Det mest stressende av alt, er å ikke skulle stresse.

Hvordan klarer folk å være så avlappet og mestrende? Det å ikke være stressa, er en inni helvetes stressende utfordring, skal jeg si deg! Og de som sier at det hjelper å smile… Vel, de kan ikke ha opplevd ekte stress. 

Jeg så en dokumentar om stress. Et av poengene var dette: Hos stressede folk, er receptorene i hjernen der dopaminen utløses (om jeg forstod lingoen korrekt) færre og svakere, slik at følelsen av eufori ikke er like kraftig som hos stressfrie mennesker. Så for å oppleve sin egen lykke maksimalt, lønner det seg å ikke være stressa. Og bare det er jo ganske stressende. 

  

Først skal man være flink i jobben sin. Det opplever jeg slik: jeg skal være to hestehoder foran hele tiden, slik at ingen kan ta meg på noe som helst, og jeg skal forutse alle tenkelige og utenkelige scenarier. Jeg skal sørge for at alle uheldige scenarier unngås og alle fordelsaktige scenarier oppnås. Alt skal gjøres mens jeg smiler fra øre til øre. Det klarer jeg ikke alltid, og det stresser meg. 

Jeg skal stille sjefen min i et godt lys, men samtidig ha et aktivt hode som ikke bare jatter med. Jeg skal alltid levere ett par hakk over hva som er forventet, på kortere tid enn hva som er forventet. Fordi jeg får godt betalt? Nei. Fordi jeg får minst betalt, så jeg føler at jeg må bevise min verdi hele tiden. Jeg synes jobben min er utrolig morsom, men jeg føler ikke at verdien av mitt arbeide blir sett av ledelsen, så jeg må konstant overbevise og bevise. Bevise, bevise, bevise. Det stresser meg. 

Og hvis jeg har et telefonmøte med en viktig kunde om fem minutter, og noen spør meg om jeg – vær så snill – gidder å hente lunsj til dem fordi de har et innmari viktig møte som starter nuh, eller om jeg gidder å ringe vaktmesteren og si at det er møkkete på herretoalettet igjen, «Siden du har så god tone med han!», så vil jeg ikke bli provosert og tenke at de spør meg fordi jeg er eneste jente på kontoret. Jeg vil ikke se dumt på dem, og bare lukke døra til kontoret mitt i ansiktet deres. Nei. Jeg vil tenke at «Selvfølgelig vil jeg hjelpe til, for det er slik det blir godt arbeidsmiljø av! Når alle hjelper hverandre og er positive! YES!». Så i steden for å himle med øynene og lukke døra, så smiler jeg bredt og sier «Naturligvis! No problemo!». Det stresser meg også. 

Deretter skal man være en god kjæreste. Det opplever jeg slik: Definer hva slags kjæreste jeg vil være, og forsøke å overse det faktum at jeg overhodet ikke er slik. F.eks. vil jeg være positiv, frisk og glad og kun legge merke til alle de positive kvalitetene til min utkårede. Jeg har nemlig en helt fantastisk kjæreste, som gjør alt kan for at jeg skal være lykkelig og få alle mine behov dekket. Han er smart, varm, kjærlig, handlekraftig, hensynsfull og morsom. Han fortjener å bli heiet på, verdsatt og beundret.  I virkeligheten legger jeg merke til alt som ikke er slik jeg skulle ønske det var, men dette prøver jeg så godt jeg kan å late som om jeg ikke legger merke til allikevel. Så jeg smiler og kvitrer. Fordi jeg vil jo ikke være «en sånn». Jeg vil ikke stille krav. Jeg vil ta ting som de kommer, og nyte det som utfolder seg. Jeg vil være bekymringsfri og åpen! Positiv, lett å engasjere og med evne til å nyte nuet og kjærligheten akkurat slik den velger å vise seg.  Forventningsfull, men uten forventninger... Det er stressende, det!

I virkeligheten er nemlig den negative stemmen i meg på krigertok, bevæpnet med hormonladde muskedundere, og – manipulerende nok – forkledd som beskytter og romantiker. Denne sniken legger altfor godt merke til tullete banaliteter, og det er en evig kamp å få den stemmen til å bare holde kjeft for en fuckings gang skyld! Den maser om ting som at jeg ikke får valentineskort eller blomster ut av det blå, at ingen møter meg på bussholdeplassen med stort smil og utstrakte armer når jeg kommer på spontantur for å dele de siste dagene av hans forretningsreise, ingen som tilbyr meg frokost på sengen etter at jeg har handlet ferske baguetter og laget frokost to dager på rad. Men hvorfor skulle noen gjøre alle disse tingene, når de ikke kan lese mine tanker? Hvorfor spiller det så jævla stor rolle? Det er jo så utrolig mye annet koselig som skjer. Min kjæreste er nemlig fantastisk oppmerksom når han vil, og han er åpenbart forelsket og full av kjærlighet. Han sender kjærlighetserklæringer på sms nesten hver eneste dag, holder rundt meg hver natt, og han spør hele tiden om det er noe mer han kan gjøre for meg. Han byr på masse kos og kjærlighet. Hvis jeg bare kunne fokusere på dette, og droppe alt annet tull, hadde livet vært perfekt. Allikevel har jeg vondt i magen fordi den negative drittstemmen maser om «hva det kan bety» at ikke alle disse andre tingene er på stell. Idioti! Det stresser meg. 

I tillegg til det ovenstående, skal jeg være en god, babyprodusserende kjærlighetsklump av harmoni og velvære. Jeg skal være i flyt, og jeg skal være stressfri og lykkelig. Jeg skal bare kose meg. Få frisk luft, spise sunt og tenke positive, gode tanker. 

Men jeg har vondt i magen og er stressa for  å prestere på jobben, og jeg har vondt i magen og er stressa fordi jeg er ikke en sånn kjæreste som jeg synes jeg burde være, og det gjør meg utrolig stressa at jeg er stressa, for da er jeg ikke en sånn mamma som jeg vil være. Så hvis jeg bare kunne slutte å stresse, hadde alt vært løst. DET stresser meg.