OBS!!! Jeg har ny nettside! Www.eqdama.no I 2017 hadde jeg et mål om være dønn ærlig i alt jeg gjorde. Derfor har jeg her forsøkt å skrive rett fra hjertet om alt som opptar meg, både som mamma, kone, foredragsholder og relasjonsterapistudent. Som menneske. Som subjekt.
Wednesday, February 8, 2017
To blog or not to blog
Jeg hater å linke til min egen blogg. Jeg liker så godt å skrive, og jeg synes det føles godt å sette ord på tankene mine og få det ned på "papiret". Eller maskinen. Men så fort jeg har publisert et innlegg, så får jeg vondt i magen. Og hvis jeg en sjelden gang tvinger meg selv til å linke til bloggen min på facebook, så har jeg det skikkelig ubehagelig. Jeg er bombesikker på at alle kommer til å synes det jeg skriver er dødsteit, og at jeg er en selvhøytidelig teiting. Er ikke dette rart?
Jeg prøvde å slette bloggen min i forrige uke, fordi jeg følte meg så teit. Men jeg fikk meg ikke til å trykke på den siste "ja, slett bloggen for godt"-knappen. Jeg sov på saken, og bestemt meg for å beholde bloggen allikevel. For det er fint å ha et sted der jeg kan lufte tankene mine. SÅ hvorfor er det så jævlig ekkelt å linke til et innlegg på fb? Hvorfor vil jeg på død og liv skrive ned tankene mine, bare for å sitte å være redd for at "alle" vil synes jeg er superteit etterpå? Nei, jeg skjønner det ærlig talt ikke. Det er noe inni meg som tvinger meg til å stå for det jeg tenker, fordi "hvis du tenker det, så må du stå for det." Og jeg sier "Slapp av, du er helt sikkert bra nok. Jeg er glad i deg uansett". Og så blir jeg litt roligere. Men den knuten i mgaen slipper ikke helt allikevel. Merkelige greier.
Ok, puste dypt, Jeg er sikkert bra nok. Hvorfor skulle ikke jeg være bra nok? Jeg har jo samme forutsetninger som alle andre! En hjerne, et hjerte, en magefølelse. "Normal" skolegang og "normal" oppvekst. Jeg tar sjansen. Og om alt skulle svikte, så har jeg jo fortsatt meg selv.
Jeg prøvde å slette bloggen min i forrige uke, fordi jeg følte meg så teit. Men jeg fikk meg ikke til å trykke på den siste "ja, slett bloggen for godt"-knappen. Jeg sov på saken, og bestemt meg for å beholde bloggen allikevel. For det er fint å ha et sted der jeg kan lufte tankene mine. SÅ hvorfor er det så jævlig ekkelt å linke til et innlegg på fb? Hvorfor vil jeg på død og liv skrive ned tankene mine, bare for å sitte å være redd for at "alle" vil synes jeg er superteit etterpå? Nei, jeg skjønner det ærlig talt ikke. Det er noe inni meg som tvinger meg til å stå for det jeg tenker, fordi "hvis du tenker det, så må du stå for det." Og jeg sier "Slapp av, du er helt sikkert bra nok. Jeg er glad i deg uansett". Og så blir jeg litt roligere. Men den knuten i mgaen slipper ikke helt allikevel. Merkelige greier.
Ok, puste dypt, Jeg er sikkert bra nok. Hvorfor skulle ikke jeg være bra nok? Jeg har jo samme forutsetninger som alle andre! En hjerne, et hjerte, en magefølelse. "Normal" skolegang og "normal" oppvekst. Jeg tar sjansen. Og om alt skulle svikte, så har jeg jo fortsatt meg selv.
La oss være subjekter
EDIT: Dette er min ytterst subjektive synsing.
Jeg synes vi i stor grad oppdras til å være objekter. Objekter som skal betraktes og bedømmes av foreldre, barnehagelærere, skolelærere, venner, det motsatte kjønn, venners foreldre, svigerforeldre, arbeidsgivere og kanskje egne kunder eller klienter. Vi må hele tiden se oss selv utenfra og hente rammeverket for hvordan vi skal være i en gitt situasjon utenfor selv. Men så hører vi "Vær deg selv." og "Folk liker at man er seg selv." Bare det er jo en selvmotsigelse i seg selv. Det går rett og slett ikke ann å være seg selv slik at andre skal like en. Hvis utgangspunktet er at andre skal like meg, så starter jeg jo i feil ende.
Jeg er ikke overrasket over at fler og fler sliter med lav selvfølelse og depresjon. Selvfølelse er jo ikke det samme som selvtillitt. Selvfølelse, slik jeg ser det, handler om å føle at du er verdt noe bare fordi du er. Selvtillit handler om tillit til at du kan prestere. Selvfølelse er følelsen av å være verdifull før du har prestert noe som helst. Erkjennelsen av at du er du og bare det i seg selv er verdt en feiring. Jeg er overbevist om at selvfølelsen vår er der fra fødselen av. Men allerede fra vi runder vår første fødselsdag lærer vi å slutte å lytte til oss selv. Hør på mamma, hør på pappa, klem bestemor og onkel og syng bæ bæ lille lam for gjestene, selv om du helst vil leke med lekebilen i et hjørne for deg selv. Du lærer at du er verdifull når du er noe for alle de andre, og at du ikke er verdt noe dersom du ikke er noe for alle andre. Å være der for deg selv blir ofte laveste prioritet. Dette innarbeides grundig helt fra vi tar vårt første skritt. Foreldre og tanter maser og bedømmer deg og opptredenen din med ivrige tilrop om hvor flink du er, hvor snill du er eller kommanderinger om å sitte på fanget eller leke med den nye leken de har kjøpt til deg. Alt i beste mening selvfølgelig. Men barnet opplever stadig at det er hvordan omgivelsene har det i kontakt med deg som teller. Ikke hvordan du har det i kontakt med omgivelsene.
Jeg synes det virker som om mange mennesker ikke har kontakt med seg selv lenger i det hele tatt. De har konstruert en identitet utifra kommersielle verdier og regler for hvordan det er bra å være. De iscenesetter seg selv og konstruerer livlige liv og personligheter. Men de har helt sluttet å la seg definere innenfra, fra sin egen kilde til livskraft og energi. Heldigvis slutter aldri denne kilden å banke på døra vår, for uten den hadde vi ikke eksistert, og det er nesten umulig å ikke slippe gjennom små glimt av ekte "seg-selv-energi" innimellom. Heldigvis. Men allikevel definerer mange seg selv utelukkende utenifra. Det er trist å oppleve. Jeg føler på alle måter at det er inni oss selv at vi finner energien til å leve et meningsfylt liv. Det er inni oss selv at vi finner inspirasjon, livsglede og skaperkraft. Det er inni oss selv at vi finner meningen med vår egen eksistens og det er der vi finner ekte kjærlighet og sannhet. Så la oss lære barna våre å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv. Og mens vi er i gang, la oss ta tilbake makta over oss selv også. Vær et subjekt!
Jeg synes vi i stor grad oppdras til å være objekter. Objekter som skal betraktes og bedømmes av foreldre, barnehagelærere, skolelærere, venner, det motsatte kjønn, venners foreldre, svigerforeldre, arbeidsgivere og kanskje egne kunder eller klienter. Vi må hele tiden se oss selv utenfra og hente rammeverket for hvordan vi skal være i en gitt situasjon utenfor selv. Men så hører vi "Vær deg selv." og "Folk liker at man er seg selv." Bare det er jo en selvmotsigelse i seg selv. Det går rett og slett ikke ann å være seg selv slik at andre skal like en. Hvis utgangspunktet er at andre skal like meg, så starter jeg jo i feil ende.
Jeg er ikke overrasket over at fler og fler sliter med lav selvfølelse og depresjon. Selvfølelse er jo ikke det samme som selvtillitt. Selvfølelse, slik jeg ser det, handler om å føle at du er verdt noe bare fordi du er. Selvtillit handler om tillit til at du kan prestere. Selvfølelse er følelsen av å være verdifull før du har prestert noe som helst. Erkjennelsen av at du er du og bare det i seg selv er verdt en feiring. Jeg er overbevist om at selvfølelsen vår er der fra fødselen av. Men allerede fra vi runder vår første fødselsdag lærer vi å slutte å lytte til oss selv. Hør på mamma, hør på pappa, klem bestemor og onkel og syng bæ bæ lille lam for gjestene, selv om du helst vil leke med lekebilen i et hjørne for deg selv. Du lærer at du er verdifull når du er noe for alle de andre, og at du ikke er verdt noe dersom du ikke er noe for alle andre. Å være der for deg selv blir ofte laveste prioritet. Dette innarbeides grundig helt fra vi tar vårt første skritt. Foreldre og tanter maser og bedømmer deg og opptredenen din med ivrige tilrop om hvor flink du er, hvor snill du er eller kommanderinger om å sitte på fanget eller leke med den nye leken de har kjøpt til deg. Alt i beste mening selvfølgelig. Men barnet opplever stadig at det er hvordan omgivelsene har det i kontakt med deg som teller. Ikke hvordan du har det i kontakt med omgivelsene.
