg deltatt på en hel bodysteptime. Men jeg kan godt heve nivået littegrann synes jeg.) Så mine første mål er:

1. Declutter: Rydde og sortere alle  resterende skap, kaste alt som ikke brukes.

Status: Har tatt klesskapet, boden og gangen.
Gjenstår: badet, gjesterommet, kjøkkenet, undertøysskuffer.

2. Bevare en sterk og sunn kropp: fysisk aktivitet 2 ganger i uka.

Status: Har startet med gravidyoga hver mandag.
Gjenstår: Sørge for å gå tur eller delta på annen treningstime, som zumba eller step, minst en gang til hver uke.

Deffing er lite ikke døvt, da.

Jeg er veldig i tvil om det rett og slett er litt "beneath me" å kommentere denne saken fra vg i dag, men åpenbart ikke. Stakkars unge gutter! Slik "deffer" du deg til  sommerkroppen? Ja, ja, det skader over hodet ikke å trene å ha en sunn og sterk kropp, men dette handler jo ikke om sunnhet, det handler utelukkende om utseendet. Og når fokus skifter på det viset, så handle ikke treningen om å pleie og hylle kroppen sin, men snarere om å innse at den bare ikke er bra nok. Det handler ikke lenger om styrke, men om svakhet. Jeg har vært treningsinstruktør selv, om mener bestemt at vi bør trene for å holde oss sterke og friske, og for å kunne ha en aktiv kropp så lenge som mulig. Vi blir smidigere og ofte også vakrere, ikke minst fordi holdningen og selvtillitten forbedres. Og jada, jeg har også tatt en ekstra runde utfall og sit-ups, i ny og ne, for å få litt ekstra effekt på rumpe og mage, når jeg først var i gang. Men jeg tror jeg med hånden på hjertet, kan si at jeg aldri har trent, utelukkende for utseendet, med unntak av et par glipp i puberteten. Jeg vet at det er old news at tabloider er tabloide, men jeg vil allikevel få uttrykke at den overflatiske og nedlatende holdningen som VG viser her, gjør meg umiddelbart flau og jeg føler meg undervurdert som nedverdiget som leser. Så jeg ville bare si til de guttene som tilfeldigvis skulle slumpe til å se dette: Du trenger ikke deffe deg, for min skyld. Om min kjæreste helt plutselig skulle begynne å ni-trene nå før sommeren, for å definere musklene sine, slik at de skulle spille ekstra lekkert i sola når strandsesongen kommer, ja, da hadde jeg bare blitt ille til mote. Jeg hadde nok egentlig syntes det var ganske så usexy. En så overflatisk mann er jeg bare ikke interessert i.