OBS!!! Jeg har ny nettside!  Www.eqdama.no

To blog or not to blog

Jeg hater å linke til min egen blogg. Jeg liker så godt å skrive, og jeg synes det føles godt å sette ord på tankene mine og få det ned på "papiret". Eller maskinen. Men så fort jeg har publisert et innlegg, så får jeg vondt i magen. Og hvis jeg en sjelden gang tvinger meg selv til å linke til bloggen min på facebook, så har jeg det skikkelig ubehagelig. Jeg er bombesikker på at alle kommer til å synes det jeg skriver er dødsteit, og at jeg er en selvhøytidelig teiting. Er ikke dette rart?

Jeg prøvde å slette bloggen min i forrige uke, fordi jeg følte meg så teit. Men jeg fikk meg ikke til å trykke på den siste "ja, slett bloggen for godt"-knappen. Jeg sov på saken, og bestemt meg for å beholde bloggen allikevel. For det er fint å ha et sted der jeg kan lufte tankene mine. SÅ hvorfor er det så jævlig ekkelt å linke til et innlegg på fb? Hvorfor vil jeg på død og liv skrive ned tankene mine, bare for å sitte å være redd for at "alle" vil synes jeg er superteit etterpå? Nei, jeg skjønner det ærlig talt ikke. Det er noe inni meg som tvinger meg til å stå for det jeg tenker, fordi "hvis du tenker det, så må du stå for det." Og jeg sier "Slapp av, du er helt sikkert bra nok. Jeg er glad i deg uansett". Og så blir jeg litt roligere. Men den knuten i mgaen slipper ikke helt allikevel. Merkelige greier.

Ok, puste dypt, Jeg er sikkert bra nok. Hvorfor skulle ikke jeg være bra nok? Jeg har jo samme forutsetninger som alle andre! En hjerne, et hjerte, en magefølelse. "Normal" skolegang og "normal" oppvekst. Jeg tar sjansen. Og om alt skulle svikte, så har jeg jo fortsatt meg selv.

La oss være subjekter

EDIT: Dette er min ytterst subjektive synsing.

Jeg synes vi i stor grad oppdras til å være objekter. Objekter som skal betraktes og bedømmes av foreldre, barnehagelærere, skolelærere, venner, det motsatte kjønn, venners foreldre, svigerforeldre, arbeidsgivere og kanskje egne kunder eller klienter. Vi må hele tiden se oss selv utenfra og hente rammeverket for hvordan vi skal være i en gitt situasjon utenfor selv. Men så hører vi "Vær deg selv." og "Folk liker at man er seg selv." Bare det er jo en selvmotsigelse i seg selv. Det går rett og slett ikke ann å være seg selv slik at andre skal like en. Hvis utgangspunktet er at andre skal like meg, så starter jeg jo i feil ende.

Jeg er ikke overrasket over at fler og fler sliter med lav selvfølelse og depresjon. Selvfølelse er jo ikke det samme som selvtillitt. Selvfølelse, slik jeg ser det, handler om å føle at du er verdt noe bare fordi du er. Selvtillit handler om tillit til at du kan prestere. Selvfølelse er følelsen av å være verdifull før du har prestert noe som helst. Erkjennelsen av at du er du og bare det i seg selv er verdt en feiring. Jeg er overbevist om at selvfølelsen vår er der fra fødselen av. Men allerede fra vi runder vår første fødselsdag lærer vi å slutte å lytte til oss selv. Hør på mamma, hør på pappa, klem bestemor og onkel og syng bæ bæ lille lam for gjestene, selv om du helst vil leke med lekebilen i et hjørne for deg selv. Du lærer at du er verdifull når du er noe for alle de andre, og at du ikke er verdt noe dersom du ikke er noe for alle andre. Å være der for deg selv blir ofte laveste prioritet. Dette innarbeides grundig helt fra vi tar vårt første skritt. Foreldre og tanter maser og bedømmer deg og opptredenen din med ivrige tilrop om hvor flink du er, hvor snill du er eller kommanderinger om å sitte på fanget eller leke med den nye leken de har kjøpt til deg. Alt i beste mening selvfølgelig. Men barnet opplever stadig at det er hvordan omgivelsene har det i kontakt med deg som teller. Ikke hvordan du har det i kontakt med omgivelsene.

Jeg synes det virker som om mange mennesker ikke har kontakt med seg selv lenger i det hele tatt. De har konstruert en identitet utifra kommersielle verdier og regler for hvordan det er bra å være. De iscenesetter seg selv og konstruerer livlige liv og personligheter. Men de har helt sluttet å la seg definere innenfra, fra sin egen kilde til livskraft og energi. Heldigvis slutter aldri denne kilden å banke på døra vår, for uten den hadde vi ikke eksistert, og det er nesten umulig å ikke slippe gjennom små glimt av ekte "seg-selv-energi" innimellom. Heldigvis. Men allikevel definerer mange seg selv utelukkende utenifra. Det er trist å oppleve. Jeg føler på alle måter at det er inni oss selv at vi finner energien til å leve et meningsfylt liv. Det er inni oss selv at vi finner inspirasjon, livsglede og skaperkraft. Det er inni oss selv at vi finner meningen med vår egen eksistens og det er der vi finner ekte kjærlighet og sannhet. Så la oss lære barna våre å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv. Og mens vi er i gang, la oss ta tilbake makta over oss selv også. Vær et subjekt!