Jeg synes det virker som om mange mennesker ikke har kontakt med seg selv lenger i det hele tatt. De har konstruert en identitet utifra kommersielle verdier og regler for hvordan det er bra å være. De iscenesetter seg selv og konstruerer livlige liv og personligheter. Men de har helt sluttet å la seg definere innenfra, fra sin egen kilde til livskraft og energi. Heldigvis slutter aldri denne kilden å banke på døra vår, for uten den hadde vi ikke eksistert, og det er nesten umulig å ikke slippe gjennom små glimt av ekte "seg-selv-energi" innimellom. Heldigvis. Men allikevel definerer mange seg selv utelukkende utenifra. Det er trist å oppleve. Jeg føler på alle måter at det er inni oss selv at vi finner energien til å leve et meningsfylt liv. Det er inni oss selv at vi finner inspirasjon, livsglede og skaperkraft. Det er inni oss selv at vi finner meningen med vår egen eksistens og det er der vi finner ekte kjærlighet og sannhet. Så la oss lære barna våre å ta tilbake definisjonsmakten over seg selv. Og mens vi er i gang, la oss ta tilbake makta over oss selv også. Vær et subjekt!
Tuesday, February 7, 2017
Oppdragelse er noe dritt - av og til
Oppdragelse - jeg liker ikke det ordet. Jeg ønsker heller å være en veileder eller rådgiver for barna mine. Med prosjektlederansvar og vetorett, riktignok. Det er noe ovenfra og ned egotripp-aktig over ordet "oppdragelse". Jeg vil rådgi barna mine om hvilke sosiale koder som er gjeldende i ulike sammenhenger, og at det kan føles bra å si "takk for maten" eller "vær så snill". Høflighet er en sosial kode som man kommer langt med dersom man behersker den. Jeg opplever at høflighet kan gi deg mye gratis goodwill, det føles ofte veldig godt å være høflig mot andre. Jeg synes høflighet signaliserer at vi bryr oss. Men jeg vil ikke si til barna mine at "Man må" gjøre sånn eller sånn. Det er en veldig upersonlig måte å prate på. Det var Herdis Palsdottir som gjorde meg oppmerksom på betydningen av personlig språk i boka si "Relasjoner med barn". Jeg har veldig mye å si når det gjelder personlig språk, men det kommer i et annet innlegg. Denne posten skulle handle om en tabbe jeg gjorde i morges. Jeg gjorde noe dumt som mamma.
Dagmammaen var hjemme hos oss med lillebror og lekekameraten hans. Storesøster, Sol, lekte med dem. De satt i lekegrinda, og Sol begynte å kaste alle lekene ut. Jeg korrigerte henne, og ba henne slutte, men hun fortsatte å kaste. Jeg ba henne rydde opp. Hun gikk ut av grinda og begynte å samle lekene, inkludert apekatten som lillebror nå hadde fått tak i og ville leke med. Jeg sa, "nei, la den være, den vil Syver leke med." Sol svarte "Nei!", for nå hadde hun bestemt seg for å rydde opp. Jeg sa "Jo, den vil Syver leke med, og det er greit.". Sol ble snurt og nektet å rydde opp noe som helst. Jeg sa på nytt at jeg ville at hun skulle rydde opp, men hun nektet. Hun var åpenbart indignert. Jeg merket at energien hennes var helt anderledes enn ellers. Hun var såret i stoltheten sin, siden jeg hadde korrigert henne foran dagmammaen som så på. Sol hadde jo prøvd å rydde opp, men så ble hun irettesatt pga. den apekatten. Sol likte ikke å bli irettesatt foran tilskuere når hun prøvde å vise hvor flink hun var til å rydde.
Jeg skjønte ikke dette der og da, jeg skjønte bare at energien hennes var indignert, og hun nektet å møte blikket mitt. Jeg prøvde å snakke med henne. "Er du sint på mamma? Eller er du lei deg? Det er greit, men jeg vil allikevel at du skal rydde opp." Sol nektet å svare og begynte nå å tulle og avlede situasjonen. Jeg kjente at jeg ble sta, for det kjentes viktig for meg at Sol kunne gjøre opp for seg. Og helt ærlig, så var det også et ego-problem, for jeg ville vise dagmammen at jeg hadde kontroll på barna mine. Jeg ville ikke at hun skulle tro jeg bare lar storesøster kaste leker rundt seg og gjøre som hun vil. Så jeg sto på mitt og stemninga ble dårligere. (Jeg skjønner så godt hvorfor stolthet er en dødssynd!) Det var dagmammen som reddet situasjonen, ved å vise Sol at man kunne kaste alle kosedyrene oppi grinda og gjøre det til en morsom lek. Da ble Sol med på leken og fikk applaus fra alle hold. Dagmammaen sa til meg: "Det hjelper ikke å være streng med barna. Det gjør ikke noe godt. Det er bedre å vente litt og så gjøre oppgaven til noe morsomt. Dessuten liker ikke barna å bli irettesatt foran andre. Det er veldig ubehagelig for dem." Og hun hadde jo helt rett. Jeg visste jo egentlig alt dette! Men i kampens hete lot jeg meg villede av gamle mønstre og jeg ble blendet av illusjonen om at det var så viktig at Sol ryddet opp. Noe hun hadde prøvd å gjøre, inntill jeg korrigerte henne enda en gang! Hele situasjonen var opplagt min skyld. Og det rareste av alt var at Dagmammaen syntes jeg var streng. Jeg som ikke hadde hevet stemmen et eneste sekund. Det viser at vi foreldre ikke kan si hva vi vil selv om vi snakker rolig.
Jeg ødela Sols strålende humør og jeg merket at hun fikk dårlig selvtillit av opplevelsen. Hun var lei seg når vi skulle gå i barnehagen og selv om hun ble i godt humør på veien dit, hadde også barnehagepersonalet lagt merke til at hun var litt trist etter at jeg gikk. Så hva burde jeg gjort?
Når Sol begynte å rydde burde jeg jo bare ha skrytt av henne. Den apen til lillebror kunne jeg jo bare tatt ned igjen til han. Det var en skikkelig god påminnelse om å aldri, aldri irettesette barna foran tilskuere hvis det ikke er helt nødvendig. Jeg synes jo egentlig det er en skikkelig uintelligent og hoven ting å gjøre. Jeg ble skikkelig skuffa over meg selv, da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. For det var virkelig ikke nødvendig. Sol hadde gode intensjoner, men jeg ødela det med stoltheten min.
Det var også en påminnelse om å huske å skryte av barna når andre hører det. Det er jo så koselig når andre gjør det med meg! Selvfølgelig vil jeg gi barna mine det samme.
Dagmammaen var hjemme hos oss med lillebror og lekekameraten hans. Storesøster, Sol, lekte med dem. De satt i lekegrinda, og Sol begynte å kaste alle lekene ut. Jeg korrigerte henne, og ba henne slutte, men hun fortsatte å kaste. Jeg ba henne rydde opp. Hun gikk ut av grinda og begynte å samle lekene, inkludert apekatten som lillebror nå hadde fått tak i og ville leke med. Jeg sa, "nei, la den være, den vil Syver leke med." Sol svarte "Nei!", for nå hadde hun bestemt seg for å rydde opp. Jeg sa "Jo, den vil Syver leke med, og det er greit.". Sol ble snurt og nektet å rydde opp noe som helst. Jeg sa på nytt at jeg ville at hun skulle rydde opp, men hun nektet. Hun var åpenbart indignert. Jeg merket at energien hennes var helt anderledes enn ellers. Hun var såret i stoltheten sin, siden jeg hadde korrigert henne foran dagmammaen som så på. Sol hadde jo prøvd å rydde opp, men så ble hun irettesatt pga. den apekatten. Sol likte ikke å bli irettesatt foran tilskuere når hun prøvde å vise hvor flink hun var til å rydde.
Jeg skjønte ikke dette der og da, jeg skjønte bare at energien hennes var indignert, og hun nektet å møte blikket mitt. Jeg prøvde å snakke med henne. "Er du sint på mamma? Eller er du lei deg? Det er greit, men jeg vil allikevel at du skal rydde opp." Sol nektet å svare og begynte nå å tulle og avlede situasjonen. Jeg kjente at jeg ble sta, for det kjentes viktig for meg at Sol kunne gjøre opp for seg. Og helt ærlig, så var det også et ego-problem, for jeg ville vise dagmammen at jeg hadde kontroll på barna mine. Jeg ville ikke at hun skulle tro jeg bare lar storesøster kaste leker rundt seg og gjøre som hun vil. Så jeg sto på mitt og stemninga ble dårligere. (Jeg skjønner så godt hvorfor stolthet er en dødssynd!) Det var dagmammen som reddet situasjonen, ved å vise Sol at man kunne kaste alle kosedyrene oppi grinda og gjøre det til en morsom lek. Da ble Sol med på leken og fikk applaus fra alle hold. Dagmammaen sa til meg: "Det hjelper ikke å være streng med barna. Det gjør ikke noe godt. Det er bedre å vente litt og så gjøre oppgaven til noe morsomt. Dessuten liker ikke barna å bli irettesatt foran andre. Det er veldig ubehagelig for dem." Og hun hadde jo helt rett. Jeg visste jo egentlig alt dette! Men i kampens hete lot jeg meg villede av gamle mønstre og jeg ble blendet av illusjonen om at det var så viktig at Sol ryddet opp. Noe hun hadde prøvd å gjøre, inntill jeg korrigerte henne enda en gang! Hele situasjonen var opplagt min skyld. Og det rareste av alt var at Dagmammaen syntes jeg var streng. Jeg som ikke hadde hevet stemmen et eneste sekund. Det viser at vi foreldre ikke kan si hva vi vil selv om vi snakker rolig.
