Mat, sex, nytelse og damer og sånn. Et innlegg litt "all over".

Nå har jeg ligget våken i en time og tenkt på dette, og jeg får bare ikke sove. Jeg lå og tenkte på et ganske tilfeldig innlegg jeg så på facebook, og seksualisering, patriarkiet, skjønnhetsidealer og alt det der. Så begynte jeg å tenke på min egen barndom og oppvekst, mine livsvalg og veien videre. Og jeg vet at det ikke er "tilfeldig" at jeg har tatt de valgene jeg har tatt. Det at jeg på mange månter valgte å være manifestasjonen av "den syndige kvinnen" i noen av tyveårene, virker ikke tilfeldig i det hele tatt. Gud, som det lå i kortene.

Jeg har alltid følt meg som litt "for mye" som kvinne. Jeg er utadvendt og uttrykksfull og jeg nyter relativt uhemmet av livets gleder. Dette er ikke kvaliteter som sees blidt på i Bærum. I dagens samfunn er den høylytte kvinnen som nyter uhemmet, betraktet som vulgær og usmakelig.  Man skal nippe pent til vinen og spise en passelig nøktern mengde middag – samme hvor god den er. Og du skal være slank, helst litt tynn.

Helt siden jeg var ganske liten er det noe med alt dette som jeg bare ikke har fått til å stemme. Dette gjaldt særlig seksualitet. Ganske tidlig forstod jeg at dette med sex, er noe som voksne synes skal være litt hemmelig, privat og vi skal ikke snakke om det noe særlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det ordenlig, men jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det når jeg sier at det ofte ligger noe "syndig" og "forbudt" i luften når man møter seksualitet i barndommen og også i ungdomstiden. En viss nysgjerrighet er riktignok ganske akseptert for gutter, men som jente skal man helst ikke være så altfor nysgjerrig på dette. Dette har ikke stemt helt i mitt hodet. Jeg har ofte i livet hatt en trang til å provosere frem reaksjoner på kvinnelig seksualitet, bare for å "se hva som skjer". 

Omsider ble jeg altså stripper og deretter pornostjerne. Bombe. Jeg ville kreve min plass. Jeg veide over 70 kilo og ville kreve min fulle rett til å være "heit" på egne premisser. Jeg måtte bare bevise noe. Men jeg klarte ikke å stå helt på krava. Jeg ble revet med. Jeg tillot en viss grad av retusjering, og jeg poserte på relativt "mannevennlige" måter. Og jeg merket for fullt verdens forvaklede måte å forholde seg til sexy damer på. Og det slo meg ikke for fullt før nå hvor rart det hele er: 

Hvorfor tenker man at en kvinne som nyter kroppen sin, automatisk er uintelligent eller ikke har andre talenter? Hvorfor tenker man at en dame som er sexy, ikke er verdt full respekt? Hvorfor tror vi, helt automatisk, at en dame som vi respekterer og beundrer, for eksempel "en flott forretningskvinne", aldri ville gjort noe så vulgært som å la omverden se henne i sexy undertøy og med lyst i blikket? Hvorfor er disse kvalitetene helt umulig for oss å forene? Er det ikke rart at vi automatisk betrakter intelligens og det å være seksuelt utadvendt og tiltrekkende som ytterpunkter? 

Og en ting til: Hvorfor er det så stort gap mellom dama som en mann vil runke til, og hun han vil være sammen med? Jeg hørte en reportasje om sånne korte, trange hotpants på radioen her om dagen, der de spurte folk i gata om hva de synes om denne moten. En gutt svarte at det er fint på andre damer, men han vil ikke at hans egen dame skal bruke det. Jeg vet at ikke alle menn er slik, men det er allikevel et snedig bevis på noe som jeg opplever som ganske gjennomgående. Hun som en mann vil se på pornofilmen når ingen ser han, er nesten aldri den samme dama som han vil gifte seg med. Dette er et velkjent faktum, det vet jeg. Det er ikke noe nytt. Men hvorfor synes vi det er helt greit og naturlig? Det er jo ikke noe naturlig med det i det hele tatt? Jeg vil ikke at det skal være noe motsetning mellom disse damene! Jeg vil være både og, jeg! 

Ok. Tilbake til saken: min reaksjon var å bli stripper og etterhvert pornoskuespiller. Jeg hadde ikke noe større sexlyst enn andre mennesker, og jeg gjorde det ikke på grunnlag av "kåthet". Jeg gjorde det for å bevise et poeng. For å provosere. Sette dagsorden. For å få utløp for noe inni meg selv, som bare skrek og høyere og høyere, jo eldre jeg ble. Og jeg er stolt av det. Nei, porno er ikke svaret på de utfordringene vi står ovenfor i dag. Ikke stripping heller. Men det er en fin måte å få fart i debatten på. I dag skulle jeg kanskje ønske at jeg hadde stått på mer aktivt for å få frem dette budskapet, hva det enn er,  og jeg skulle gjerne sett at jeg gjorde enda mer for å utgjøre en forskjell. Men jeg tror ikke jeg var helt klar. Jeg forstod ikke helt selv hvor alt kom fra enda. Det har vært en lang fordøyelsesprosess. 

Uansett hvor likestilte vi er, så er det nemlig ikke til å komme bort i fra at det er et ganske patriarkalsk samfunn vi lever i, og store deler av konsekvensene utfolder seg så automatisk at vi ikke merker det. 

Ta dette scenariet: om en mann eter og drikker, gjerne blir litt tjukk, og har masse penger og nyter livet på en yacht i søreuropa med flust av yngre, spreke damer, ja, så ler vi litt og sier "mannfolk, altså". Noen vil kanskje beundre han, mens andre vil rynke litt på nesen. Men vi setter ikke hans egen selvrespekt i tvil. Vi ser at han tar for seg av livet, og nyter som best han kan, mens han kan. Om derimot en dame gjør det samme: Blir stinn av gryn, eter og drikker, er gjerne litt god og tjukk og nyter livet på en yacht i varme strøk med flust av unge, veltrente gutter til å tilfredsstille henne... Tror dere ikke det er langt flere som ville spurt hverandre: Mon tro hva hun prøver å kompensere for? Hun er sikkert ensom. Hun kan ikke ha det greit med seg selv. Hva tror du får noen til å ville leve slik? (Jeg sier ikke at alle ville tenkt sånn. De fleste damer jeg kjenner ville sikkert tippet over andre veien og gitt henne en high five. Men de tror jeg tilhører unntakene.) 