Oppdragelse er noe dritt - av og til

Oppdragelse - jeg liker ikke det ordet. Jeg ønsker heller å være en veileder eller rådgiver for barna mine. Med prosjektlederansvar og vetorett, riktignok.  Det er noe ovenfra og ned egotripp-aktig over ordet "oppdragelse". Jeg vil rådgi barna mine om hvilke sosiale koder som er gjeldende i ulike sammenhenger, og at det kan føles bra å si "takk for maten" eller "vær så snill". Høflighet er en sosial kode som man kommer langt med dersom man behersker den. Jeg opplever at høflighet kan gi deg mye gratis goodwill, det føles ofte veldig godt å være høflig mot andre. Jeg synes høflighet signaliserer at vi bryr oss. Men jeg vil ikke si til barna mine at "Man må" gjøre sånn eller sånn. Det er en veldig upersonlig måte å prate på. Det var Herdis Palsdottir som gjorde meg oppmerksom på betydningen av personlig språk i boka si "Relasjoner med barn". Jeg har veldig mye å si når det gjelder personlig språk, men det kommer i et annet innlegg. Denne posten skulle handle om en tabbe jeg gjorde i morges. Jeg gjorde noe dumt som mamma.

Dagmammaen var hjemme hos oss med lillebror og lekekameraten hans. Storesøster, Sol, lekte med dem. De satt i lekegrinda, og Sol begynte å kaste alle lekene ut. Jeg korrigerte henne, og ba henne slutte, men hun fortsatte å kaste. Jeg ba henne rydde opp. Hun gikk ut av grinda og begynte å samle lekene, inkludert apekatten som lillebror nå hadde fått tak i og ville leke med. Jeg sa, "nei, la den være, den vil Syver leke med." Sol svarte "Nei!", for nå hadde hun bestemt seg for å rydde opp. Jeg sa "Jo, den vil Syver leke med, og det er greit.". Sol ble snurt og nektet å rydde opp noe som helst. Jeg sa på nytt at jeg ville at hun skulle rydde opp, men hun nektet. Hun var åpenbart indignert. Jeg merket at energien hennes var helt anderledes enn ellers. Hun var såret i stoltheten sin, siden jeg hadde korrigert henne foran dagmammaen som så på. Sol hadde jo prøvd å rydde opp, men så ble hun irettesatt pga. den apekatten. Sol likte ikke å bli irettesatt foran tilskuere når hun prøvde å vise hvor flink hun var til å rydde.

Jeg skjønte ikke dette der og da, jeg skjønte bare at energien hennes var indignert, og hun nektet å møte blikket mitt. Jeg prøvde å snakke med henne. "Er du sint på mamma? Eller er du lei deg? Det er greit, men jeg vil allikevel at du skal rydde opp." Sol nektet å svare og begynte nå å tulle og avlede situasjonen. Jeg kjente at jeg ble sta, for det kjentes viktig for meg at Sol kunne gjøre opp for seg. Og helt ærlig, så var det også et ego-problem, for jeg ville vise dagmammen at jeg hadde kontroll på barna mine. Jeg ville ikke at hun skulle tro jeg bare lar storesøster kaste leker rundt seg og gjøre som hun vil. Så jeg sto på mitt og stemninga ble dårligere. (Jeg skjønner så godt hvorfor stolthet er en dødssynd!) Det var dagmammen som reddet situasjonen, ved å vise Sol at man kunne kaste alle kosedyrene oppi grinda og gjøre det til en morsom lek. Da ble Sol med på leken og fikk applaus fra alle hold. Dagmammaen sa til meg: "Det hjelper ikke å være streng med barna. Det gjør ikke noe godt. Det er bedre å vente litt og så gjøre oppgaven til noe morsomt. Dessuten liker ikke barna å bli irettesatt foran andre. Det er veldig ubehagelig for dem." Og hun hadde jo helt rett. Jeg visste jo egentlig alt dette! Men i kampens hete lot jeg meg villede av gamle mønstre og jeg ble blendet av illusjonen om at det var så viktig at Sol ryddet opp. Noe hun hadde prøvd å gjøre, inntill jeg korrigerte henne enda en gang! Hele situasjonen var opplagt min skyld. Og det rareste av alt var at Dagmammaen syntes jeg var streng. Jeg som ikke hadde hevet stemmen et eneste sekund. Det viser at vi foreldre ikke kan si hva vi vil selv om vi snakker rolig.

Jeg ødela Sols strålende humør og jeg merket at hun fikk dårlig selvtillit av opplevelsen. Hun var lei seg når vi skulle gå i barnehagen og selv om hun ble i godt humør på veien dit, hadde også barnehagepersonalet lagt merke til at hun var litt trist etter at jeg gikk. Så hva burde jeg gjort?

Når Sol begynte å rydde burde jeg jo bare ha skrytt av henne. Den apen til lillebror kunne jeg jo bare tatt ned igjen til han.  Det var en skikkelig god påminnelse om å aldri, aldri irettesette barna foran tilskuere hvis det ikke er helt nødvendig. Jeg synes jo egentlig det er en skikkelig uintelligent og hoven ting å gjøre. Jeg ble skikkelig skuffa over meg selv, da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. For det var virkelig ikke nødvendig. Sol hadde gode intensjoner, men jeg ødela det med stoltheten min.

Det var også en påminnelse om å huske å skryte av barna når andre hører det. Det er jo så koselig når andre gjør det med meg! Selvfølgelig vil jeg gi barna mine det samme.

Er bloggere en gjeng narsissister?

Dette spørsmålet avsluttet et intervju på dagsrevyen her om dagen, og akkurat det samme har jeg lurt på veldig mange ganger. Jeg har til og med spurt en psykolog om han tror jeg er narsissist, siden jeg periodevis blir så oppslukt av min egen verden. Jeg har selv tenkt at folk som blogger er selvopptatte og ikke har et «ordentlig» liv. Så er jeg også selvoptatt da? Ja, jeg er nok det. Og godt er det, tenker jeg. Jeg skjønner at jeg må begynne med meg selv, hvis jeg vil endre noe eller utrette noe. Det nytter ikke å legge skylda på andre. Ska´n gjørra no, må´n gjørra det sjæl. 