Jeg ødela Sols strålende humør og jeg merket at hun fikk dårlig selvtillit av opplevelsen. Hun var lei seg når vi skulle gå i barnehagen og selv om hun ble i godt humør på veien dit, hadde også barnehagepersonalet lagt merke til at hun var litt trist etter at jeg gikk. Så hva burde jeg gjort?
Når Sol begynte å rydde burde jeg jo bare ha skrytt av henne. Den apen til lillebror kunne jeg jo bare tatt ned igjen til han. Det var en skikkelig god påminnelse om å aldri, aldri irettesette barna foran tilskuere hvis det ikke er helt nødvendig. Jeg synes jo egentlig det er en skikkelig uintelligent og hoven ting å gjøre. Jeg ble skikkelig skuffa over meg selv, da jeg skjønte hva jeg hadde gjort. For det var virkelig ikke nødvendig. Sol hadde gode intensjoner, men jeg ødela det med stoltheten min.
Det var også en påminnelse om å huske å skryte av barna når andre hører det. Det er jo så koselig når andre gjør det med meg! Selvfølgelig vil jeg gi barna mine det samme.
Tuesday, January 24, 2017
Er bloggere en gjeng narsissister?
Dette spørsmålet avsluttet et intervju på dagsrevyen her om dagen, og akkurat det samme har jeg lurt på veldig mange ganger. Jeg har til og med spurt en psykolog om han tror jeg er narsissist, siden jeg periodevis blir så oppslukt av min egen verden. Jeg har selv tenkt at folk som blogger er selvopptatte og ikke har et «ordentlig» liv. Så er jeg også selvoptatt da? Ja, jeg er nok det. Og godt er det, tenker jeg. Jeg skjønner at jeg må begynne med meg selv, hvis jeg vil endre noe eller utrette noe. Det nytter ikke å legge skylda på andre. Ska´n gjørra no, må´n gjørra det sjæl.
Heldigvis trodde ikke psykologen at jeg var narsissist. Gudskjelov. Men jeg vil allikevel blogge. Narisissist elller ei. Fordi det er så deilig å ha et sted å få ned tankene mine. Jeg går ofte og tenker ut lange samtaler med meg selv hele dagen og lager lange taler inni hodet mitt når jeg står i dusjen eller venter på bussen, og det er bare så digg å få ned de tankene et sted. Det er terapi for meg, rett og slett. Jeg tror ikke at jeg har revolusjonære tanker som skal endre verden. Vel, ikke alltid, i alle fall;) (Noen ganger, tror jeg nok det.) Men det er så godt å dele de allikevel. Jeg tror det er sunt. Hva tror du?
I starten turde jeg ikke linke til denne bloggen noe sted, fordi jeg var redd for janteloven. Poenget var uansett bare å skrive, ikke at noen egentlig måtte lese det. Men da kunne jeg jo like gjerne bare skrive på maskinen min, og ikke på nettet, vil du kanskje hevde. Ja, men da hadde skriveriene blitt en hemmelighet, som en hemmelig dagbok. Og noe av det terapeutiske for meg at jeg publiserer det, slik at jeg viser overfor meg selv at jeg står for det jeg tenker og sier. At jeg tør å være meg. Derfor må det publiseres.
Saturday, January 21, 2017
Journalistisk integritet og personlig integritet - to motpoler?
Journalister har mye makt. Makt til å forme hodene våre. De er med å definere hvordan vi skal tenke. Veldig mange journalister veiledes av ideen om journalistisk integritet, og det virker som om det er noe helt annet enn personlig integritet. Slik jeg opplever det tar journalistisk integritet hensyn til sak, og ikke til personene i saken. Mitt inntrykk er at menneskene de skriver om og menneskene som skal lese det ikke betyr så mye. Det virker som det er kun sak og kontrovers som teller når man har journalistisk integritet. Jeg undrer meg over hva en slik integritet egentlig er godt for.
Har ikke journalister også ansvar? De setter jo ofte tonen for samfunnet og dagen. Hvorfor må de på død og liv sole seg i ekstreme begreper og sette alt på spissen? Det speiler jo ikke virkeligheten. Journalister gjør oss de skriver om til noe annet enn det vi er. De gjør oss til stereotyper, og jo mer endimensjonelt de kan fremstille oss, jo bedre overskrifter synes de at de skriver. Jeg mener det er fordummende, og at det er respektløst overfor leseren. Mye av dagens journalisme fordummer og undervurderer leserne.
Heldigvis finnes det unntak. Det finnes journalister som velger en høyere linje for seg selv. Det finnes journalister som tar personlig ansvar og viser personlig integritet. De jobber som oftest ikke i kommerseielle kanaler eller aviser. (kanskje med unntak av Anne Lindmo? Og sikkert flere jeg ikke kommer på i farten.)
Når noen gjør et intervju med meg for eksempel, så kan de velge å bruke en overskrift som "Møt småbarnsmora og kommunikajsonsarbeideren Caroline. I tjueårene jobbet hun i pornobransjen - nå kan du møte både henne og dine egne fordommer i dette ærlige intervjuet". Ja, jeg er kanskje litt selvrettferdig når jeg skriver, men jeg mener jo at dette er en ganske korrekt fremstilling av saken. I stedet velger noen å ramse opp titler på filmene jeg har spilt i for å få en mest mulig kontroversiell tekst. Eller å kun nevne at jeg har vært i pornobransjen. Det er som å introdusere Michelle Obama ved å kun nevne at hun er svart. Eller Erna Solberg ved kun å nevne at hun er litt kraftig. Eller Johaug kun som dop-tiltalt. Ja, jeg velger kanskje litt opphøyde eksempler her, men det er nå de jeg kommer på i farten. Hva om noen skulle nevne det mest kontroversielle du noen sinne har gjort hver eneste gang de introduserte deg? "Og her er venninna mi, Tone, som spydde i fylla på sinsentrikken allerede som 15-åring."
Ærlig talt. Jeg har levd i snart 33 år. Jeg var innom pornobransjen i ett av de årene. Get over it, ok? Jeg skjønner at det må med, det er det som gjør meg interessant for journalistene, men det får da være måte på å svartmale? Ved å vise litt personlig integritet, kan journalistene, som jo også er mennesker, vise respekt for meg, mannen min og barna mine. Og de kan sette eksempel på hva slags standard vi synes det er greit å leve etter.
Ta ansvar. Go high.
Har ikke journalister også ansvar? De setter jo ofte tonen for samfunnet og dagen. Hvorfor må de på død og liv sole seg i ekstreme begreper og sette alt på spissen? Det speiler jo ikke virkeligheten. Journalister gjør oss de skriver om til noe annet enn det vi er. De gjør oss til stereotyper, og jo mer endimensjonelt de kan fremstille oss, jo bedre overskrifter synes de at de skriver. Jeg mener det er fordummende, og at det er respektløst overfor leseren. Mye av dagens journalisme fordummer og undervurderer leserne.
Heldigvis finnes det unntak. Det finnes journalister som velger en høyere linje for seg selv. Det finnes journalister som tar personlig ansvar og viser personlig integritet. De jobber som oftest ikke i kommerseielle kanaler eller aviser. (kanskje med unntak av Anne Lindmo? Og sikkert flere jeg ikke kommer på i farten.)
Når noen gjør et intervju med meg for eksempel, så kan de velge å bruke en overskrift som "Møt småbarnsmora og kommunikajsonsarbeideren Caroline. I tjueårene jobbet hun i pornobransjen - nå kan du møte både henne og dine egne fordommer i dette ærlige intervjuet". Ja, jeg er kanskje litt selvrettferdig når jeg skriver, men jeg mener jo at dette er en ganske korrekt fremstilling av saken. I stedet velger noen å ramse opp titler på filmene jeg har spilt i for å få en mest mulig kontroversiell tekst. Eller å kun nevne at jeg har vært i pornobransjen. Det er som å introdusere Michelle Obama ved å kun nevne at hun er svart. Eller Erna Solberg ved kun å nevne at hun er litt kraftig. Eller Johaug kun som dop-tiltalt. Ja, jeg velger kanskje litt opphøyde eksempler her, men det er nå de jeg kommer på i farten. Hva om noen skulle nevne det mest kontroversielle du noen sinne har gjort hver eneste gang de introduserte deg? "Og her er venninna mi, Tone, som spydde i fylla på sinsentrikken allerede som 15-åring."