Helt til slutt: En "bekjent" postet følgende innlegg på facebook her om dagen: 

Det er altså en mann som gir bort gratis jentetights. Folk likte innlegget, og humret litt, og kommenterte at jo, det måtte være litt av en fyr som hadde så mye jentetights å gi bort gratis på Finn.no. Jeg er helt enig i at det er litt artig, og man blir litt nysgjerrig på historien bak. Men for meg var det en enorm elefant i dette rommet, og det var bildene. De gjorde meg virkelig ille til mote som kvinne. Men det er liksom ikke lov i dag å reagere på slikt. Jeg skrev følgende kommentar, som jeg holdt på å poste: 

"Skjønner at det ikke er poenget her, og ikke meningen å dempe stemninga, men er det allikevel ingen som reagerer på de ekstremt provoserende bildene? Makan til patriarkalsk og objektiviserende bullshit skal du være "god" for å overse... Men de fleste i dag bare later som ikkeno, liksom. "Åh, jammen det morsomme er jo det at tightsen er så stygg." Jada. Men det er jo en diger elefant i dette rommet også. Er vi bare for kule til å bry oss, liksom? "

Men jeg fikk meg ikke til å poste kommentaren. Jeg turte rett og slett ikke. Jeg var engstelig for at "alle" kom til å synes jeg var dum, negativ og masete, så jeg lot være. Som en annen pingle. I sånne tilfeller tenker jeg at det er best å ikke si noe, fordi folk vil bare himle på øya over utspillet mitt allikevel. Og så føler jeg meg som en av de som bare lar mobberne i skolegården herje fordi man er redd for å bli utstøtt selv. For det er slik vi oppfører oss hver gang vi ikke tør å si noe. Og jeg er en av de. 

For hvorfor skal vi synes at det er helt greit når slike bilder florerer i hverdagen? Jeg synes ikke det er greit. Jeg synes det er noe av det mest trakasserende som finnes, først og fremst på grunn av at det er forventet at vi skal være så kule at vi ikke bryr oss. Vi later som om det ikke affekterer oss. Vi hever oss liksom over det. Hva faen er det for noe? Tror du unger som ser andre unger blir trakassert, ikke sier noe fordi de "hever seg over det"? Nei. Holder de kjeft, så er det fordi de ikke tør noe annet. Vi oppfordrer unge til å stå opp for seg selv og si hva de mener. Det må jo for faen vi også gjøre. Og dette er hva jeg vil si: Jeg opplever det ekstremt ubehagelig å møte slike bilder i hverdagen min. Jeg opplever det faktisk som mobbing. Det mest problematiske med dette er det konfliktfyllte mellom hva som er betraktet som en sexy kvinne og hva som er betraktet som en respektabel kvinne. Gudene skal vite at jeg mange i livet har tenkt at alt hadde være så utrolig mye enklere hvis jeg bare fikk silikonpupper og gikk ned 10 kilo. Men jeg har jo ikke lyst til  det. Det er ikke det jeg synes er vakkert. Jeg vil være slik naturen skapte meg. Og jeg vil elske min egen kropp, akkurat slik den er. Og mitt skjønnhetsideal har aldri vært det som mannbladene forsøker å inprente i oss. Men akk... så enkelt det hadde vært å bare operere de puppene og ta av noen kilo. 

Ikke misforstå, jeg har ikke noe i mot silikonpupper generelt. Jeg hadde det før, det skal jeg innrømme. Jeg syntes det var tegn på manglende kvinnelig integritet, og jeg mente at f.eks.  glamourmodellene var kvinnenes største fiender, siden de faktisk gjør det å inrette seg etter patriarkatet til et levebrød. I dag synes jeg ikke lenger at dette er så farlig. Jeg synes det er gøy at folk uttrykker seg på forskjellige måter, og jeg unner folk å gjøre egne valg som føles riktige for dem. Jeg har flere gode venninner med opererte pupper, som jeg har full respekt for. Men jeg vil gjerne at vi skal komme til et stadie der det betraktes som helt ok å være den man er. Der ikke det å tvinge kvinnekroppen inn i en runkefantasi er regnet som den eneste akseptable formen for å være heit. 

Nå skal jeg gå å legge meg igjen. Natta! 

"SÅNNE" DAGER, ASS...

Noen ganger har jeg en "sånn" dag. Når alt føles meningsløst og mislykket og dritt. Jada, jeg har sykt mye å være takknemlig for. Jeg har en varm og god leilighet i et strøk jeg trives i, jeg har sparekonto, regningskonto, kjæreste som er glad i meg, baby i magen, barnevogn er bestilt, jeg har jobb, fast lønning, ålreite venner og en familie som jeg har et godt forhold til. I tillegg har jeg hatt et utrolig innholdsrikt, morsomt, spennende og lærerikt liv. Jeg har ristet fra meg i svært stor grad, og jeg føler meg helt klar for å lene meg litt tilbake og ha et hakket mer stabilt familieliv med typen min og babyen vår. 

Men så kommer en "sånn" dag. En dag, der alt kjennes skikkelig dritt og kjedelig og dustete og meningsløst. Jeg vil drikke øl, dra på konsert og danse hemningsløst. Jeg vil strippe og dusje naken i champagne på bordet, svinge meg i stanga, ha på altfor mye sminke og altfor høye hæler, komplettert av falske vipper og en deilig, formfylt, sprek og spretten kropp. Jeg vil spille konsert, iført en svett skinnkjole og i-stykker-rocka nettingstrømper som har vært altfor lenge på turne. Jeg vil kjenne at jeg klarer å samle krefter og gi alt jeg har i et siste eksplosivt ekstranummer på scenen selv om lungene skriker om nåde og magemusklene rister av utmattelse. Jeg vil shotte tequila og danse til altfor høylytt Slade, Queers og Elvis, og jeg vil  at noen skal være så forelsket i meg som de er i alle sangene som er skrevet om andre jenter som heter Caroline. 

Men så er jo realiteten at jeg ikke kan ta en drink på mange måneder, turnering med bandet er enda lengre frem i tid, og her i Norge er det ingen som gidder å se oss allikevel. Jeg kommer aldri til å leve av å være ung, frekk, vakker og gæern igjen, og kontorjobben er det tryggeste og beste jeg sannsynligvis noensinne kunne hatt akkurat nå. I den virkelige verden er ikke forhold alltid slik som de er i sanger og på film, og jeg har nesten ingen venner som er i samme situasjon som meg. Blæh! 

Men så kommer jo morgendagen. Og da ser det sikkert helt anderledes ut. Inntil da, er det bare å krabbe op i senga, skru opp lyden og drømme seg bort. 

Det mest stressende av alt, er å ikke skulle stresse.

Hvordan klarer folk å være så avlappet og mestrende? Det å ikke være stressa, er en inni helvetes stressende utfordring, skal jeg si deg! Og de som sier at det hjelper å smile… Vel, de kan ikke ha opplevd ekte stress. 

Jeg så en dokumentar om stress. Et av poengene var dette: Hos stressede folk, er receptorene i hjernen der dopaminen utløses (om jeg forstod lingoen korrekt) færre og svakere, slik at følelsen av eufori ikke er like kraftig som hos stressfrie mennesker. Så for å oppleve sin egen lykke maksimalt, lønner det seg å ikke være stressa. Og bare det er jo ganske stressende. 

  

Først skal man være flink i jobben sin. Det opplever jeg slik: jeg skal være to hestehoder foran hele tiden, slik at ingen kan ta meg på noe som helst, og jeg skal forutse alle tenkelige og utenkelige scenarier. Jeg skal sørge for at alle uheldige scenarier unngås og alle fordelsaktige scenarier oppnås. Alt skal gjøres mens jeg smiler fra øre til øre. Det klarer jeg ikke alltid, og det stresser meg. 