Heldigvis trodde ikke psykologen at jeg var narsissist. Gudskjelov. Men jeg vil allikevel blogge. Narisissist elller ei. Fordi det er så deilig å ha et sted å få ned tankene mine. Jeg går ofte og tenker ut lange samtaler med meg selv hele dagen og lager lange taler inni hodet mitt når jeg står i dusjen eller venter på bussen, og det er bare så digg å få ned de tankene et sted. Det er terapi for meg, rett og slett. Jeg tror ikke at jeg har revolusjonære tanker som skal endre verden. Vel, ikke alltid, i alle fall;) (Noen ganger, tror jeg nok det.) Men det er så godt å dele de allikevel. Jeg tror det er sunt. Hva tror du? 

I starten turde jeg ikke linke til denne bloggen noe sted, fordi jeg var redd for janteloven. Poenget var uansett bare å skrive, ikke at noen egentlig måtte lese det. Men da kunne jeg jo like gjerne bare skrive på maskinen min, og ikke på nettet, vil du kanskje hevde. Ja, men da hadde skriveriene blitt en hemmelighet, som en hemmelig dagbok. Og noe av det terapeutiske for meg at jeg publiserer det, slik at jeg viser overfor meg selv at jeg står for det jeg tenker og sier. At jeg tør å være meg. Derfor må det publiseres. 

Journalistisk integritet og personlig integritet - to motpoler?

Journalister har mye makt. Makt til å forme hodene våre. De er med å definere hvordan vi skal tenke. Veldig mange journalister veiledes av ideen om journalistisk integritet, og det virker som om det er noe helt annet enn personlig integritet. Slik jeg opplever det tar journalistisk integritet hensyn til sak, og ikke til personene i saken. Mitt inntrykk er at menneskene de skriver om og menneskene som skal lese det ikke betyr så mye. Det virker som det er kun sak og kontrovers som teller når man har journalistisk integritet. Jeg undrer meg over hva en slik integritet egentlig er godt for.

Har ikke journalister også ansvar? De setter jo ofte tonen for samfunnet og dagen. Hvorfor må de på død og liv sole seg i ekstreme begreper og sette alt på spissen? Det speiler jo ikke virkeligheten. Journalister gjør oss de skriver om til noe annet enn det vi er. De gjør oss til stereotyper, og jo mer endimensjonelt de kan fremstille oss, jo bedre overskrifter synes de at de skriver. Jeg mener det er fordummende, og at det er respektløst overfor leseren. Mye av dagens journalisme fordummer og undervurderer leserne.

Heldigvis finnes det unntak. Det finnes journalister som velger en høyere linje for seg selv. Det finnes journalister som tar personlig ansvar og viser personlig integritet. De jobber som oftest ikke i kommerseielle kanaler eller aviser. (kanskje med unntak av Anne Lindmo? Og sikkert flere jeg ikke kommer på i farten.)

Når noen gjør et intervju med meg for eksempel, så kan de velge å bruke en overskrift som "Møt småbarnsmora og kommunikajsonsarbeideren Caroline. I tjueårene jobbet hun i pornobransjen - nå kan du møte både henne og dine egne fordommer i dette ærlige intervjuet". Ja, jeg er kanskje litt selvrettferdig når jeg skriver, men jeg mener jo at dette er en ganske korrekt fremstilling av saken. I stedet velger noen å ramse opp titler på filmene jeg har spilt i for å få en mest mulig kontroversiell tekst. Eller å kun nevne at jeg har vært i pornobransjen. Det er som å introdusere Michelle Obama ved å kun nevne at hun er svart. Eller Erna Solberg ved kun å nevne at hun er litt kraftig. Eller  Johaug kun som dop-tiltalt. Ja, jeg velger kanskje litt opphøyde eksempler her, men det er nå de jeg kommer på i farten. Hva om noen skulle nevne det mest kontroversielle du noen sinne har gjort hver eneste gang de introduserte deg? "Og her er venninna mi, Tone, som spydde i fylla på sinsentrikken allerede som 15-åring."

 Ærlig talt. Jeg har levd i snart 33 år. Jeg var innom pornobransjen i ett av de årene. Get over it, ok? Jeg skjønner at det må med, det er det som gjør meg interessant for journalistene, men det får da være måte på å svartmale? Ved å vise litt personlig integritet, kan journalistene, som jo også er mennesker, vise respekt for meg, mannen min og barna mine. Og de kan sette eksempel på hva slags standard vi synes det er greit å leve etter.

Ta ansvar. Go high.

Say what? Relasjons-vaforno?

Jeg har tidligere skrevet om Relasjonssenteret, og at jeg går på skole der og lærer om relasjonsterapi. Etter tre år blir jeg da relasjonsterapeut, hvis alt går som det skal. Men hva er egentlig en relasjonsterapeut da, lurer noen kanskje på. Vel, det skal jeg prøve å fortelle deg, men ha i mente at jeg akkurat har begynt på studiet, så hvis du vil være helt sikker på å få en korrekt forklaring, så bør du klikke deg inn på Relasjonssenterets hjemmesider. Men nå skal jeg forsøke så godt jeg kan:

Litt forenklet kan man si at en relasjonsterapeut hjelper mennesker å kvitte seg med innarbeidede adferds- og tankemønstre som ble tillært i barndommen. I relasjonsterapi tenker man at den måten du ble møtt av dine omsorgspersoner på som barn, er i stor grad den måten du møter deg selv -og andre- på som voksen. Ettersom det før i tiden ikke var så mye utbredt kunnskap om hvor viktig de cirka seks første årene av et barns liv er for å etablere en sunn selvfølselse og egenverd, så er det mange som sliter med akkurat dette. Før i tiden var barn litt mindre viktige enn voksne, og ble ikke alltid møtt på en likeverdig måte. For noen var det faktisk tvert i mot.