Ærlig talt. Jeg har levd i snart 33 år. Jeg var innom pornobransjen i ett av de årene. Get over it, ok? Jeg skjønner at det må med, det er det som gjør meg interessant for journalistene, men det får da være måte på å svartmale? Ved å vise litt personlig integritet, kan journalistene, som jo også er mennesker, vise respekt for meg, mannen min og barna mine. Og de kan sette eksempel på hva slags standard vi synes det er greit å leve etter.
Ta ansvar. Go high.
Wednesday, January 11, 2017
Say what? Relasjons-vaforno?
Jeg har tidligere skrevet om Relasjonssenteret, og at jeg går på skole der og lærer om relasjonsterapi. Etter tre år blir jeg da relasjonsterapeut, hvis alt går som det skal. Men hva er egentlig en relasjonsterapeut da, lurer noen kanskje på. Vel, det skal jeg prøve å fortelle deg, men ha i mente at jeg akkurat har begynt på studiet, så hvis du vil være helt sikker på å få en korrekt forklaring, så bør du klikke deg inn på Relasjonssenterets hjemmesider. Men nå skal jeg forsøke så godt jeg kan:
Litt forenklet kan man si at en relasjonsterapeut hjelper mennesker å kvitte seg med innarbeidede adferds- og tankemønstre som ble tillært i barndommen. I relasjonsterapi tenker man at den måten du ble møtt av dine omsorgspersoner på som barn, er i stor grad den måten du møter deg selv -og andre- på som voksen. Ettersom det før i tiden ikke var så mye utbredt kunnskap om hvor viktig de cirka seks første årene av et barns liv er for å etablere en sunn selvfølselse og egenverd, så er det mange som sliter med akkurat dette. Før i tiden var barn litt mindre viktige enn voksne, og ble ikke alltid møtt på en likeverdig måte. For noen var det faktisk tvert i mot.
En relasjonsterapeut er opptatt av at barn skal møtes på en likeverdig -men ikke likestilt- måte. Vi er like mye verdt og et barns følelser må tas på alvor. Men vi er ikke likestilte. Med det menes at den voksne naturligvis har mere livserfaring og er bedre rustet til å ta avgjørelser og ha lederansvar. For eksempel er det den voksnes ansvar at relasjonen mellom barn og voksen er god. En voksen må også huske på at mens barnet ofte vet hva det har lyst til, så er det ofte den voksne som vet hva barnet faktisk har behov for. Derfor er det så viktig å huske på at voksne og barn er likeverdige, men ikke likestilt. Det er en fin balansegang, og ikke alle omsorgspersoner har vært ordenlig bevisst på ansvaret sitt. Derfor er det mange voksne mennesker -og barn- som ikke har en solid selvfølelse og egenverd. Det resulterer i destruktive relasjoner, som kunne vært stikk motsatt om de involverte var mer bevisst seg selv.
Relasjonssenterets tankegang bygger på tre pilarer:
1. Personlig språk: Bruk "jeg" i steden for "man" og "du" slik at du tar eierskap på budskapet ditt. For meg handler det om ta seg selv på alvor og ikke gjemme seg bak språket. Det er også viktig å snakke utifra sin egen opplevelse og ikke snakke om andre. For eksempel kan du godt si "Jeg er irritert." Men helst ikke: "Du irriterer meg". Eller "Når du sier sånn, så føler jeg meg avvist." i stedet for "Når du sier det, så avviser du meg." Bare denne lille justeringen, nemlig å si "jeg" oftere, er med på å skape en bevissthetsendring i oss som er utrolig deilig. Når man gjør det overfor barn, så illustrerer man også at det er greit å ta seg selv på alvor.
2. Revurder dine egne sannheter: Det er mye vi tar for gitt. Ikke bare hvor heldige vi er, som for eksempel at vi lever i et fredelig land, og de fleste av oss våkner med tak over hodet hver dag etc. Vi tar mye negativt for gitt også. Personlig brukte jeg litt tid på å skjønne hvor mange negative ting jeg faktisk tar for gitt. Hvor mange sannheter jeg har, som over hodet ikke tjener meg. For eksempel tar jeg for gitt at de fleste har en mening om meg. Selv om jeg har svært god selvtillit, har jeg ikke alltid så høy selvfølelse, og hver gang jeg har gjort et intervju i radio tar jeg for gitt at jeg ikke var smart nok, reflektert nok eller vittig nok. "Åh, at jeg ikke sa det sånn!" og "Hvorfor i alle dager sa jeg det!?". Jeg tror også alltid at mannen min synes jeg er dårlig med penger, enda han aldri har sagt noe som kan tyde på det. Han har derimot sagt at han har full tillit til meg. Allikevel føler jeg alltid at jeg må forsvare alle større innkjøp jeg gjør. For min del, sitter dette helt klart igjen fra barndommen. Andre "sannheter" jeg ubevisst har bært med meg er at de fleste synes jeg tar for mye plass i sosiale settinger, at jeg føler for mye og at jeg generelt sett er litt shabby og ustelt. Mest sannsynlig er alt dette bare tull! Er ikke det rart da, at vi går rundt med sånne fordommer mot oss selv og andre? Det tapper oss for energi og senker livskvaliteten. Så revurder dine sannheter. Og sett deg selv fri fra alle de teite sannhetene som ikke er sanne. Få mer energi og bruk fokus og krefter på noe som er positivt og deilig i stedet! Vær raus med deg selv, for du gjør jo så godt du kan! Og det er mer enn nok. Du er nok. Du er bra nok. Som forelder er det fint å være bevisst på at vi ikke lar barna arve våre falske sannheter.
3. Bearbeid din egen historie: Bearbeid fortiden og kvitt deg med innarbeidede adferdsmønstre som ikke er hensiktsmessige. Vi har de alle sammen, men de er så automatiserte at vi ofte ikke får øye på de selv. Bearbeid barndommen, parforholdene, vennskapene eller hva det enn er som holder deg tilbake fra å leve fritt, akkurat som du er, her og nå. Kvitt deg med fortida. Da kan du virkelig leve. Her og nå. Og det er skikkelig digg. Når vi bearbeider vår historie, unnlater vi også å la fortida vår prege måten vi omgås barna våre på. Mange liv hadde sett utrolig anderledes ut, dersom personens omsorgspersoner hadde bearbeidet sin egen fortid før de fikk barn.
Sånn, det var litt om relasjonssenteret og relasjonsterapi. Herdis Palsdottir er en av grunnleggerne av Relasjonssenteret, og hun har skrevet bøkene Relasjoner, Relasjoner med barn og Den undervurderte barndommen. Dette er tre bøker som jeg virkelig anbefaler alle som har barn og, ikke minst, alle som ønsker å bli den beste versjonen av seg selv. Relasjonssenteret holder også foredrag om de samme temaene som disse bøkene beskriver, og du finner mer info på nettsidene deres her: www.relasjonssenteret.no
Litt forenklet kan man si at en relasjonsterapeut hjelper mennesker å kvitte seg med innarbeidede adferds- og tankemønstre som ble tillært i barndommen. I relasjonsterapi tenker man at den måten du ble møtt av dine omsorgspersoner på som barn, er i stor grad den måten du møter deg selv -og andre- på som voksen. Ettersom det før i tiden ikke var så mye utbredt kunnskap om hvor viktig de cirka seks første årene av et barns liv er for å etablere en sunn selvfølselse og egenverd, så er det mange som sliter med akkurat dette. Før i tiden var barn litt mindre viktige enn voksne, og ble ikke alltid møtt på en likeverdig måte. For noen var det faktisk tvert i mot.
En relasjonsterapeut er opptatt av at barn skal møtes på en likeverdig -men ikke likestilt- måte. Vi er like mye verdt og et barns følelser må tas på alvor. Men vi er ikke likestilte. Med det menes at den voksne naturligvis har mere livserfaring og er bedre rustet til å ta avgjørelser og ha lederansvar. For eksempel er det den voksnes ansvar at relasjonen mellom barn og voksen er god. En voksen må også huske på at mens barnet ofte vet hva det har lyst til, så er det ofte den voksne som vet hva barnet faktisk har behov for. Derfor er det så viktig å huske på at voksne og barn er likeverdige, men ikke likestilt. Det er en fin balansegang, og ikke alle omsorgspersoner har vært ordenlig bevisst på ansvaret sitt. Derfor er det mange voksne mennesker -og barn- som ikke har en solid selvfølelse og egenverd. Det resulterer i destruktive relasjoner, som kunne vært stikk motsatt om de involverte var mer bevisst seg selv.