Jeg skal stille sjefen min i et godt lys, men samtidig ha et aktivt hode som ikke bare jatter med. Jeg skal alltid levere ett par hakk over hva som er forventet, på kortere tid enn hva som er forventet. Fordi jeg får godt betalt? Nei. Fordi jeg får minst betalt, så jeg føler at jeg må bevise min verdi hele tiden. Jeg synes jobben min er utrolig morsom, men jeg føler ikke at verdien av mitt arbeide blir sett av ledelsen, så jeg må konstant overbevise og bevise. Bevise, bevise, bevise. Det stresser meg. 

Og hvis jeg har et telefonmøte med en viktig kunde om fem minutter, og noen spør meg om jeg – vær så snill – gidder å hente lunsj til dem fordi de har et innmari viktig møte som starter nuh, eller om jeg gidder å ringe vaktmesteren og si at det er møkkete på herretoalettet igjen, «Siden du har så god tone med han!», så vil jeg ikke bli provosert og tenke at de spør meg fordi jeg er eneste jente på kontoret. Jeg vil ikke se dumt på dem, og bare lukke døra til kontoret mitt i ansiktet deres. Nei. Jeg vil tenke at «Selvfølgelig vil jeg hjelpe til, for det er slik det blir godt arbeidsmiljø av! Når alle hjelper hverandre og er positive! YES!». Så i steden for å himle med øynene og lukke døra, så smiler jeg bredt og sier «Naturligvis! No problemo!». Det stresser meg også. 

Deretter skal man være en god kjæreste. Det opplever jeg slik: Definer hva slags kjæreste jeg vil være, og forsøke å overse det faktum at jeg overhodet ikke er slik. F.eks. vil jeg være positiv, frisk og glad og kun legge merke til alle de positive kvalitetene til min utkårede. Jeg har nemlig en helt fantastisk kjæreste, som gjør alt kan for at jeg skal være lykkelig og få alle mine behov dekket. Han er smart, varm, kjærlig, handlekraftig, hensynsfull og morsom. Han fortjener å bli heiet på, verdsatt og beundret.  I virkeligheten legger jeg merke til alt som ikke er slik jeg skulle ønske det var, men dette prøver jeg så godt jeg kan å late som om jeg ikke legger merke til allikevel. Så jeg smiler og kvitrer. Fordi jeg vil jo ikke være «en sånn». Jeg vil ikke stille krav. Jeg vil ta ting som de kommer, og nyte det som utfolder seg. Jeg vil være bekymringsfri og åpen! Positiv, lett å engasjere og med evne til å nyte nuet og kjærligheten akkurat slik den velger å vise seg.  Forventningsfull, men uten forventninger... Det er stressende, det!

I virkeligheten er nemlig den negative stemmen i meg på krigertok, bevæpnet med hormonladde muskedundere, og – manipulerende nok – forkledd som beskytter og romantiker. Denne sniken legger altfor godt merke til tullete banaliteter, og det er en evig kamp å få den stemmen til å bare holde kjeft for en fuckings gang skyld! Den maser om ting som at jeg ikke får valentineskort eller blomster ut av det blå, at ingen møter meg på bussholdeplassen med stort smil og utstrakte armer når jeg kommer på spontantur for å dele de siste dagene av hans forretningsreise, ingen som tilbyr meg frokost på sengen etter at jeg har handlet ferske baguetter og laget frokost to dager på rad. Men hvorfor skulle noen gjøre alle disse tingene, når de ikke kan lese mine tanker? Hvorfor spiller det så jævla stor rolle? Det er jo så utrolig mye annet koselig som skjer. Min kjæreste er nemlig fantastisk oppmerksom når han vil, og han er åpenbart forelsket og full av kjærlighet. Han sender kjærlighetserklæringer på sms nesten hver eneste dag, holder rundt meg hver natt, og han spør hele tiden om det er noe mer han kan gjøre for meg. Han byr på masse kos og kjærlighet. Hvis jeg bare kunne fokusere på dette, og droppe alt annet tull, hadde livet vært perfekt. Allikevel har jeg vondt i magen fordi den negative drittstemmen maser om «hva det kan bety» at ikke alle disse andre tingene er på stell. Idioti! Det stresser meg. 

I tillegg til det ovenstående, skal jeg være en god, babyprodusserende kjærlighetsklump av harmoni og velvære. Jeg skal være i flyt, og jeg skal være stressfri og lykkelig. Jeg skal bare kose meg. Få frisk luft, spise sunt og tenke positive, gode tanker. 

Men jeg har vondt i magen og er stressa for  å prestere på jobben, og jeg har vondt i magen og er stressa fordi jeg er ikke en sånn kjæreste som jeg synes jeg burde være, og det gjør meg utrolig stressa at jeg er stressa, for da er jeg ikke en sånn mamma som jeg vil være. Så hvis jeg bare kunne slutte å stresse, hadde alt vært løst. DET stresser meg. 

DOPAMIN, DOPAMIN, DET ER BEDRE ENN VIN!

Jeg har lært et nytt dopamin-triks! Noen antar kanskje at jeg ikke er lykkelig, siden jeg er så opptatt av å kartlegge lykkebringende aktiviteteter om dagen, men da vil jeg bare få sagt i fra at det er helt tvert om. Jeg har det som plommen i egget,  er glad som ei lerke og har det søtt som honning, og det er nok derfor jeg synes dette med lykke er et så artig tema å studere og leke seg med. 

Jeg har også en veldig kul psykolog som jeg elsker å prate med.Jeg fortalte han om alt jeg har funnet ut om dopamin. Han var enig i mye og heiet på lykkeprosjektet mitt, men han sa det med at dopaminproduksjonen gradvis starter å avta i tenårene (altså slik jeg skrev i forrige post) – nei, det var visst bare tull. Ja, ja.

Allikevel syntes han det var lurt å ha et bevisst forhold til dopamin-produksjon, og han lærte meg et nytt triks for dette også.  Jeg er, som nevnt, riktig så inspirert til å kartlegge dette med lykke samt danne meg en god verktøykasse med lykkebringende triks. Jeg fortalte han hvor deilig jeg syntes det var å kunne poste mine ukentlige mål i denne bloggen, selv om det er enkle ting som å rydde et skap, eller gå en lang tur, fordi det da er større sjans for at jeg gjennomfører. Samtidig byr denne rutinen på en strukturert tilnærming til lykkeprosjektet, og det er jeg helt avhengig av. Når jeg fortalte hvor fornøyd jeg var med de to målene jeg satte meg - og nådde - sist uke, nemlig å rydde et skap på badet og gå på Zumba, så fortalte han meg en ny hemmelighet:

Når det vi tenker at vi skal gjøre samsvarer med det vi faktisk gjør, trigger også dette produksjonen av dopamin! Så det å legge en liten plan, og deretter gjennomføre, er et super enkelt triks for å booste lykkefølelsen. Er ikke det kult? 

Så når jeg nå finner min nye fysiske aktivitet, som kommer til å trigge massiv dopaminproduksjon, pga. at utholdenhetstrening er en av de mest effektive måtene å trigge dette på, så vil jeg i tillegg får en ekstra dopaminbonus fordi jeg har gjennomført noe jeg har tenkt på at jeg skal gjøre!

www.bellyandbaby.no

Og i DEN forbindelse, vil jeg fortelle at jeg var så utrolig glad og fornøyd i dag, da jeg var på gravidyoga. Jeg begynner endelig å føle at jeg får litt teken på denne aktiviteten, og i dag følte jeg at jeg virkelig greide å kjenne på den magiske ballansen mellom å jobbe hardt i enkelte deler av kroppen, mens man slapper helt av i andre deler, og samtidig bruker pusten for å jobbe seg gjennom de fysiske utfordringene og holde mentalt fokus. Dette var søren meg gøy!