En relasjonsterapeut er opptatt av at barn skal møtes på en likeverdig -men ikke likestilt- måte. Vi er like mye verdt og et barns følelser må tas på alvor. Men vi er ikke likestilte. Med det menes at den voksne naturligvis har mere livserfaring og er bedre rustet til å ta avgjørelser og ha lederansvar. For eksempel er det den voksnes ansvar at relasjonen mellom barn og voksen er god. En voksen må også huske på at mens barnet ofte vet hva det har lyst til, så er det ofte den voksne som vet hva barnet faktisk har behov for. Derfor er det så viktig å huske på at voksne og barn er likeverdige, men ikke likestilt. Det er en fin balansegang, og ikke alle omsorgspersoner har vært ordenlig bevisst på ansvaret sitt. Derfor er det mange voksne mennesker -og barn- som ikke har en solid selvfølelse og egenverd. Det resulterer i destruktive relasjoner, som kunne vært stikk motsatt om de involverte var mer bevisst seg selv.

Relasjonssenterets tankegang bygger på tre pilarer:

1. Personlig språk: Bruk "jeg" i steden for "man" og "du" slik at du tar eierskap på budskapet ditt. For meg handler det om ta seg selv på alvor og ikke gjemme seg bak språket. Det er også viktig å snakke utifra sin egen opplevelse og ikke snakke om andre. For eksempel kan du godt si "Jeg er irritert." Men helst ikke: "Du irriterer meg". Eller "Når du sier sånn, så føler jeg meg avvist." i stedet for "Når du sier det, så avviser du meg." Bare denne lille justeringen, nemlig å si "jeg" oftere, er med på å skape en bevissthetsendring i oss som er utrolig deilig. Når man gjør det overfor barn, så illustrerer man også at det er greit å ta seg selv på alvor.

2. Revurder dine egne sannheter: Det er mye vi tar for gitt. Ikke bare hvor heldige vi er, som for eksempel at vi lever i et fredelig land, og de fleste av oss våkner med tak over hodet hver dag etc. Vi tar mye negativt for gitt også. Personlig brukte jeg litt tid på å skjønne hvor mange negative ting jeg faktisk tar for gitt. Hvor mange sannheter jeg har, som over hodet ikke tjener meg. For eksempel tar jeg for gitt at de fleste har en mening om meg. Selv om jeg har svært god selvtillit, har jeg ikke alltid så høy selvfølelse, og hver gang jeg har gjort et intervju i radio tar jeg for gitt at jeg ikke var smart nok, reflektert nok eller vittig nok. "Åh, at jeg ikke sa det sånn!" og "Hvorfor i alle dager sa jeg det!?". Jeg tror også alltid at mannen min synes jeg er dårlig med penger, enda han aldri har sagt noe som kan tyde på det. Han har derimot sagt at han har full tillit til meg. Allikevel føler jeg alltid at jeg må forsvare alle større innkjøp jeg gjør. For min del, sitter dette helt klart igjen fra barndommen. Andre "sannheter" jeg ubevisst har bært med meg er at de fleste synes jeg tar for mye plass i sosiale settinger, at jeg føler for mye og at jeg generelt sett er litt shabby og ustelt. Mest sannsynlig er alt dette bare tull! Er ikke det rart da, at vi går rundt med sånne fordommer mot oss selv og andre? Det tapper oss for energi og senker livskvaliteten. Så revurder dine sannheter. Og sett deg selv fri fra alle de teite sannhetene som ikke er sanne. Få mer energi og bruk fokus og krefter på noe som er positivt og deilig i stedet! Vær raus med deg selv, for du gjør jo så godt du kan! Og det er mer enn nok. Du er nok. Du er bra nok. Som forelder er det fint å være bevisst på at vi ikke lar barna arve våre falske sannheter.

3. Bearbeid din egen historie: Bearbeid fortiden og kvitt deg med innarbeidede adferdsmønstre som ikke er hensiktsmessige. Vi har de alle sammen, men de er så automatiserte at vi ofte ikke får øye på de selv. Bearbeid barndommen, parforholdene, vennskapene eller hva det enn er som holder deg tilbake fra å leve fritt, akkurat som du er, her og nå. Kvitt deg med fortida. Da kan du virkelig leve. Her og nå. Og det er skikkelig digg. Når vi bearbeider vår historie, unnlater vi også å la fortida vår prege måten vi omgås barna våre på. Mange liv hadde sett utrolig anderledes ut, dersom personens omsorgspersoner hadde bearbeidet sin egen fortid før de fikk barn.