Relasjonssenterets tankegang bygger på tre pilarer:
1. Personlig språk: Bruk "jeg" i steden for "man" og "du" slik at du tar eierskap på budskapet ditt. For meg handler det om ta seg selv på alvor og ikke gjemme seg bak språket. Det er også viktig å snakke utifra sin egen opplevelse og ikke snakke om andre. For eksempel kan du godt si "Jeg er irritert." Men helst ikke: "Du irriterer meg". Eller "Når du sier sånn, så føler jeg meg avvist." i stedet for "Når du sier det, så avviser du meg." Bare denne lille justeringen, nemlig å si "jeg" oftere, er med på å skape en bevissthetsendring i oss som er utrolig deilig. Når man gjør det overfor barn, så illustrerer man også at det er greit å ta seg selv på alvor.
2. Revurder dine egne sannheter: Det er mye vi tar for gitt. Ikke bare hvor heldige vi er, som for eksempel at vi lever i et fredelig land, og de fleste av oss våkner med tak over hodet hver dag etc. Vi tar mye negativt for gitt også. Personlig brukte jeg litt tid på å skjønne hvor mange negative ting jeg faktisk tar for gitt. Hvor mange sannheter jeg har, som over hodet ikke tjener meg. For eksempel tar jeg for gitt at de fleste har en mening om meg. Selv om jeg har svært god selvtillit, har jeg ikke alltid så høy selvfølelse, og hver gang jeg har gjort et intervju i radio tar jeg for gitt at jeg ikke var smart nok, reflektert nok eller vittig nok. "Åh, at jeg ikke sa det sånn!" og "Hvorfor i alle dager sa jeg det!?". Jeg tror også alltid at mannen min synes jeg er dårlig med penger, enda han aldri har sagt noe som kan tyde på det. Han har derimot sagt at han har full tillit til meg. Allikevel føler jeg alltid at jeg må forsvare alle større innkjøp jeg gjør. For min del, sitter dette helt klart igjen fra barndommen. Andre "sannheter" jeg ubevisst har bært med meg er at de fleste synes jeg tar for mye plass i sosiale settinger, at jeg føler for mye og at jeg generelt sett er litt shabby og ustelt. Mest sannsynlig er alt dette bare tull! Er ikke det rart da, at vi går rundt med sånne fordommer mot oss selv og andre? Det tapper oss for energi og senker livskvaliteten. Så revurder dine sannheter. Og sett deg selv fri fra alle de teite sannhetene som ikke er sanne. Få mer energi og bruk fokus og krefter på noe som er positivt og deilig i stedet! Vær raus med deg selv, for du gjør jo så godt du kan! Og det er mer enn nok. Du er nok. Du er bra nok. Som forelder er det fint å være bevisst på at vi ikke lar barna arve våre falske sannheter.
3. Bearbeid din egen historie: Bearbeid fortiden og kvitt deg med innarbeidede adferdsmønstre som ikke er hensiktsmessige. Vi har de alle sammen, men de er så automatiserte at vi ofte ikke får øye på de selv. Bearbeid barndommen, parforholdene, vennskapene eller hva det enn er som holder deg tilbake fra å leve fritt, akkurat som du er, her og nå. Kvitt deg med fortida. Da kan du virkelig leve. Her og nå. Og det er skikkelig digg. Når vi bearbeider vår historie, unnlater vi også å la fortida vår prege måten vi omgås barna våre på. Mange liv hadde sett utrolig anderledes ut, dersom personens omsorgspersoner hadde bearbeidet sin egen fortid før de fikk barn.
Sånn, det var litt om relasjonssenteret og relasjonsterapi. Herdis Palsdottir er en av grunnleggerne av Relasjonssenteret, og hun har skrevet bøkene Relasjoner, Relasjoner med barn og Den undervurderte barndommen. Dette er tre bøker som jeg virkelig anbefaler alle som har barn og, ikke minst, alle som ønsker å bli den beste versjonen av seg selv. Relasjonssenteret holder også foredrag om de samme temaene som disse bøkene beskriver, og du finner mer info på nettsidene deres her: www.relasjonssenteret.no
Sunday, January 8, 2017
Dagen derpå
Ja, i går hadde jeg en veldig aktiv - og rimelig spæisa - indre reise, som jeg skrev om nedenfor. Det som sitter igjen i meg i dag er realisasjonen om hvor kule vi er når vi bare er oss selv. Som hele detmennesket vi er, med kropp, sinn og sjel. Jeg kjenner behov for å skrive enda mer om det for jeg ble rett og slett gira av det. Jeg tenker på hvor mye rart folk gjør for å være kule / pene / bra nok på alle måter. Men så er jo de beste folka de som bare er seg selv. Det var som om det gikk opp et lys for meg om hvor åpenbart dette er! Det eneste vi virkelig kan gjøre her i verden er å være oss selv. Det er det mest bekymringsfrie og enkle. Man skulle tro det var det enkleste av alt. Å slette alle filter og rolleinstrukser. Slutte å endre på utseendet vårt, kroppen vår og personligheten vår. Slutte å tilpasse oss for å skape knirkefrie relasjoner og gjøre det enkelt for andre å være rundt oss. Jeg ser selvfølgelig verdien i å ha sosial intelligens. Jeg mener ikke at jeg uoppfordret skal begynne å legge ut om sexlivet mitt til svigermor eller bevisst provosere frem situasjoner som andre kan oppleve som ubehagelige. Det er ikke det jeg mener. Men i de fleste tilfeller kan man være litt mer ekte. Jeg tror ikke vi vil oppleves som rare eller sosialt uintelligente ved å være mer autentiske, jeg tror tvert i mot vi vil oppleves som varmere, rausere og mer aksepterende. For i det jeg tillater meg selv å være hele meg, så tillater jeg jo deg å være hele deg. Med svakheter, styrker, uvitenhet, kunnskap, sårbarheter, styrker, talentløshet og superkrefter. Men hvis jeg ikke aksepterer alt dette, hvis jeg dømmer meg selv, dømmer jeg også deg. Men hvis jeg aksepterer hele meg, så aksepterere jeg også hele deg. Det henger så tydelig sammen. For hvis jeg dømmer deg, dømmer jeg det samme i meg selv. Når jeg aksepterer, tåler og elsker hele meg selv, ja, da er jeg fri. Fri for fordømmelse. Og da dømmer jeg heller aldri deg.
Derfor syntes jeg det følgende var så befriende: Det eneste du egentlig kan gjøre perfekt er å være deg selv. Og ikke bare er det det eneste du kan gjøre, men det er også det beste du kan gjøre, både for deg selv og de rundt deg. Men ikke bare er det det beste du kan gjøre, det er også det eneste du kan gjøre. Ikke bare er det det eneste du kan gjøre, men det er det beste du kan gjøre. Ikke bare er det det beste du kan gjøre, det er det eneste du kan gjøre. Og sånn går det rundt og rundt og viser at i dette tilfellet er det ikke tvil om at det enkleste er det aller, aller beste.
Så neste gang vi møtes håper jeg at jeg er så heldig at jeg får oppleve hele deg, akkurat slik du er.
Saturday, January 7, 2017
Dette innlegget er for den hardbarka - eller de som er skikkelig glad i LSD
Selv har jeg aldri prøvd LSD, men man skulle kanskje tro jeg det motsatte når man leser dette innlegget. Nok en gang var jeg skikkelig usikker på om jeg skulle publisere denne teksten, men jeg bestemte meg allikevel raskt for å gjøre det, siden jeg tross alt har et forsett i år om å være 100% ekte.
Jeg har nemlig hatt en helt vill indre aktivitet det siste døgnet, etter at første samling på relasjonssenteret (der jeg går på skole) ble avsluttet i går. Det er som om noen har lagt på dødsmange mynter på en filmmaskin som går i mitt indre, og hver gang jeg lukker øynene eller begynner å skrive så ser jeg scenarier og hendelser. Det er ikke fantasi, for jeg rekker ikke å finne på alt det som skjer i sinnet mitt. Det er heller ikke overnaturlige, svevende syner. Jeg oppfatter det rett og slett som at underbevisstheten min kommuniserer med meg, eller at hjernen min henter informasjon fra underbevisstheten som den oversetter, ved å bruke mine egne referansepunkter for å danne bilder og lage små filmer med innhold som jeg lett kan forstå eller tolke gjennom naturlig assosiasjon.