Så dette bød på en dobbel dopamin-boost for Frøken Andersen. Jeg gjennomførte en planlagt aktivitet og samtidig utfordret og mestret jeg fysiske utfordringer. Med pust og fokus fikk jeg til helt nye ting! Dette er en synergi jeg liker, og jeg digger kroppen min. Jeg ble så boosta av det hele, at jeg full av pågangsmot gikk rett hjem og tryllet frem en digg, knallsunn middag og lagde en ny batch med hjemmelaget granola i samme slengen. (Nok en ting jeg har tenkt i noen dager at jeg burde gjøre!) (Og jeg pleier å være så godt som død innen klokken 19.00! Ikke alltid altså, bare når jeg er gravid.) Så nå er det to tomler opp og jeg er på topp!

Ok. Jeg lover å ikke bli så kvalm blogger at jeg bare skriver om hva jeg trener og spiser altså. Jeg skjønner at dette innlegget var litt på grensen, men jeg måtte bare dele det.

Her om dagen så jeg en glad og inspirerende dokumentar om lykke. Den ligger på Netflix og heter Happy. Selv om jeg var ganske så glad i utgangspunktet, så ble jeg jammen enda mer glad av å se på den, fordi den gav meg masse gode verktøy som jeg kan benytte mer bevisst i min jakt på en enda mer euforisk hverdag. De punktene jeg merket meg best, er ikke akkurat ukjente for de fleste, men det er sikkert flott med en påminnelse i ny og ne. Derfor vil jeg gjerne dele dette: 

1. Produser dopamin
   
   

   

   Etter en av mine Zumbatimer,
   her med min venninne Amelia

   Fra tenårene av, starter produksjonen av dopamin i hjernen gradvis å synke. Hvis jeg forstod det riktig, er det slik at i de tilfellene den har avtatt fullstendig, så er det grunnlag for å få Parkinson. Men uansett: Forskerne sier jo at man antar produksjon av dopamin er som alt annet i livet, at man kan påvirke produksjonen selv, ved å øve seg på å produsere det. Det gjør man da ved å bedrive aktiviteter som trigger - eller krever - produksjon av dopamin.
   
   Den aktiviteten som forskningen viser at er aller mest effektiv for å produsere dopamin er utholdenhetstrening, særlig hvis det er gjort på en morsom måte! Nettopp derfor tenkte jeg det var perfekt å ta opp Zumba igjen! Jeg husker, fra tiden som zumba-instruktør, hvor bra jeg følte meg etter hver time, og hvor gøy det kunne være de gangene jeg virkelig hadde formen inne og bare ristet løs med alt jeg hadde. Det er jo få ting som er så gøy som å danse!
   
   I alle fall var det slik når jeg var yngre. Da jeg var rundt 18-19 år kunne jeg stå på dansegulvet på rockabillyklubben Caven i timesvis, gjerne hele natten lang, og jeg klarte bare ikke å stoppe å danse. Kroppen bare reiste av sted med meg, og jeg trengte ikke gang å ta en eneste øl for å ha den opplevelsen. Den euforiske gleden har, i tråd med den dumme forskningen, avtatt gradvis med årene, og det kicket jeg fikk av å gå på Jazzballett eller Freestyle som 12-13-åring er heller ikke like merkbart når jeg danser nå. Men kanskje dette kan øves opp? Jeg husker spesielt fra zumba-tiden, hvor deilig det er å beherske kroppen min og legge merke til hvordan den utvikler seg og tilpasser seg, og plutselig er i stand til å gjøre hoftevrikk og obskure bevegelser jeg trodde jeg måtte ha en helt annen genetikk for å kunne utføre.
   
   
   
   Noen kimser av Zumba som treningsform, men det er fordi man ikke har funnet riktig instruktør for seg. Zumba kommer i alle intensiteter. Av alle timene jeg instruerte, derav Zumba, Sh´Bam og BodyStep (som anses som en svært atletisk time), var det ingenting som tonet og revitaliserte meg slik som zumba-timene. Så, som jeg skrev, i forrige post, dro jeg på Zumba denne uken!
   
   Det gikk jo dessverre ikke så bra. Med 7-måneders-mage var det klin umulig å aktivisere den mage-/rygg-støtten man trenger for å danse latino-bevegelser og selv om jeg forsøkte mitt beste de første 30 minuttene, så gjorde etterhvert litt vondt i magen, og jeg endte opp meg å gjøre alternative bevegelser mye av timen. Intensiteten ble jo deretter, og jeg fikk ikke den treningseffekten jeg var ute etter. Ei heller fikk jeg igang den dopaminproduksjonen jeg håpet på. Ja, ja.
   
   Så nå må jeg prøve på noe nytt. Jeg gidder ikke flere «hvite» timer, siden ejg allerede går på gravidyoga en gang i uken, men jeg tror jammen meg at jeg forsøker meg på en bodystep-time denne uken. Jeg mistenker at det vil fungere bedre, siden Les Mills timer er bedre tilpasset å fungere for deltakere med alternative behov. SÅ: nå gleder jeg meg til det. 
   
2. Vær i sonen

   

   Burlesk er absolutt en dopaminproduserende
   aktivitet, men dessverre er også dette litt
   utilgjengelig i syvende måned. 

   
   
   Et annet, dog relatert, punkt som kjennetegner svært lykkelig mennesker, er at de regelmessig gjør aktiviteter der de «er i sonen». De kopler ut alt annet, og fokuser alt de har på en aktivitet som de kun gjør for sin egen skyld. De kopler ut alt som har med ego/vinning/lønn/prestige å gjøre, og lar seg synke inn i en flyt og harmoni. Eksempler er å klatre i fjellet, når alt som eksisterer er bare du og fjellveggen, og du er 100% fokusert. En annen typisk slik aktivitet er surfing. Eller fallskjermhopping. Det krever såpass mye fokus at du ikke har noe annet valg enn å glemme alt annet. Dansere, særlig de som driver pardans, der de må være i full harmoni med partneren, er også gode eksempler på mennesker som opplever dette.
   
   Som liten, tror jeg man lettere er i sonen. Man kan sikkert komme dit ved å hoppe strikk eller paradis, og jeg tror jeg også var der når jeg red på store, litt utfordrende hester eller når jeg var på sang-seminar med Snarøyas Kirkes Pikekor. 
   Og nå skal jeg si noe rart. I voksen alder, tror jeg faktisk min fortid i erotikkbransjen bød på slike øyeblikk for meg. Jeg tror at jeg, i de øyeblikkene der jeg var på settet av voksenfilmene jeg bidro i i 2008, og var 100% fokusert på samspillet der og da, var i sonen. Det var fysisk utfordrende nok til at jeg måtte konsentrere meg og glemme alt annet, og jeg ble bare en del av flyten mellom skuespillerene. Jeg sprengte grenser og jeg var samtidlig «ung og bekymringsløs» nok til gi fullstendig f* i de såkalte konsekvensene. I tillegg var absolutt stripping en slik aktivitet. De 15 minuttene av gangen der jeg danset for et nytt utdrikningslag og var utelukkende foksuert på å beherske kroppen, lese tankene til tilhørerne og flyte i harmoni med deres forventninger og begeistring, ja, det var nok utvilsomt sone-øyeblikk for meg. 