Sånn, det var litt om relasjonssenteret og relasjonsterapi. Herdis Palsdottir er en av grunnleggerne av Relasjonssenteret, og hun har skrevet bøkene Relasjoner, Relasjoner med barn og Den undervurderte barndommen. Dette er tre bøker som jeg virkelig anbefaler alle som har barn og, ikke minst, alle som ønsker å bli den beste versjonen av seg selv. Relasjonssenteret holder også foredrag om de samme temaene som disse bøkene beskriver, og du finner mer info på nettsidene deres her: www.relasjonssenteret.no

Dagen derpå

Ja, i går hadde jeg en veldig aktiv - og rimelig spæisa -  indre reise, som jeg skrev om nedenfor. Det som sitter igjen i meg i dag er realisasjonen om hvor kule vi er når vi bare er oss selv. Som hele detmennesket vi er, med kropp, sinn og sjel. Jeg kjenner behov for å skrive enda mer om det for jeg ble rett og slett gira av det. Jeg tenker på hvor mye rart folk gjør for å være kule / pene / bra nok på alle måter. Men så er jo de beste folka de som bare er seg selv. Det var som om det gikk opp et lys for meg om hvor åpenbart dette er! Det eneste vi virkelig kan gjøre her i verden er å være oss selv. Det er det mest bekymringsfrie og enkle. Man skulle tro det var det enkleste av alt. Å slette alle filter og rolleinstrukser. Slutte å endre på utseendet vårt, kroppen vår og personligheten vår. Slutte å tilpasse oss for å skape knirkefrie relasjoner og gjøre det enkelt for andre å være rundt oss. Jeg ser selvfølgelig verdien i å ha sosial intelligens. Jeg mener ikke at jeg uoppfordret skal begynne å legge ut om sexlivet mitt til svigermor eller bevisst provosere frem situasjoner som andre kan oppleve som ubehagelige. Det er ikke det jeg mener. Men i de fleste tilfeller kan man være litt mer ekte. Jeg tror ikke vi vil oppleves som rare eller sosialt uintelligente ved å være mer autentiske, jeg tror tvert i mot vi vil oppleves som varmere, rausere og mer aksepterende. For i det jeg tillater meg selv å være hele meg, så tillater jeg jo deg å være hele deg. Med svakheter, styrker, uvitenhet, kunnskap, sårbarheter, styrker, talentløshet og superkrefter. Men hvis jeg ikke aksepterer alt dette, hvis jeg dømmer meg selv, dømmer jeg også deg. Men hvis jeg aksepterer hele meg, så aksepterere jeg også hele deg. Det henger så tydelig sammen. For hvis jeg dømmer deg, dømmer jeg det samme i meg selv. Når jeg aksepterer, tåler og elsker hele meg selv, ja, da er jeg fri. Fri for fordømmelse. Og da dømmer jeg heller aldri deg.

Derfor syntes jeg det følgende var så befriende: Det eneste du egentlig kan gjøre perfekt er å være deg selv. Og ikke bare er det det eneste du kan gjøre, men det er også det beste du kan gjøre, både for deg selv og de rundt deg.  Men ikke bare er det det beste du kan gjøre, det er også det eneste du kan gjøre. Ikke bare er det det eneste du kan gjøre, men det er det beste du kan gjøre. Ikke bare er det det beste du kan gjøre, det er det eneste du kan gjøre. Og sånn går det rundt og rundt og viser at i dette tilfellet er det ikke tvil om at det enkleste er det aller, aller beste. 

Så neste gang vi møtes håper jeg at jeg er så heldig at jeg får oppleve hele deg, akkurat slik du er. 

Dette innlegget er for den hardbarka - eller de som er skikkelig glad i LSD

Selv har jeg aldri prøvd LSD, men man skulle kanskje tro jeg det motsatte når man leser dette innlegget. Nok en gang var jeg skikkelig usikker på om jeg skulle publisere denne teksten, men jeg bestemte meg allikevel raskt for å gjøre det, siden jeg tross alt har et forsett i år om å være 100% ekte.

Jeg har nemlig hatt en helt vill indre aktivitet det siste døgnet, etter at første samling på relasjonssenteret (der jeg går på skole) ble avsluttet i går. Det er som om noen har lagt på dødsmange mynter på en filmmaskin som går i mitt indre, og hver gang jeg lukker øynene eller begynner å skrive så ser jeg scenarier og hendelser. Det er ikke fantasi, for jeg rekker ikke å finne på alt det som skjer i sinnet mitt. Det er heller ikke overnaturlige, svevende syner. Jeg oppfatter det rett og slett som at underbevisstheten min kommuniserer med meg, eller at hjernen min henter informasjon fra underbevisstheten som den oversetter, ved å bruke mine egne referansepunkter for å danne bilder og lage små filmer med innhold som jeg lett kan forstå eller tolke gjennom naturlig assosiasjon.

Ok. Det første jeg så var at jeg var tilbake i et kjellerrom som jeg hadde jobbet med å visualisere i en øvelse på skolen. Da jeg "var" i dette kjellerrommet på skolen, så ville jeg egentlig gå inn i det innerste rommet, for det var der det åpenbart var interessant aktivitet, men jeg turte ikke. Jeg tenkte at "nei, dette ser altfor mye ut som noe jeg har sett på film tidligere, det er sikkert bare fantasi." Jeg turte rett og slett ikke stole på de bildene som kom fra meg selv, så jeg gikk inn i rommet ved siden av i stedet. Altså ikke det innerste rommet. Det var en liten jente som viste meg rommet, og jeg føler at det var meg selv som fireåring. Jeg måtte love å ta henne alvorlig, men jeg skjønner jo godt at hun ikke følte seg tatt på alvor siden jeg ikke ble med henne inn i det innerste rommet. Hun merket nemlig motviljen og tvilen min, ja, hun merket at jeg ikke trodde på meg selv rett og slett. Altså at jeg ikke stolte på henne og det hun viste meg. Derfor tok hun meg med inn i det nest innerste rommet i steden for. Men etter at jeg kom hjem fra skolen har jeg sett for meg det innerste rommet igjen og igjen. Jeg kjente også skikkelig dårlig samvittighet for at jeg lovte jenta å ta henne på alvor, men allikevel ikke stolte på det hun viste meg og ble med inn. Så til slutt måtte jeg bare gå tilbake til kjelleren og bli med henne inn på det innerste rommet.