Ok. Det første jeg så var at jeg var tilbake i et kjellerrom som jeg hadde jobbet med å visualisere i en øvelse på skolen. Da jeg "var" i dette kjellerrommet på skolen, så ville jeg egentlig gå inn i det innerste rommet, for det var der det åpenbart var interessant aktivitet, men jeg turte ikke. Jeg tenkte at "nei, dette ser altfor mye ut som noe jeg har sett på film tidligere, det er sikkert bare fantasi." Jeg turte rett og slett ikke stole på de bildene som kom fra meg selv, så jeg gikk inn i rommet ved siden av i stedet. Altså ikke det innerste rommet. Det var en liten jente som viste meg rommet, og jeg føler at det var meg selv som fireåring. Jeg måtte love å ta henne alvorlig, men jeg skjønner jo godt at hun ikke følte seg tatt på alvor siden jeg ikke ble med henne inn i det innerste rommet. Hun merket nemlig motviljen og tvilen min, ja, hun merket at jeg ikke trodde på meg selv rett og slett. Altså at jeg ikke stolte på henne og det hun viste meg. Derfor tok hun meg med inn i det nest innerste rommet i steden for. Men etter at jeg kom hjem fra skolen har jeg sett for meg det innerste rommet igjen og igjen. Jeg kjente også skikkelig dårlig samvittighet for at jeg lovte jenta å ta henne på alvor, men allikevel ikke stolte på det hun viste meg og ble med inn. Så til slutt måtte jeg bare gå tilbake til kjelleren og bli med henne inn på det innerste rommet.
Der så jeg en person med sveise-maske foran ansiktet som sto og parterte et lik. Jeg er usikker på om liket var levende eller dødt. Egentlig føler jeg at kroppen på bordet ble mer og mer levende etterhvert. Jeg ba personen ta av seg maska, og der var pappaen min. Så ble det til eksen min. Ansiktet bak masken fortsatte å endre seg og ble etterhvert alle kjærestene mine, broren min, pappen min, ja, egentlig alle mennene som har vært i livet mitt. Oppkuttingen av kroppen foran dem kunne virke som en Frankenstein-aktig affære, for det var som om de satte sammen og omfordelte kroppsdeler slik de følte for der og da, kutta opp og flytta på, la til, trakk fra og sydde sammen deler liksom. Personen eksperimenterte og koste seg. Det opplevdes litt tilfeldig, litt utspekulert, litt hovmodig, djevelsk, uhyggelig. Men andre ganger virket det nesten som om liket var våkent og var med på det. Som om det var helt greit. Så var kroppen livløs eller slapp igjen. Jeg så pornoregissør Mike Beck med en motorsag som han veivet opp og ned med et stort og stivt, dukkeaktig smil om munnen. Som en Ivo Caprino dokke. Hodet snudde fra side til siden mens han lot saga falle og kuttet av deler av liket / kroppen. Hva betyr det at jeg får assosiajoner til en Ivo Caprino dukke og et uttryksløst eller fastlåst smil? Jeg merker meg best dette med at smilet er stort og fastlåst. Og de store, naive øynene, samt en slags barnslig, trillende latter. Som i Caprinos filmer. Jeg får assosiasjoner til naivitet og uvitenhet. Marionette. Hele tiden står Caroline 4 år og ser på. På en sofa sitter vennene til broren min og de ler av meg og forteller grisevitser, altså grove vitser. Til slutt blir mannen med øksa/sagen/kniven bak bordet til han som jeg er gift med i dag og da slipper han umiddelbart redskapet. Jenta på bordet, altså meg selv, er våken, reiser seg og går. Han ville ikke endre på meg. Han ville ha meg som jeg er.
Jeg tolker hele scenariet til at jeg har latt meg selv bli til i møte med mennene i livet mitt. Jeg er altså kroppen på bordet som blir partert og oppdelt og satt sammen slik det passer. Jeg har latt meg definere og forme av mennene i mitt liv. Jeg tolker det dithen at jeg selv har latt dette skje, og til og med kanskje villet at det skulle skje, fordi jeg ikke følte at jeg hadde noen ordentlig egen identitet. Jeg trengte den identiteten de gav meg, kanskje? Jeg må presisere at jeg ikke har vært sammen med noen kjærester som har vært slemme med meg eller problematiske med vilje. Ingen monstre i livet mitt. Det er jeg som har latt dette skje, og det har vært mer eller mindre ubevisst fra motpartens side. Jeg har vært med veldig gode fyrer med gode intensjoner.
Jeg er utrolig lettet over at slutten på "filmen" viser at jeg åpenbart føler at mannen min i dag vil ha den "ekte" meg. Originalen. Puh.
Men til saken. Jeg har definert meg selv med utgangspunkt i mennene i mitt liv. Jeg har sjelden levd uten en mann i livet mitt. Har jeg virkelig latt de definere hvem jeg skal være? Ja.
Det vil jeg ikke. Jeg er meg selv. 100%. Jeg vil være hele meg, slik jeg ble skapt. Jeg vil være hele meg, med hud og hår, akkurat slik jeg ble til ved unnfangelsen. Slik jeg var da jeg bare var tanke. I mitt indre ser jeg igjen en film som illustrerer skapelsen av mennesket meg. Mot bakgrunnen av det uendelige universet med uendelig av stjerner og planeter, ser jeg meg selv som ren skinnende gull/stjerne-aktig energi, slik jeg var før jeg ble materie. Da jeg nylig ble splittet ut fra eller sendt ut fra den universelle skaperkraften for å oppleve meg selv. Da jeg var skaperkraftens ide og kjærlighetsbarn. Så forente jeg meg gradvis med et embryo som ble et foster. Slik ser jeg det for meg nå. Men så ble barnet født og glemte sakte men sikkert hvor det kom fra. Alt det så var verden rundt seg og barnet lærte av de rundt seg hva det skulle tro og føle om seg selv. Det lærte at det var til bry. Ikke riktig. Passet ikke inn. Det var for mye. For lite. Feil. Det misforsto, det skjønte ikke, det følte feil. Følelsene til barnet var feil for de stemte ikke med det mamma og pappa mente at det burde føle. Barnet lærte å ikke stole på seg selv. Barnet lærte at det tok feil inni seg. Det var best å følge med på omverdenen og reagere lynraskt på små signaler og tilpasse seg. Som en kamelon. Men noe inni barnet visste at dette ikke var riktig. Dessverre var kontakten med kildeenergien blitt så dårlig nå at det var vanskelig å finne noen løsning eller svar. Noe var feil, men barnet visste ikke hva. Det kunne ikke høre sin indre stemme lenger.
Men nå er det som om jeg ser for meg at kildeenergien gjør seg klar til å holde Velkommen hjem fest for meg. Jeg ser en koselig hytte med et banner tvers over hele forveggen over døra, der det står "Velkommen hjem, mitt deilige barn!" Jeg blir tatt i mot og lagt i en slags krybbe eller på en seng av strå. De sier "legg deg her og slapp av, så skal vi pleie deg til du husker hvem du er.".
Et annet scenarie jeg så i en øvelse på skolen var nemlig et blylodd i magen min og en stor, tjukk dør foran meg i jern eller aliminium eller et slikt hardt og solid materiale. Som døra til et hvelv eller stort fryserrom. Der og da utforsket jeg ikke dette videre, men etter at jeg kom hjem kom også dette bildet tilbake flere ganger. Til slutt så jeg for meg at jeg tok loddet og slo ned døra foran meg. Der var det flere isstatuer i et frossent rom. De var først dekket av frost, men så begynte de å smelte og de smeltet helt foran meg. Da var det små embryoer, fostere og babyer som trillet mot meg. Jeg spurte "Hvem er dere?", og de sa "Vi er deg." Jeg spurte hvorfor de var så mange, og de svarte at de hadde vært en stor baby, men da den babyen kom til verden så var det ikke plass til en så stor baby, og derfor delte de seg i mange små babyer i stedet. Jeg føler det viser hvordan jeg har følt meg oppstykket og at jeg ofte har vært den av alle de små babyene som passet best, altså har jeg ikke vært hele meg. Derfor har jeg heller ikke følte meg hel alltid. Dette gjelder ikke hele livet, men i møter med enkelte viktige personer, som mamma og pappa og noen kjærester og venninner. Det er sikkert mange, mange andre der ute som har den samme følelsen! Dette tror jeg er et ganske universelt fenomen. For meg personlig blir dette bildet sterkt fordi jeg alltid har følt meg som "for mye" for mange. Særlig for familien min og for de som bodde på Snarøya der jeg vokste opp. Jeg føler meg skikkelig utilpass og avstumpa når jeg tenker på det.
Jeg fortalte babyene at jeg ville adoptere dem for jeg elsker de akkurat slik som de er. Jeg skrev under adopsjonspapirene og så visualiserte jeg at alle babyene skled inn i en stor baby, også ble babyen hel. Jeg tok babyen i armene mine og fortalte den hvor vidunderlig den var. Den begynte å bæsje skikkelig mye, haha. Det bare tøt ut mer og mer, til det til slutt ble tomt. Og da lyste hele babyen opp og smilte, lo og pludret. Nå som jeg skriver kjenner jeg at jeg vil fortelle babyen at det er helt greit at den bæsjer. Jeg elsker den allikevel. Jeg vil at den skal være hele seg fullt ut. Og nå som den er en baby, et menneske så skal den få rape og bæsje og være skitten eller møkkete og jeg elsker den like høyt. Jeg elsker den ikke på tross av det, men på grunn av det. Jeg elsker at den er et HELT menneske. Et menneske som kan si "feil" ting, føle anderledes enn forventet, spise, drikke, gå på do, kle på seg akkurat det den føler for, og vite at den er unik og vakker og vidunderlig akkurat fordi den ER.