   

   Å synge i bandet, er absolutt en "sone-aktivitet". 

   
   Men jeg trenger nå en ny aktivitet. Naturlig nok. Ikke på lenge, har det vært et alternativ for meg å fortsette å kle av meg for mannfolk, fordi det rett og slett kan bli litt stressende. Jeg ble bare dritt lei av en slik setting der folk føler de har rett til å bedømme kroppen min. Selv om de fleste var - og er - positive, så ble det til slutt et stressmoment som jeg ikke orker å forholde meg til lenger. Kroppen min er til for meg, og det er jeg som skal kose meg med den. De som ønsker det, må gjerne synes den er flott, ja, det er bare hyggelig, men jeg orker ikke føle at jeg skuffer noen dersom jeg har en periode der det ikke passer meg å holde trivselsvekta. Enkelt og greit. 
   Så nå vurderer jeg å ta opp ridning eller dansing igjen, men ingen av delene er topp når man er gravid. Det å synge i bandet mitt, er naturligvis en slik aktivitet. Men gutta vil ikke spille med gravid vokalist, tro det eller ei. Hehe. Så jeg må tenke litt mer på dette. Blogging / skriving gjør susen foreløpig, men jeg trenger noe mer krevende. Gjerne noe fysisk. 

Nå har jeg rett og slett ikke mer tid. Har spist opp frokosten på Villa Paradiso, kaffen er tom og nå skal jeg i familieselskap. Det er mange punkter igjen, så jeg skriver mer etterhvert. God søndag!  

Lykkeprosjektet

Noe av det beste med å blogge er for meg at jeg har en ekstramotivasjon for å holde forsettene mine! 

De fleste andre enn meg, driter nok glatt i mine forsetter, men det spiller jo ingen rolle. 

Den siste uken, siden siste post om lykkeprosjektet, har jeg kanskje ikke revolusjonert tilværelsen, men jeg har gjort langt mer enn jeg ville gjort uten å ha skrevet ned delmålene mine her. 

Jeg har nemlig ryddet skapet på badet! OG vært på zumba! Det sistnevnte gikk ikke så veldig bra. Jeg har jo tidligere vært zumbainstruktør, så jeg tenkte at dette jammen skulle bli artig gravidtrening! Men jeg må nok konkludere med at zumba, og alle andre hoftevrikkende, skrå magemuskelaktiviserende og core-roterende aktiviteter passer dårlig i sjuende måned av en graviditet. Store deler av timen gjorde jeg knebøy for meg selv i hjørnet og varierte sporadisk med å strekke ut noen leggkramper. 

Så trim for eldre burde kunne passe bra og er en strålende ide for neste uke! 

Neste ukes mål: vaske en stor bag med arvet babytøy, prøve en ny treningsform (i tillegg til gravidyogaen) OG finne en lykkebringende aktivitet som kan være BARE MIN. (Kanskje ridning?) 

Hva sier egentlig en slik bladhylle deg?

Det er noe jeg ikke får til å stemme... Jeg føler vi er så mange som gir faen i en slik virkelighet som reflekteres her. Vi ser en annen vei og forholder oss til en langt kulere verden. Men... Hvordan overlever da dette her? Noen må jo fortsatt nære den rare, forskrudde virkeligheten som de aller fleste (som jeg kjenner i alle fall) allikevel er langt for velutviklede og intelligente til å gidde å bry seg med. 

Lurer fært på hvor lenge det vil fortsette. Det må da nå en grense? 

Er ikke mesteparten av verden klar for en slags virkelighetsrevolusjon der inspirasjon, medmenneskelighet, moro og rett og slett god, gammaldags nestekjærlighet står i sentrum? 

Så i dag er jeg dommer i "Norges Beste Stripper".

I dag sendes «Norges beste stripper» på TV 2 Zebra klokken 21.30. Jeg sitter i dommerpanelet, sammen med Ingeborg Heldal og Jonna Støme. Jeg har lyst til å skrive litt om mine erfaringer fra programmet, samt hvordan jeg forklarer mitt dommer-bidrag, i forhold til det mer skeptiske innlegget jeg skrev i forrige uke om strippeklubber ellers. 

Det var fantastisk gøy å være med på denne produksjonen, som var stappfull av reinspikka lekenhet og moro! Jeg møtte herlige deltakere, med flotte holdninger og masse artige kommentarer. Jeg gleder meg veldig til å se det ferdige resultatet, selv om jeg også er litt nervøs… Jeg er må jo innrømme at jeg er akkurat selvsentrert nok til å bekymre meg litt for hvordan jeg kommer til å bli fremstilt, selv om dette stort sett går bra på tv. Da er det verre med hvordan jeg av og til blir fremstilt i trykte media, noe jeg får vondt i magen bare av å tenke på. 

Uansett: jeg er alltid litt nervøs før et tv-program der jeg bidrar skal vises, men det er nok bare naturlig. I bunn elsker jeg faktisk å jobbe med tv, og jeg gleder meg alltid til neste gang! 

Når det er sagt, så står jo dette programmet litt i kontrast til dette innlegget  som jeg skrev her om dagen, ang. strippere. Så kan man jo spørre hvordan jeg forklarer min deltakelse i ovennevnte program, når jeg har uttalt meg som har gjort i innlegget jeg refererer til. Vel, min mest spontante forklaring er følgende:

Jeg føler at "Norges beste stripper" er et morsomt program som er ment å inkludere og underholde begge kjønn samt at det inspirerer til å ikke ta seg selv så høytidelig. Det inspirerer til å ha det moro og leke seg. Strippeklubbene som jeg snakker om i det andre innlegget, har en helt annen agenda. Deres målgruppe er, som oftest, utelukkende menn, og deres agenda er i større grad å skape distanse til andre kvinner. Dette er i alle fall kortversjonen av min oppfatning.

Jeg har har ikke en eneste samfunnsnyttig tanke å dele!

 Jeg gir herved meg selv tillatelse til å være en verpende, giftesjuk, og babyfiksert skrulle. 

Når jeg bestemte meg for å begynne å blogge igjen, så hadde jeg håpet at jeg skulle vise meg å være en morsom meningsbærer, med interessante betraktinger av samfunnet, særlig rundt likestillingsdebatten og skjønnhetshysteriet. Jeg trodde jeg hadde en del å si. Jeg vil gjerne være opplyst og oppdatert, men gudene skal vite hvor mange uleste utgaver av Aftenpostens Innsikt som er blitt liggende igjen som oppfyringsmaterialet på hytta, etter nok et mislykket "nå skal jeg drikke kaffe og koooose meg med meningsfull og inspirerende lesning i timesvis i hytteveggen"-prosjekt.