Der så jeg en person med sveise-maske foran ansiktet som sto og parterte et lik. Jeg er usikker på om liket var levende eller dødt. Egentlig føler jeg at kroppen på bordet ble mer og mer levende etterhvert. Jeg ba personen ta av seg maska, og der var pappaen min. Så ble det til eksen min. Ansiktet bak masken fortsatte å endre seg og ble etterhvert alle kjærestene mine, broren min, pappen min, ja, egentlig alle mennene som har vært i livet mitt. Oppkuttingen av kroppen foran dem kunne virke som en Frankenstein-aktig affære, for det var som om de satte sammen og omfordelte kroppsdeler slik de følte for der og da, kutta opp og flytta på, la til, trakk fra og sydde sammen deler liksom. Personen eksperimenterte og koste seg. Det opplevdes litt tilfeldig, litt utspekulert, litt hovmodig, djevelsk, uhyggelig. Men andre ganger virket det nesten som om liket var våkent og var med på det. Som om det var helt greit. Så var kroppen livløs eller slapp igjen. Jeg så pornoregissør Mike Beck med en motorsag som han veivet opp og ned med et stort og stivt, dukkeaktig smil om munnen. Som en Ivo Caprino dokke. Hodet snudde fra side til siden mens han lot saga falle og kuttet av deler av liket / kroppen. Hva betyr det at jeg får assosiajoner til en Ivo Caprino dukke og et uttryksløst eller fastlåst smil? Jeg merker meg best dette med at smilet er stort og fastlåst. Og de store, naive øynene, samt en slags barnslig, trillende latter. Som i Caprinos filmer. Jeg får assosiasjoner til naivitet og uvitenhet. Marionette. Hele tiden står Caroline 4 år og ser på. På en sofa sitter vennene til broren min og de ler av meg og forteller grisevitser, altså grove vitser. Til slutt blir mannen med øksa/sagen/kniven bak bordet til han som jeg er gift med i dag og da slipper han umiddelbart redskapet. Jenta på bordet, altså meg selv, er våken, reiser seg og går. Han ville ikke endre på meg. Han ville ha meg som jeg er.

Jeg tolker hele scenariet til at jeg har latt meg selv bli til i møte med mennene i livet mitt. Jeg er altså kroppen på bordet som blir partert og oppdelt og satt sammen slik det passer. Jeg har latt meg definere og forme av mennene i mitt liv. Jeg tolker det dithen at jeg selv har latt dette skje, og til og med kanskje villet at det skulle skje, fordi jeg ikke følte at jeg hadde noen ordentlig egen identitet. Jeg trengte den identiteten de gav meg, kanskje? Jeg må presisere at jeg ikke har vært sammen med noen kjærester som har vært slemme med meg eller problematiske med vilje. Ingen monstre i livet mitt. Det er jeg som har latt dette skje, og det har vært mer eller mindre ubevisst fra motpartens side. Jeg har vært med veldig gode fyrer med gode intensjoner.

Jeg er utrolig lettet over at slutten på "filmen" viser at jeg åpenbart føler at mannen min i dag vil ha den "ekte" meg. Originalen. Puh.

Men til saken. Jeg har definert meg selv med utgangspunkt i mennene i mitt liv. Jeg har sjelden levd uten en mann i livet mitt. Har jeg virkelig latt de definere hvem jeg skal være? Ja.

Det vil jeg ikke. Jeg er meg selv. 100%. Jeg vil være hele meg, slik jeg ble skapt. Jeg vil være hele meg, med hud og hår, akkurat slik jeg ble til ved unnfangelsen. Slik jeg var da jeg bare var tanke. I mitt indre ser jeg igjen en film som illustrerer skapelsen av mennesket meg. Mot bakgrunnen av det uendelige universet med uendelig av stjerner og planeter, ser jeg meg selv som ren skinnende gull/stjerne-aktig energi, slik jeg var før jeg ble materie. Da jeg nylig ble splittet ut fra eller sendt ut fra den universelle skaperkraften for å oppleve meg selv. Da jeg var skaperkraftens ide og kjærlighetsbarn. Så forente jeg meg gradvis med et embryo som ble et foster. Slik ser jeg det for meg nå. Men så ble barnet født og glemte sakte men sikkert hvor det kom fra. Alt det så var verden rundt seg og barnet lærte av de rundt seg hva det skulle tro og føle om seg selv. Det lærte at det var til bry. Ikke riktig. Passet ikke inn. Det var for mye. For lite. Feil. Det misforsto, det skjønte ikke, det følte feil. Følelsene til barnet var feil for de stemte ikke med det mamma og pappa mente at det burde føle. Barnet lærte å ikke stole på seg selv. Barnet lærte at det tok feil inni seg. Det var best å følge med på omverdenen og reagere lynraskt på små signaler og tilpasse seg. Som en kamelon. Men noe inni barnet visste at dette ikke var riktig. Dessverre var kontakten med kildeenergien blitt så dårlig nå at det var vanskelig å finne noen løsning eller svar. Noe var feil, men barnet visste ikke hva. Det kunne ikke høre sin indre stemme lenger.

Men nå er det som om jeg ser for meg at kildeenergien gjør seg klar til å holde Velkommen hjem fest for meg. Jeg ser en koselig hytte med et banner tvers over hele forveggen over døra, der det står "Velkommen hjem, mitt deilige barn!" Jeg blir tatt i mot og lagt i en slags krybbe eller på en seng av strå. De sier "legg deg her og slapp av, så skal vi pleie deg til du husker hvem du er.".