En av babyene som forente seg i den store babyen var sort. Den var liksom ikke sikker på om den også kunne være med inn i den store babyen for den trodde ikke at jeg kunne elske den som var så mørk og skitten. Nå som jeg skriver dette skjønner jeg hvorfor det var så vanskelig å overtale den til å bli med. Jeg lærte så tidlig hvor skamfullt det var å ha kroppslige funksjoner at jeg følte det var noe ordentlig galt med meg hver gang jeg hadde dem. Jeg husker hvor grufullt jeg syntes det var å bæsje på do i barnehagen for eksempel. De hadde ikke lås der og jeg husker at jeg var skikkelig nervøs når jeg gikk på do der. Jeg kan ikke huske at jeg noen sinne prompet da jeg var liten, og jeg syntes aldri at tiss/bæsj/promp humor var noe morsomt. Jeg ble bare så ydmyket og flau at jeg ville synke i bakken. Første gang jeg onanerte fikk jeg en helt forjævlig ekkel følelse etterpå. Hah, ja, nå gikk det opp et lys for meg! Da jeg var pornoskuespiller sa jeg gjentatte ganger i intervjuer hvordan jeg ville omfavne tabuene og protestere mot at kvinner var i lagt så mye skyld og skam. Det var jo akkurat det som hadde skjedd meg meg da jeg var liten! Og jeg har følt intuitivt at det var feil og jeg gikk så langt som å spille i pornofilmer for å bevise at kroppen min, tissen min og rumpa mi ikke var noe å skamme seg over. Og den store sammenhengen her har jeg ikke skjønt før akkurat nå! Jeg har ikke sett hvor tydelig dette var en protest mot det som skjedde inni meg selv, det som jeg lot bli innprentet i meg da jeg var liten. Jeg trodde jeg protesterte mot samfunnets normer og regler, og det gjorde jeg jo også, men i hvor stor grad dette faktisk også var internt i meg selv var jeg nok ikke klar over. Men jeg visste altfor godt at det ikke var riktig og det var nok derfor jeg brant sånn for å spille i pornofilmer da jeg gjorde det. Jeg bare MÅTTE liksom. Det var en enorm indre liberaliseringsprosess.
Jeg fortsetter å se på babyen i armene mine. Det kommer en stor sky ut av munnen på babyen. Jeg tenker at det symboliserer alt som kommer ut av munnen min. Det kommer liksom en laaaaaang stor rap. "Ja, jeg liker alt som kommer ut av munnen din. Om det ansees som feil eller rett spiller ingen rolle. Alt du sier, sier du med beste intensjon. Du sier jo aldri noe fordi du vil være dum eller en dårlig versjon av deg selv. Og jeg vet at så lenge du er deg selv, så er du fullkommen. Noen ganger blir situasjoner litt anderledes enn tenkt og noen ganger vil folk ikke like det du sier. Noen ganger vil du angre på ordene idne og du skulle ønske du sa noe annet. Slutt med det. Du gjør alltid ditt beste og jeg har full tillit til deg. Jeg elsker deg og er stolt av deg! Når du sier noe "feil" så er det også en vidunderlig del av det å være menneske! Det er livet! Livet er herlig!" Babyen blir glad igjen! Den blomstrer og lyser mot meg. Jeg fortsetter å se på den. Høyre side av babyens ansikt smelter bort og jeg ser råtne tenner og en gammel dame liksom. Litt sånn skummel gammel heks eller skikkelig syk dame som er glemt bort på sykehjem. Ekkel og råtten. Jeg vil si til babyen at "Ja, jeg elsker deg selv om du blir gammel. Du trenger ikke ha en spesiell alder eller se ut på en spesiell måte for at jeg skal elske deg. Alt dette er menneske. Råtne tenner, ja det kan mennesker få. Mennesker er skapt av det samme. De menneskene som blir kalt unge og vakre er skapt av det samme som de som blir kalt gamle og falleferdige. Det er hele menneske. Du er et HELT menneske og jeg elsker at du er det. Du trenger ikke være redd for at jeg ikke skal tåle deg. Jeg vil tåle hele deg. Jeg vil elske hele deg. Jeg vil utforske og bli kjent med hele deg. Og jeg vil VÆRE hele deg. Du er velkommen inn i hjertet mitt, kjære barn. Både nå og senere. Du kan være meg alltid. Babyen sovner fredfullt og jeg tar den inn i hjerte mitt og jeg nærer den og elsker den for alltid. Uendelig. Fullkomment. Ubetinget.
Nå bor ikke den lille jenta i kjelleren lenger. Hun har flyttet inn i meg. Babyen også. Og vi ligger på sengen av strå i den koselige hytten der det er Velkommen hjem fest og slapper av. Det er godt. Jeg er vidunderlig.
Jeg har nemlig hatt en helt vill indre aktivitet det siste døgnet, etter at første samling på relasjonssenteret (der jeg går på skole) ble avsluttet i går. Det er som om noen har lagt på dødsmange mynter på en filmmaskin som går i mitt indre, og hver gang jeg lukker øynene eller begynner å skrive så ser jeg scenarier og hendelser. Det er ikke fantasi, for jeg rekker ikke å finne på alt det som skjer i sinnet mitt. Det er heller ikke overnaturlige, svevende syner. Jeg oppfatter det rett og slett som at underbevisstheten min kommuniserer med meg, eller at hjernen min henter informasjon fra underbevisstheten som den oversetter, ved å bruke mine egne referansepunkter for å danne bilder og lage små filmer med innhold som jeg lett kan forstå eller tolke gjennom naturlig assosiasjon.
Ok. Det første jeg så var at jeg var tilbake i et kjellerrom som jeg hadde jobbet med å visualisere i en øvelse på skolen. Da jeg "var" i dette kjellerrommet på skolen, så ville jeg egentlig gå inn i det innerste rommet, for det var der det åpenbart var interessant aktivitet, men jeg turte ikke. Jeg tenkte at "nei, dette ser altfor mye ut som noe jeg har sett på film tidligere, det er sikkert bare fantasi." Jeg turte rett og slett ikke stole på de bildene som kom fra meg selv, så jeg gikk inn i rommet ved siden av i stedet. Altså ikke det innerste rommet. Det var en liten jente som viste meg rommet, og jeg føler at det var meg selv som fireåring. Jeg måtte love å ta henne alvorlig, men jeg skjønner jo godt at hun ikke følte seg tatt på alvor siden jeg ikke ble med henne inn i det innerste rommet. Hun merket nemlig motviljen og tvilen min, ja, hun merket at jeg ikke trodde på meg selv rett og slett. Altså at jeg ikke stolte på henne og det hun viste meg. Derfor tok hun meg med inn i det nest innerste rommet i steden for. Men etter at jeg kom hjem fra skolen har jeg sett for meg det innerste rommet igjen og igjen. Jeg kjente også skikkelig dårlig samvittighet for at jeg lovte jenta å ta henne på alvor, men allikevel ikke stolte på det hun viste meg og ble med inn. Så til slutt måtte jeg bare gå tilbake til kjelleren og bli med henne inn på det innerste rommet.
Der så jeg en person med sveise-maske foran ansiktet som sto og parterte et lik. Jeg er usikker på om liket var levende eller dødt. Egentlig føler jeg at kroppen på bordet ble mer og mer levende etterhvert. Jeg ba personen ta av seg maska, og der var pappaen min. Så ble det til eksen min. Ansiktet bak masken fortsatte å endre seg og ble etterhvert alle kjærestene mine, broren min, pappen min, ja, egentlig alle mennene som har vært i livet mitt. Oppkuttingen av kroppen foran dem kunne virke som en Frankenstein-aktig affære, for det var som om de satte sammen og omfordelte kroppsdeler slik de følte for der og da, kutta opp og flytta på, la til, trakk fra og sydde sammen deler liksom. Personen eksperimenterte og koste seg. Det opplevdes litt tilfeldig, litt utspekulert, litt hovmodig, djevelsk, uhyggelig. Men andre ganger virket det nesten som om liket var våkent og var med på det. Som om det var helt greit. Så var kroppen livløs eller slapp igjen. Jeg så pornoregissør Mike Beck med en motorsag som han veivet opp og ned med et stort og stivt, dukkeaktig smil om munnen. Som en Ivo Caprino dokke. Hodet snudde fra side til siden mens han lot saga falle og kuttet av deler av liket / kroppen. Hva betyr det at jeg får assosiajoner til en Ivo Caprino dukke og et uttryksløst eller fastlåst smil? Jeg merker meg best dette med at smilet er stort og fastlåst. Og de store, naive øynene, samt en slags barnslig, trillende latter. Som i Caprinos filmer. Jeg får assosiasjoner til naivitet og uvitenhet. Marionette. Hele tiden står Caroline 4 år og ser på. På en sofa sitter vennene til broren min og de ler av meg og forteller grisevitser, altså grove vitser. Til slutt blir mannen med øksa/sagen/kniven bak bordet til han som jeg er gift med i dag og da slipper han umiddelbart redskapet. Jenta på bordet, altså meg selv, er våken, reiser seg og går. Han ville ikke endre på meg. Han ville ha meg som jeg er.