For det viser seg nemlig at det jeg er mest opptatt av om dagen er ene og alene planlegging av baby-ankomst, giftemål, prøving av barnevogner, fødselsvisualisering og å lese meg opp på ammeteknikker. Jeg kan våkne klokken 06 om morgenen, og ligge i timesvis og fantasere om å føde datteren min, og visualisere den magiske følelsen det må være å amme henne for første gang. Jeg tilbringer timesvis på internett for å lese om tester av barnevogner og bilseter, og jeg er med i en Facebookgruppe for jenter som har termin omtrent samtidig som meg, der det eneste vi diskuterer er nettopp dette. For andre, ikke-gravide, er jeg en latterlig lite interessant samtalepartner. Og jeg beundrer typen min, som hører på meg i timesvis, og gjør oppriktige forsøk på å dele min entusiasme over å ha funnet den perfekte stellekommoden med innebygd badebalje på Finn-torget.

I boken jeg leser nå, "Lykkeprosjektet", som også inspirerte meg til å starte mitt eget lykkeprosjekt, er en av lykkebudene å være seg selv. Vær Caroline. Det er jo en ganske avgjørende forutsetning for å utarbeide forhold som faktisk funker, i forhold til å øke egen opplevelse av energi, kreativitet og gnist. Jeg har sjelden problemer meg å være meg selv, men akkurat nå kjenner jeg at jeg skammer meg litt for at det jeg syntes var aller mest spennende i helgen var å stoppe på Kattis Babyshop i Strømstad og prøvekjøre barnevogner. Og jeg opplevde stor nytelse og lettelse ved å konkludere med at jeg ønsker meg en Emmaljunga Super Nitro, sannsynligvis i fargen Coffee. Jeg opplever faktisk en svært tilfredsstillende mestringsfølelse, ved å ha orientert meg i barnevognmarkedet, og konkludert med at jeg vil ha svingbare hjul, ikke for stor babybag (altså blir valget Citybag) og så enkle av/på-knipsingsmekanismer som mulig.

Dermed, ser det ut som om  "Vær Caroline" akkurat nå betyr å tillate meg selv å blogge om barnevogner, giftemål og rydding av klesskap (som, tro det eller ei, er en del av lykkeprosjektet).

Så med det, benytter jeg anledningen til å spørre om noen har en brukt Emmaljunga Super Nitro med Citybag å selge? Både av miljømessige, økonomiske og idealistiske årsaker,  ønsker jeg nemlig å kjøpe så mye som mulig brukt, så lenge det er i god stand. 

The Happiness Project - Del 1

 Jeg har startet mitt eget lykkeprosjekt! Jeg er i utgangspunktet en ganske blid jente, men jeg er rett og slett utrolig inspirert om dagen til å skape grobunn for enda mer kreativitet, struktur og gnist. 

Jeg leser om dagen en bok som jeg finner veldig inspirerende. Den heter "Lykkeprosjektet" og er skrevet av Gretchen Rubin. Gjennom et helt år, dedikerer hun hver måned til å øke lykkefølelser i ulike deler av livet (et område per måned). I Januar var det å få mer energi, hvilket resulterte i "decluttering" av hele huset, samt å begynne å trene. Inspirert av det samme har jeg rensket ut av boden, skapene i gangen, vasket og ryddet og begynt på gravidyoga. Og det hjelper! Mestringsfølelsen og revitaliteten som disse øvelsene førte med seg, er naturlig nok et deilig energikick. 

Det er også - selvfølgelig - viktig å ikke gripe over alt på en gang. Det er jo en grunn til at Gretchen vier en hel måned til hvert område. Vi tar ikke både ekteskapet, barna, svigers, sexlivet, kroppen, huset og karriere i ett jafs. Og det skal ikke jeg gjøre heller. Så nå om dagen er det rydding og struktur som gjelder, sammen med litt mer fysisk aktivitet. (Etter min første graviditet, som endte i spontantabort i uke 12, så turte jeg nemlig ikke å fortsette som treningsinstruktør neste gang jeg ble gravid. Jeg vet det er normalt å miste første gang man er gravid, men ettersom jeg opplevede småblødninger etter hver gang jeg trente, så tok jeg ingen sjanser denne gangen. Hele første trimester droppet jeg dermed all trening og fysiske utfordringer, men nå går jeg sporadiske turer og jeg har nettopp begynt på gravidyoga. I tillegg har jeg deltatt på en hel bodysteptime. Men jeg kan godt heve nivået littegrann synes jeg.) Så mine første mål er:

1. Declutter: Rydde og sortere alle  resterende skap, kaste alt som ikke brukes.

Status: Har tatt klesskapet, boden og gangen.
Gjenstår: badet, gjesterommet, kjøkkenet, undertøysskuffer.

2. Bevare en sterk og sunn kropp: fysisk aktivitet 2 ganger i uka.

Status: Har startet med gravidyoga hver mandag.
Gjenstår: Sørge for å gå tur eller delta på annen treningstime, som zumba eller step, minst en gang til hver uke.

Deffing er lite ikke døvt, da.

Jeg er veldig i tvil om det rett og slett er litt "beneath me" å kommentere denne saken fra vg i dag, men åpenbart ikke. Stakkars unge gutter! Slik "deffer" du deg til  sommerkroppen? Ja, ja, det skader over hodet ikke å trene å ha en sunn og sterk kropp, men dette handler jo ikke om sunnhet, det handler utelukkende om utseendet. Og når fokus skifter på det viset, så handle ikke treningen om å pleie og hylle kroppen sin, men snarere om å innse at den bare ikke er bra nok. Det handler ikke lenger om styrke, men om svakhet. Jeg har vært treningsinstruktør selv, om mener bestemt at vi bør trene for å holde oss sterke og friske, og for å kunne ha en aktiv kropp så lenge som mulig. Vi blir smidigere og ofte også vakrere, ikke minst fordi holdningen og selvtillitten forbedres. Og jada, jeg har også tatt en ekstra runde utfall og sit-ups, i ny og ne, for å få litt ekstra effekt på rumpe og mage, når jeg først var i gang. Men jeg tror jeg med hånden på hjertet, kan si at jeg aldri har trent, utelukkende for utseendet, med unntak av et par glipp i puberteten. Jeg vet at det er old news at tabloider er tabloide, men jeg vil allikevel få uttrykke at den overflatiske og nedlatende holdningen som VG viser her, gjør meg umiddelbart flau og jeg føler meg undervurdert som nedverdiget som leser. Så jeg ville bare si til de guttene som tilfeldigvis skulle slumpe til å se dette: Du trenger ikke deffe deg, for min skyld. Om min kjæreste helt plutselig skulle begynne å ni-trene nå før sommeren, for å definere musklene sine, slik at de skulle spille ekstra lekkert i sola når strandsesongen kommer, ja, da hadde jeg bare blitt ille til mote. Jeg hadde nok egentlig syntes det var ganske så usexy. En så overflatisk mann er jeg bare ikke interessert i.

To be sexy, or not to be sexy… THAT´S the question.

Er jeg plutselig blitt hun jeg før syntes var så teit? Og er det egentlig helt naturlig? Er det livets gang? 