Et annet scenarie jeg så i en øvelse på skolen var nemlig et blylodd i magen min og en stor, tjukk dør foran meg i jern eller aliminium eller et slikt hardt og solid materiale. Som døra til et hvelv eller stort fryserrom. Der og da utforsket jeg ikke dette videre, men etter at jeg kom hjem kom også dette bildet tilbake flere ganger. Til slutt så jeg for meg at jeg tok loddet og slo ned døra foran meg. Der var det flere isstatuer i et frossent rom. De var først dekket av frost, men så begynte de å smelte og de smeltet helt foran meg. Da var det små embryoer, fostere og babyer som trillet mot meg. Jeg spurte "Hvem er dere?", og de sa "Vi er deg." Jeg spurte hvorfor de var så mange, og de svarte at de hadde vært en stor baby, men da den babyen kom til verden så var det ikke plass til en så stor baby, og derfor delte de seg i mange små babyer i stedet. Jeg føler det viser hvordan jeg har følt meg oppstykket og at jeg ofte har vært den av alle de små babyene som passet best, altså har jeg ikke vært hele meg. Derfor har jeg heller ikke følte meg hel alltid. Dette gjelder ikke hele livet, men i møter med enkelte viktige personer, som mamma og pappa og noen kjærester og venninner. Det er sikkert mange, mange andre der ute som har den samme følelsen! Dette tror jeg er et ganske universelt fenomen. For meg personlig blir dette bildet sterkt fordi jeg alltid har følt meg som "for mye" for mange. Særlig for familien min og for de som bodde på Snarøya der jeg vokste opp. Jeg føler meg skikkelig utilpass og avstumpa når jeg tenker på det.

Jeg fortalte babyene at jeg ville adoptere dem for jeg elsker de akkurat slik som de er. Jeg skrev under adopsjonspapirene og så visualiserte jeg at alle babyene skled inn i en stor baby, også ble babyen hel. Jeg tok babyen i armene mine og fortalte den hvor vidunderlig den var. Den begynte å bæsje skikkelig mye, haha. Det bare tøt ut mer og mer, til det til slutt ble tomt. Og da lyste hele babyen opp og smilte, lo og pludret. Nå som jeg skriver kjenner jeg at jeg vil fortelle babyen at det er helt greit at den bæsjer. Jeg elsker den allikevel. Jeg vil at den skal være hele seg fullt ut. Og nå som den er en baby, et menneske så skal den få rape og bæsje og være skitten eller møkkete og jeg elsker den like høyt. Jeg elsker den ikke på tross av det, men på grunn av det. Jeg elsker at den er et HELT menneske. Et menneske som kan si "feil" ting, føle anderledes enn forventet, spise, drikke, gå på do, kle på seg akkurat det den føler for, og vite at den er unik og vakker og vidunderlig akkurat fordi den ER.

En av babyene som forente seg i den store babyen var sort. Den var liksom ikke sikker på om den også kunne være med inn i den store babyen for den trodde ikke at jeg kunne elske den som var så mørk og skitten. Nå som jeg skriver dette skjønner jeg hvorfor det var så vanskelig å overtale den til å bli med. Jeg lærte så tidlig hvor skamfullt det var å ha kroppslige funksjoner at jeg følte det var noe ordentlig galt med meg hver gang jeg hadde dem. Jeg husker hvor grufullt jeg syntes det var å bæsje på do i barnehagen for eksempel. De hadde ikke lås der og jeg husker at jeg var skikkelig nervøs når jeg gikk på do der. Jeg kan ikke huske at jeg noen sinne prompet da jeg var liten, og jeg syntes aldri at tiss/bæsj/promp humor var noe morsomt. Jeg ble bare så ydmyket og flau at jeg ville synke i bakken. Første gang jeg onanerte fikk jeg en helt forjævlig ekkel følelse etterpå. Hah, ja, nå gikk det opp et lys for meg! Da jeg var pornoskuespiller sa jeg gjentatte ganger i intervjuer hvordan jeg ville omfavne tabuene og protestere mot at kvinner var i lagt så mye skyld og skam. Det var jo akkurat det som hadde skjedd meg meg da jeg var liten! Og jeg har følt intuitivt at det var feil og jeg gikk så langt som å spille i pornofilmer for å bevise at kroppen min, tissen min og rumpa mi ikke var noe å skamme seg over. Og den store sammenhengen her har jeg ikke skjønt før akkurat nå! Jeg har ikke sett hvor tydelig dette var en protest mot det som skjedde inni meg selv, det som jeg lot bli innprentet i meg da jeg var liten. Jeg trodde jeg protesterte mot samfunnets normer og regler, og det gjorde jeg jo også, men i hvor stor grad dette faktisk også var internt i meg selv var jeg nok ikke klar over. Men jeg visste altfor godt at det ikke var riktig og det var nok derfor jeg brant sånn for å spille i pornofilmer da jeg gjorde det. Jeg bare MÅTTE liksom. Det var en enorm indre liberaliseringsprosess.

