Her om dagen så jeg en glad og inspirerende dokumentar om lykke. Den ligger på Netflix og heter Happy. Selv om jeg var ganske så glad i utgangspunktet, så ble jeg jammen enda mer glad av å se på den, fordi den gav meg masse gode verktøy som jeg kan benytte mer bevisst i min jakt på en enda mer euforisk hverdag. De punktene jeg merket meg best, er ikke akkurat ukjente for de fleste, men det er sikkert flott med en påminnelse i ny og ne. Derfor vil jeg gjerne dele dette: 

1. Produser dopamin
   
   

   

   Etter en av mine Zumbatimer,
   her med min venninne Amelia

   Fra tenårene av, starter produksjonen av dopamin i hjernen gradvis å synke. Hvis jeg forstod det riktig, er det slik at i de tilfellene den har avtatt fullstendig, så er det grunnlag for å få Parkinson. Men uansett: Forskerne sier jo at man antar produksjon av dopamin er som alt annet i livet, at man kan påvirke produksjonen selv, ved å øve seg på å produsere det. Det gjør man da ved å bedrive aktiviteter som trigger - eller krever - produksjon av dopamin.
   
   Den aktiviteten som forskningen viser at er aller mest effektiv for å produsere dopamin er utholdenhetstrening, særlig hvis det er gjort på en morsom måte! Nettopp derfor tenkte jeg det var perfekt å ta opp Zumba igjen! Jeg husker, fra tiden som zumba-instruktør, hvor bra jeg følte meg etter hver time, og hvor gøy det kunne være de gangene jeg virkelig hadde formen inne og bare ristet løs med alt jeg hadde. Det er jo få ting som er så gøy som å danse!
   
   I alle fall var det slik når jeg var yngre. Da jeg var rundt 18-19 år kunne jeg stå på dansegulvet på rockabillyklubben Caven i timesvis, gjerne hele natten lang, og jeg klarte bare ikke å stoppe å danse. Kroppen bare reiste av sted med meg, og jeg trengte ikke gang å ta en eneste øl for å ha den opplevelsen. Den euforiske gleden har, i tråd med den dumme forskningen, avtatt gradvis med årene, og det kicket jeg fikk av å gå på Jazzballett eller Freestyle som 12-13-åring er heller ikke like merkbart når jeg danser nå. Men kanskje dette kan øves opp? Jeg husker spesielt fra zumba-tiden, hvor deilig det er å beherske kroppen min og legge merke til hvordan den utvikler seg og tilpasser seg, og plutselig er i stand til å gjøre hoftevrikk og obskure bevegelser jeg trodde jeg måtte ha en helt annen genetikk for å kunne utføre.
   
   
   
   Noen kimser av Zumba som treningsform, men det er fordi man ikke har funnet riktig instruktør for seg. Zumba kommer i alle intensiteter. Av alle timene jeg instruerte, derav Zumba, Sh´Bam og BodyStep (som anses som en svært atletisk time), var det ingenting som tonet og revitaliserte meg slik som zumba-timene. Så, som jeg skrev, i forrige post, dro jeg på Zumba denne uken!
   
   Det gikk jo dessverre ikke så bra. Med 7-måneders-mage var det klin umulig å aktivisere den mage-/rygg-støtten man trenger for å danse latino-bevegelser og selv om jeg forsøkte mitt beste de første 30 minuttene, så gjorde etterhvert litt vondt i magen, og jeg endte opp meg å gjøre alternative bevegelser mye av timen. Intensiteten ble jo deretter, og jeg fikk ikke den treningseffekten jeg var ute etter. Ei heller fikk jeg igang den dopaminproduksjonen jeg håpet på. Ja, ja.
   
   Så nå må jeg prøve på noe nytt. Jeg gidder ikke flere «hvite» timer, siden ejg allerede går på gravidyoga en gang i uken, men jeg tror jammen meg at jeg forsøker meg på en bodystep-time denne uken. Jeg mistenker at det vil fungere bedre, siden Les Mills timer er bedre tilpasset å fungere for deltakere med alternative behov. SÅ: nå gleder jeg meg til det. 
   