Det er interessant, synes jeg, hvordan alt går i faser her i livet. Hvordan en prosess følger en annen, og de kan være så riktig hver for seg, men så fremmede når man ser tilbake på de. Jeg tenker nå på min tid som stripper, og mitt forhold til strippere i dag. Jeg kjenner at jeg ikke har noe lyst til å renskrive dette inlegget. Jeg vil ikke pynte på det. Jeg bare lar det strømme ut nå, og så lar jeg det være. Helt rått.

Jeg husker at jeg følte sterkt, da jeg var stripper samt da jeg var pornoskuespillerinne, at "det eneste som gjør dette snuskete eller "unormalt" er omverdenens oppfatning av meg / oss". Det er mennenes oppfatning av oss, som rendyrkede seksuelle vesner uten evner for noe annet enn nettopp dette, som er problemet. Og i tillegg var det andre damers oppfatning av oss som uoppåelige idealer, som det ikke fantes andre måter for dem å takle på enn å gjøre narr av, håne eller forakte. 

Nå står jeg på utsiden selv, og jeg merker effekten. Selv etter at jeg var ferdig å strippe, følte jeg meg lite truet av andre strippere eller nakenmodeller, fordi jeg visste at det eneste som skilte meg og dem var et klesskift og en god stylingjobb. Nå er jeg 30 år, og gravid, og det er ikke lenger så enkelt. Jeg kunne virkelig ikke sett slik ut lenger, uten photoshop. Men det bør være greit, tenker jeg. 

Hvorfor skal man se ut som om man er 22 år hele livet? Det høres ut som et gammelt, klisjefyllt spørsmål, men det er nå en gang sånn i dag at vi faen ikke kommer unna disse idealene. Og det gjør meg så forbanna. Jeg er en velskapt jente, men både armer og bein i behold og jeg har normale proporsjoner og en sunn kropp. Jeg burde prise meg lykkelig. Jeg burde kunne fryde meg og nyte meg selv. I stedet ligger det konstant en snikende følelse av utilstrekkelighet og lurer i bunnen av mitt selvbilde. Jeg forsøker å fornekte det, fordi jeg vil ikke innrømme at jeg ikke er sterkere og har mer integritet enn som så. Men når alt kommer til alt, så må jeg slippe det ut og si at jo, jeg føler meg utilstrekkelig, fordi jeg ikke har faste bryster, sprettrumpe, glatte lår, stram mage, og ser fabelaktig ut i en sexy skolepikeuniform. For det gjør jeg ikke. Jeg ser litt rar ut bare, når jeg forsøker å ikle meg slikt. 50s pinup utstyr kler meg bedre, men selv om jeg sikkert kan finne et "sexy" antrekk som jeg kan føle meg vampete i, så må jeg jo bare spørre: Hvorfor må jeg være så sexy? Hvorfor kan jeg ikke bare være bra nok som jeg er? Jeg krever da ikke at menn skal ta på seg snekkerbukse og hamre spiker og drikke coca cola light i bar overkropp med jevne mellomrom? Så hvorfor har samfunnet så høye krav til at vi kvinner, ikke bare skal være karrierekvinner, gode venninner, omsorgsfulle og morsomme kjærester, oppmerksomme mødre samt samfunnsorienterte og politisk engasjerte meningsbærere, men i tillegg magiske divaer som etter nattemørkets inntreden forvandles til pirrende sexobjekter, med flommende lokker, søkkvåte kjønn og små, sexy antrekk? 

Jeg synes det er for mye forlangt. Og jeg synes det er urettferdig at jeg skal føle meg utilstrekkelig fordi jeg ikke klarer, orker eller kanskje ikke har så lyst til å være alt dette. 

Tilbake til saken: jeg har vært et sexobjekt selv. I den perioden var jeg riktig nok også veldig opptatt av å fronte et rausere kroppsideal enn hva samfunnet ellers gjorde, men poenget er at jeg kjenner bransjen fra innsiden. Og jeg vet at jentene på strippeklubbene bare er vanlige jenter, som går i joggebukse når de kommer hjem, og vasker av seg sminken hver morgen. Den rollen de spiller på strippeklubben er bare en gimmick, og i de timene de er på jobb handler alt om å se så sexy ut som over hodet mulig. Og når jobben din er å se sexy ut, så sier det seg selv at du har litt mer tid og ressurser å bruke på å få til nettop det, enn hva man har i andre perioder av livet. Jeg vet at mange er oppegående nok til å forstå dette, men noen betrakter jentene på strippeklubben som evige sexobjekter, som bare er født som perfekte runkeobjekter og som vil forbli slik til evig tid. De er bare en annen rase enn oss andre. Ikke noe å gjøre noe med.

Jeg skjønner ikke helt selv, hvorfor dette er problematisk for meg. Jeg har jo vært der selv. Jeg har jo selv vært den stripperen som mennene jublet for  og overrøste med komplimenter, og allikevel så skjønte jeg ikke noen ting av hvorfor andre damer kunne være sjalu. Det var jo bare en gimmick! Alle skjønte vel det? "Jeg er jo bare en vanlig jente, jeg har til og med cellulitter og veier 70 kg, men jeg ser sexy ut allikevel, på grunn av noen veldig enkle triks, som jeg kan lære deg på et par timer." Jeg husker en venninne som var gravid da mannen hennes hadde sitt utdrikningslag. Der var det en stripper. Min venninne gråt og gråt og var så sjalu, såret og lei seg at hun nesten stilte spørsmålstegn ved hele forholdet. Jeg kunne ikke fatte hvorfor. Jeg visste jo godt at mennene ikke hadde noe mer lyst på stripperen enn på kjærestene sine, og jeg visste utmerket godt at hun ikke hadde noe å bekymre seg for. Det hele er jo bare underholdning og et spill. Det er bare noen ytterst få som faktisk ville hatt sex med stripperen, dersom de hadde fått lov. De fleste ser på det som underholdning, og ikke noe annet. Og de fleste strippere er helt vanlige jenter, med vanlige kropper. De ser bare utrolig mye sterkere og glattere ut i neonlyset, ikledd nettingklær.

Men det vet jo ikke nødvendigvis gutta som ser på… Og noen strippere, og "vanlige" jenter, har faktisk vært ekstra heldig med genetikken sin, og har proporsjoner som passer latterlig bra med samtidens skjønnhetsideal. Det er ikke til å komme bort i fra. Og mange har brukt plastiske operasjoner for å ligne på nettopp de, i stedet for å bidra til variasjon og et bredere ideal. Det sistnevnte har heldigvis jeg forsøkt på gjennom min tid i bransjen, og det er jeg stolt av.

Og nå, som jeg sitter her selv, gravid og 30 år gammel, og skillet mellom meg og stripperne er langt mer enn et klesskift og en god stylingjobb, så liker jeg alldeles ikke tanken på om min egen kjæreste skulle gå på strippeklubb. Jeg vet jo godt at dette er uskyldig moro, men det hjelper ikke lenger. Hvorfor skal godt voksne menn, med flotte, villige koner / kjærester, oppsøke underholdning i form av unge, nakne jenter? Hvorfor? Hvorfor hadde det vært nødvendig, hvis det ikke forelå en grunnleggende oppfatning om at vi  andre ikke er bra nok? Sexy nok? Vampete og kåte nok? Hvis vi hadde vært alt dette, ja, så hadde det vel ikke være noen grunn til å oppsøke disse unge jentene? Eller? Hva er det jeg ikke forstår?