Jeg fortsetter å se på babyen i armene mine. Det kommer en stor sky ut av munnen på babyen. Jeg tenker at det symboliserer alt som kommer ut av munnen min.  Det kommer liksom en laaaaaang stor rap. "Ja, jeg liker alt som kommer ut av munnen din. Om det ansees som feil eller rett spiller ingen rolle. Alt du sier, sier du med beste intensjon. Du sier jo aldri noe fordi du vil være dum eller en dårlig versjon av deg selv. Og jeg vet at så lenge du er deg selv, så er du fullkommen. Noen ganger blir situasjoner litt anderledes enn tenkt og noen ganger vil folk ikke like det du sier. Noen ganger vil du angre på ordene idne og du skulle ønske du sa noe annet. Slutt med det. Du gjør alltid ditt beste og jeg har full tillit til deg. Jeg elsker deg og er stolt av deg! Når du sier noe "feil" så er det også en vidunderlig del av det å være menneske! Det er livet! Livet er herlig!" Babyen blir glad igjen! Den blomstrer og lyser mot meg. Jeg fortsetter å se på den. Høyre side av babyens ansikt smelter bort og jeg ser råtne tenner og en gammel dame liksom. Litt sånn skummel gammel heks eller skikkelig syk dame som er glemt bort på sykehjem. Ekkel og råtten. Jeg vil si til babyen at "Ja, jeg elsker deg selv om du blir gammel. Du trenger ikke ha en spesiell alder eller se ut på en spesiell måte for at jeg skal elske deg. Alt dette er menneske. Råtne tenner, ja det kan mennesker få. Mennesker er skapt av det samme. De menneskene som blir kalt unge og vakre er skapt av det samme som de som blir kalt gamle og falleferdige. Det er hele menneske. Du er et HELT menneske og jeg elsker at du er det. Du trenger ikke være redd for at jeg ikke skal tåle deg. Jeg vil tåle hele deg. Jeg vil elske hele deg. Jeg vil utforske og bli kjent med hele deg. Og jeg vil VÆRE hele deg. Du er velkommen inn i hjertet mitt, kjære barn. Både nå og senere. Du kan være meg alltid.  Babyen sovner fredfullt og jeg tar den inn i hjerte mitt og jeg nærer den og elsker den for alltid. Uendelig. Fullkomment. Ubetinget.

Nå bor ikke den lille jenta i kjelleren lenger. Hun har flyttet inn i meg. Babyen også. Og vi ligger på sengen av strå i den koselige hytten der det er Velkommen hjem fest og slapper av. Det er godt. Jeg er vidunderlig.

Første skoledag på Relasjonssenteret og elefanten i rommet, som hadde blondetruse og stay-ups.

I går hadde jeg første skoledag på mitt nye studie - Relasjonsterapi. Jeg er så utrolig glad for at jeg har turt å begynne på denne skolen. Jeg bærer med meg en del fordommer fra oppveksten min om at "sånt no er bare kjerringetull", og en liten del av meg er fortsatt bittelitt redd for at noen skal le av valget mitt. Men størstedelen av meg er ikke redd i det hele tatt. Mesteparten av meg er stolt av og fornøyd med valget mitt, og jeg vet at den personen som gav meg de fleste fordommene mot "sånt føleri og kvinnfolkgreier" rett og slett bare var dritredd for å kjenne på sine egne følelser. Jeg oppfatter det som at den personen aldri var helt ærlig meg seg selv og møtte aldri sine egne frykter. Vi vet jo at mobbere ofte er veldig redde selv.

Jeg har også kjent at jeg ikke har hatt så lyst til å skrive om relasjonsterapi her. Jeg har ikke villet skrive en "sånn" blogg. En egenutviklingsblogg, liksom. Det er jo så lett å mobbe "sånne selvutviklingsfolk". Men siden jeg har bestemt meg for å være helt ærlig og hundre prosent tro mot meg selv, så vil jeg skrive om det allikevel. Jeg er litt stolt av det. En annen ting jeg er utrolig stolt av er at jeg turte å fortelle om fortiden min allerede i åpningen av første skoledag. Hør her:

På starten av hver dag har vi noe som heter "innmelding" der alle skal fortelle om "hvor" de er akkurat nå. Hvordan man har det eller hva som har opptatt dem i dag. Første skoledag var det jo også naturlig å fortelle litt om hvem man er og hvorfor man har valgt å begynne på dette studiet. Tidligere når jeg har møtt nye folk eller grupper, f.eks. barselgruppa, har jeg alltid holdt an informasjonen om at jeg har vært stripper og pornoskuespiller. Spesielt det siste. Jeg har ikke orket å deale med folks fordommer, og jeg har tenkt at det er greit å la folk bli kjent med meg først, så kan de helle få vite om fortida mi senere. Men jeg opplever da at det er utrolig vanskelig å bli kjent med folk fordi det er en enorm elefant i rommet. Den har blondetruse og stay-ups og danser på strippestang. Jeg vet jo aldri hvem som kjenner meg igjen og ikke! Derfor har jeg det jo alltid mye bedre i settinger der alle vet om alt jeg har gjort fra før. Der alle vet at jeg har vært pornoskuespiller og der ingen er redd for å prate om nettopp det dersom temaet skulle komme opp. For det gjør jo det av og til. Så denne gangen tok jeg mot til meg og sa med en gang at jeg har vært stripper i sju år, og i en kortere periode var jeg også pornoskuespiller. Og det er jeg skikkelig glad for at jeg sa! Og det morsomste av alt? Ingen gispet eller akket seg. Jeg tror faktisk ingen dømte meg så veldig heller. Folk er mye rausere enn jeg har gitt dem kreditt for. Jeg har trodd at alle andre har så mange fordommer og lite selvinnsikt, men så er det faktisk bare hos meg fordommene har ligget hele tiden. Uansett er jeg dritglad for at jeg bare fikk den elefanten ut av rommet. Skikkelig digg.

I morgen er tredje skoledag, og så er det en hel måned til neste gang vi samles. Studiet er nemlig samlingsbasert, en samling på tre dager hver måned. En svært stor del av studiet er egenterapi og selvutvikling. Tanken er nemlig at man ikke kan hjelpe andre lenger enn man har kommet selv. Samtidig er man jo en bedre terapeut dersom man har skrelt av alle lagene med roller og mønstre som man har opparbeidet gjennom et liv, og kommet inn til kjernen i seg selv. Det er en vidunderlig og fasinerende reise å ta fatt på. Jeg gleder meg skikkelig til å ta flere røsketak i meg selv!