2. Vær i sonen

   

   Burlesk er absolutt en dopaminproduserende
   aktivitet, men dessverre er også dette litt
   utilgjengelig i syvende måned. 

   
   
   Et annet, dog relatert, punkt som kjennetegner svært lykkelig mennesker, er at de regelmessig gjør aktiviteter der de «er i sonen». De kopler ut alt annet, og fokuser alt de har på en aktivitet som de kun gjør for sin egen skyld. De kopler ut alt som har med ego/vinning/lønn/prestige å gjøre, og lar seg synke inn i en flyt og harmoni. Eksempler er å klatre i fjellet, når alt som eksisterer er bare du og fjellveggen, og du er 100% fokusert. En annen typisk slik aktivitet er surfing. Eller fallskjermhopping. Det krever såpass mye fokus at du ikke har noe annet valg enn å glemme alt annet. Dansere, særlig de som driver pardans, der de må være i full harmoni med partneren, er også gode eksempler på mennesker som opplever dette.
   
   Som liten, tror jeg man lettere er i sonen. Man kan sikkert komme dit ved å hoppe strikk eller paradis, og jeg tror jeg også var der når jeg red på store, litt utfordrende hester eller når jeg var på sang-seminar med Snarøyas Kirkes Pikekor. 
   Og nå skal jeg si noe rart. I voksen alder, tror jeg faktisk min fortid i erotikkbransjen bød på slike øyeblikk for meg. Jeg tror at jeg, i de øyeblikkene der jeg var på settet av voksenfilmene jeg bidro i i 2008, og var 100% fokusert på samspillet der og da, var i sonen. Det var fysisk utfordrende nok til at jeg måtte konsentrere meg og glemme alt annet, og jeg ble bare en del av flyten mellom skuespillerene. Jeg sprengte grenser og jeg var samtidlig «ung og bekymringsløs» nok til gi fullstendig f* i de såkalte konsekvensene. I tillegg var absolutt stripping en slik aktivitet. De 15 minuttene av gangen der jeg danset for et nytt utdrikningslag og var utelukkende foksuert på å beherske kroppen, lese tankene til tilhørerne og flyte i harmoni med deres forventninger og begeistring, ja, det var nok utvilsomt sone-øyeblikk for meg. 

   

   Å synge i bandet, er absolutt en "sone-aktivitet". 

   
   Men jeg trenger nå en ny aktivitet. Naturlig nok. Ikke på lenge, har det vært et alternativ for meg å fortsette å kle av meg for mannfolk, fordi det rett og slett kan bli litt stressende. Jeg ble bare dritt lei av en slik setting der folk føler de har rett til å bedømme kroppen min. Selv om de fleste var - og er - positive, så ble det til slutt et stressmoment som jeg ikke orker å forholde meg til lenger. Kroppen min er til for meg, og det er jeg som skal kose meg med den. De som ønsker det, må gjerne synes den er flott, ja, det er bare hyggelig, men jeg orker ikke føle at jeg skuffer noen dersom jeg har en periode der det ikke passer meg å holde trivselsvekta. Enkelt og greit. 
   Så nå vurderer jeg å ta opp ridning eller dansing igjen, men ingen av delene er topp når man er gravid. Det å synge i bandet mitt, er naturligvis en slik aktivitet. Men gutta vil ikke spille med gravid vokalist, tro det eller ei. Hehe. Så jeg må tenke litt mer på dette. Blogging / skriving gjør susen foreløpig, men jeg trenger noe mer krevende. Gjerne noe fysisk. 

Nå har jeg rett og slett ikke mer tid. Har spist opp frokosten på Villa Paradiso, kaffen er tom og nå skal jeg i familieselskap. Det er mange punkter igjen, så jeg skriver mer etterhvert. God søndag!