Jeg har ingen svar på noe av dette. Men det føles nesten viktigere å stille spørsmålet enn å finne svaret. I tillegg: hvis jeg nå poster nedenstående bilde av meg selv, tatt på badet nå nettopp… Vil de som er "tynnere" enn meg tenke at det er vulgært, mens de som er tjukkere enn meg vil tenke at jeg bare er ute etter å vise hvor fin jeg er? Vil de som er enige med meg, tenke så fint at hun tør å vise en ekte kropp, og vil de som er lei bloggere tenke, "ånei, ikke enda et undertøys-selfie!"? Hvorfor poster jeg det egentlig, som et punktum i saken?

OMG! Hun er gravid...

Jepsi, Pepsi.

Det er blitt såpass tydelig, og gått såpass langt nå, at det er på tide å innrømme det offentlig. Jeg er gravid, og jeg ble det med vilje. Jeg har ikke lagt ut noe her på to år nå, men ettersom både VG og Dagbladet har ringt for å spørre om det er sant at jeg er smelt på tjukka, så tenkte jeg det var lurt å si noen ord om det her. Jeg har nemlig ikke turt å svare verken Dagbladet eller VG når de har spurt, fordi jeg er så redd for hvordan de kommer til å vinkle det. Jeg vet at de har mange journalister med gode intensjoner, men de har en desk / nettredaksjon / forsidesjef som er i stand til å skitne til selv de reneste saker, så derfor har jeg ikke turt å snakke fritt med dem. Dersom media fortsatt ønsker å dekke dette, så håper jeg dere nå kan bruke denne muligheten til å vise at jeg ikke har noe frykte, og at dere behandler saken som den fine saken det er.

Her er spørsmålene jeg tror de ville stilt:

Er du gravid?
Ja, jeg er gravid, og jeg er utrolig glad og spent! Og litt nervøs...

Gleder du deg til å bli mamma?
Ja, naturligvis. Tiden føles helt riktig for dette store skrittet, og det passer bra inn i livet mitt nå. Jeg har alltid hatt lyst på barn, så jeg gleder meg enormt! Jeg tror det blir spennende, utfordrende, slitsomt, morsomt og veldig, veldig fint.

Hva tror du er dine styrker som mamma?
Kanskje det at jeg kan være veldig rolig. Jeg er flink til å lytte til intuisjonen min. Jeg synes kjærlighet alltid skal være målestokk og prioritet nummer 1, og jeg vet også hvor viktig det er å lære barn å lytte til seg selv.

Hva er dine svakheter som mamma?
Jeg er veldig følsom, og påvirkes utrolig lett av hormonelle svingninger. Det er kort mellom gråt og latter og begge deler kommer ofte. Så jeg tipper jeg ikke akkurat vil være noen Dalai Lama den første tiden. Jeg er også ganske bestemt noen ganger, så det er ikke sikkert jeg er så lett for en pappa å samarbeide med dersom jeg har bestemt meg for noe.

Hva er utfordringene ved å være smelt på tjukka?
Jeg er sulten som en ulv, og blir et monster uten frokost. Jeg må ha mat og masse vann! Jeg merker på kroppen at den ikke er 20 år lengre og jeg har masse cellulitter og litt nye former på hofter og bein. Men det gjør meg ingen ting, det er jo helt naturlig. Man skal ønske nye epoker velkommen, og si adjø til fortiden med verdighet. Jeg kan i alle fall prøve...

Dessuten er det deilig å ikke være definert av kropp. Det var også noe av det mest befriende da jeg sluttet å strippe, nemlig at ingen lenger kunne påberope seg retten til å mene noe om kroppen min.

Noe av det beste med å være gravid er at jeg opplever en enorm beundring over hva kroppen er i stand til. Det er fenomenalt. Jeg elsker denne kroppen!

Tror du fortiden din som erotisk danser / skuespiller vil ha noe å si for deg i mammarollen?
Selve jobben i erotikkbransjen har selvfølgelig ikke noe å si for hva slags mamma jeg vil være. Men mine erfaringer som en som har gått mot strømmen og fulgt sitt eget kompass, og egentlig vært utrolig sta, ja, det tror jeg har hatt betydning for hvordan jeg er i dag. Jeg er blitt veldig mye sterkere, jeg gir mye mer faen i hva folk sier og synes, og jeg håper også at jeg har klart å bli rausere med andre mennesker som velger utradisjonelt og anderledes enn meg selv. Sistnevnte øver jeg meg fortsatt på, og jeg håper jeg vil bli enda bedre til det. Dette tror jeg er gode egenskaper å ha i en familie. Mange foreledre frykter det som er anderledes enn normalen. Det tror jeg er uheldig for barna. Andre foreldre igjen er fantastisk flinke til å styrke barnas individualitet og lære de raushet og aksept i forhold til sine egne og andres ulikheter. Det tror jeg er veldig verdifullt.

Hva ville du synes om barna dine havnet i erotikkbransjen? (Ja, litt dumt spørsmål, men jeg har fått dette spørsmålet mange ganger før, så jeg tror det kommer igjen.)
Det er veldig prematurt å si noe om det. Jeg aner ikke hva slags barn jeg kommer til å få. Uansett hva de velger i livet, så håper jeg at jeg klarer å oppdra dem til å være empatiske og sterke mennesker med respekt for seg selv og andre. Jeg håper de får et sunt, respektfullt og gledelig forhold til egen og andres kropp og følelser, og jeg håper de lytter til seg selv.

Hvem er far til barnet?
Min samboer.

Hva blir det?
Trolig jente.

Hvor langt er du på vei?
18 uker i dag. Altså fire og en halv måned.

Når sluttet du i erotikkbransjen?
Min filmfortid opptok ett år av mitt liv, i 2008. Det er en stund siden. Etter det har jeg fortsatt vært ivrig debattant og talsperson for friheten til å bestemme over egen kropp og eget (sex-)liv, samt at en av mine viktigste fanesaker er kampen mot skjønnhetstyranniet og retten til en naturlig kropp. Som stripper var jeg aktiv med mitt eget foretak frem til 2012.

Hva gjør du nå om dagen?
I dag er jeg burleskdanser, vokalist i rockebandet Caroline & The Treats, samt at jeg besitter en helt vanlig voksenjobb som består i salg- og markedskoordinerende arbeid. I tillegg gjør jeg småoppdrag i media som "Masterchef" og "Typen til". Jeg synes det er veldig gøy å jobbe med tv.

Til media, vil jeg gjerne legge til dette:
Nå er vi i Thailand og koser oss og kopler av. Jeg håper jeg slipper å ha vondt i magen over hvordan denne nyheten blir tatt i mot, og jeg håper jeg kan få lov til å fortsette å glede meg over den. Dere er velkomne til å ta sitater herfra, men jeg vil be dere om å vær så snill å ikke bruke skandaløse ord og vendinger, ikke velg et gammelt, lettkledd bilde fra min fortid som illustrasjon, ikke lag overskriftene "Håper barna får et sunt forhold til kropp"" eller "Tror fortiden gjør meg bedre rustet som mor" eller noe annet teit som overhodet ikke er en legitim vinkling for saken. Saken er simpelthen at jeg er gravid og veldig glad.