Jeg tolker hele scenariet til at jeg har latt meg selv bli til i møte med mennene i livet mitt. Jeg er altså kroppen på bordet som blir partert og oppdelt og satt sammen slik det passer. Jeg har latt meg definere og forme av mennene i mitt liv. Jeg tolker det dithen at jeg selv har latt dette skje, og til og med kanskje villet at det skulle skje, fordi jeg ikke følte at jeg hadde noen ordentlig egen identitet. Jeg trengte den identiteten de gav meg, kanskje? Jeg må presisere at jeg ikke har vært sammen med noen kjærester som har vært slemme med meg eller problematiske med vilje. Ingen monstre i livet mitt. Det er jeg som har latt dette skje, og det har vært mer eller mindre ubevisst fra motpartens side. Jeg har vært med veldig gode fyrer med gode intensjoner.
Jeg er utrolig lettet over at slutten på "filmen" viser at jeg åpenbart føler at mannen min i dag vil ha den "ekte" meg. Originalen. Puh.
Men til saken. Jeg har definert meg selv med utgangspunkt i mennene i mitt liv. Jeg har sjelden levd uten en mann i livet mitt. Har jeg virkelig latt de definere hvem jeg skal være? Ja.
Det vil jeg ikke. Jeg er meg selv. 100%. Jeg vil være hele meg, slik jeg ble skapt. Jeg vil være hele meg, med hud og hår, akkurat slik jeg ble til ved unnfangelsen. Slik jeg var da jeg bare var tanke. I mitt indre ser jeg igjen en film som illustrerer skapelsen av mennesket meg. Mot bakgrunnen av det uendelige universet med uendelig av stjerner og planeter, ser jeg meg selv som ren skinnende gull/stjerne-aktig energi, slik jeg var før jeg ble materie. Da jeg nylig ble splittet ut fra eller sendt ut fra den universelle skaperkraften for å oppleve meg selv. Da jeg var skaperkraftens ide og kjærlighetsbarn. Så forente jeg meg gradvis med et embryo som ble et foster. Slik ser jeg det for meg nå. Men så ble barnet født og glemte sakte men sikkert hvor det kom fra. Alt det så var verden rundt seg og barnet lærte av de rundt seg hva det skulle tro og føle om seg selv. Det lærte at det var til bry. Ikke riktig. Passet ikke inn. Det var for mye. For lite. Feil. Det misforsto, det skjønte ikke, det følte feil. Følelsene til barnet var feil for de stemte ikke med det mamma og pappa mente at det burde føle. Barnet lærte å ikke stole på seg selv. Barnet lærte at det tok feil inni seg. Det var best å følge med på omverdenen og reagere lynraskt på små signaler og tilpasse seg. Som en kamelon. Men noe inni barnet visste at dette ikke var riktig. Dessverre var kontakten med kildeenergien blitt så dårlig nå at det var vanskelig å finne noen løsning eller svar. Noe var feil, men barnet visste ikke hva. Det kunne ikke høre sin indre stemme lenger.
Men nå er det som om jeg ser for meg at kildeenergien gjør seg klar til å holde Velkommen hjem fest for meg. Jeg ser en koselig hytte med et banner tvers over hele forveggen over døra, der det står "Velkommen hjem, mitt deilige barn!" Jeg blir tatt i mot og lagt i en slags krybbe eller på en seng av strå. De sier "legg deg her og slapp av, så skal vi pleie deg til du husker hvem du er.".
Et annet scenarie jeg så i en øvelse på skolen var nemlig et blylodd i magen min og en stor, tjukk dør foran meg i jern eller aliminium eller et slikt hardt og solid materiale. Som døra til et hvelv eller stort fryserrom. Der og da utforsket jeg ikke dette videre, men etter at jeg kom hjem kom også dette bildet tilbake flere ganger. Til slutt så jeg for meg at jeg tok loddet og slo ned døra foran meg. Der var det flere isstatuer i et frossent rom. De var først dekket av frost, men så begynte de å smelte og de smeltet helt foran meg. Da var det små embryoer, fostere og babyer som trillet mot meg. Jeg spurte "Hvem er dere?", og de sa "Vi er deg." Jeg spurte hvorfor de var så mange, og de svarte at de hadde vært en stor baby, men da den babyen kom til verden så var det ikke plass til en så stor baby, og derfor delte de seg i mange små babyer i stedet. Jeg føler det viser hvordan jeg har følt meg oppstykket og at jeg ofte har vært den av alle de små babyene som passet best, altså har jeg ikke vært hele meg. Derfor har jeg heller ikke følte meg hel alltid. Dette gjelder ikke hele livet, men i møter med enkelte viktige personer, som mamma og pappa og noen kjærester og venninner. Det er sikkert mange, mange andre der ute som har den samme følelsen! Dette tror jeg er et ganske universelt fenomen. For meg personlig blir dette bildet sterkt fordi jeg alltid har følt meg som "for mye" for mange. Særlig for familien min og for de som bodde på Snarøya der jeg vokste opp. Jeg føler meg skikkelig utilpass og avstumpa når jeg tenker på det.
Jeg fortalte babyene at jeg ville adoptere dem for jeg elsker de akkurat slik som de er. Jeg skrev under adopsjonspapirene og så visualiserte jeg at alle babyene skled inn i en stor baby, også ble babyen hel. Jeg tok babyen i armene mine og fortalte den hvor vidunderlig den var. Den begynte å bæsje skikkelig mye, haha. Det bare tøt ut mer og mer, til det til slutt ble tomt. Og da lyste hele babyen opp og smilte, lo og pludret. Nå som jeg skriver kjenner jeg at jeg vil fortelle babyen at det er helt greit at den bæsjer. Jeg elsker den allikevel. Jeg vil at den skal være hele seg fullt ut. Og nå som den er en baby, et menneske så skal den få rape og bæsje og være skitten eller møkkete og jeg elsker den like høyt. Jeg elsker den ikke på tross av det, men på grunn av det. Jeg elsker at den er et HELT menneske. Et menneske som kan si "feil" ting, føle anderledes enn forventet, spise, drikke, gå på do, kle på seg akkurat det den føler for, og vite at den er unik og vakker og vidunderlig akkurat fordi den ER.
En av babyene som forente seg i den store babyen var sort. Den var liksom ikke sikker på om den også kunne være med inn i den store babyen for den trodde ikke at jeg kunne elske den som var så mørk og skitten. Nå som jeg skriver dette skjønner jeg hvorfor det var så vanskelig å overtale den til å bli med. Jeg lærte så tidlig hvor skamfullt det var å ha kroppslige funksjoner at jeg følte det var noe ordentlig galt med meg hver gang jeg hadde dem. Jeg husker hvor grufullt jeg syntes det var å bæsje på do i barnehagen for eksempel. De hadde ikke lås der og jeg husker at jeg var skikkelig nervøs når jeg gikk på do der. Jeg kan ikke huske at jeg noen sinne prompet da jeg var liten, og jeg syntes aldri at tiss/bæsj/promp humor var noe morsomt. Jeg ble bare så ydmyket og flau at jeg ville synke i bakken. Første gang jeg onanerte fikk jeg en helt forjævlig ekkel følelse etterpå. Hah, ja, nå gikk det opp et lys for meg! Da jeg var pornoskuespiller sa jeg gjentatte ganger i intervjuer hvordan jeg ville omfavne tabuene og protestere mot at kvinner var i lagt så mye skyld og skam. Det var jo akkurat det som hadde skjedd meg meg da jeg var liten! Og jeg har følt intuitivt at det var feil og jeg gikk så langt som å spille i pornofilmer for å bevise at kroppen min, tissen min og rumpa mi ikke var noe å skamme seg over. Og den store sammenhengen her har jeg ikke skjønt før akkurat nå! Jeg har ikke sett hvor tydelig dette var en protest mot det som skjedde inni meg selv, det som jeg lot bli innprentet i meg da jeg var liten. Jeg trodde jeg protesterte mot samfunnets normer og regler, og det gjorde jeg jo også, men i hvor stor grad dette faktisk også var internt i meg selv var jeg nok ikke klar over. Men jeg visste altfor godt at det ikke var riktig og det var nok derfor jeg brant sånn for å spille i pornofilmer da jeg gjorde det. Jeg bare MÅTTE liksom. Det var en enorm indre liberaliseringsprosess.
Jeg fortsetter å se på babyen i armene mine. Det kommer en stor sky ut av munnen på babyen. Jeg tenker at det symboliserer alt som kommer ut av munnen min. Det kommer liksom en laaaaaang stor rap. "Ja, jeg liker alt som kommer ut av munnen din. Om det ansees som feil eller rett spiller ingen rolle. Alt du sier, sier du med beste intensjon. Du sier jo aldri noe fordi du vil være dum eller en dårlig versjon av deg selv. Og jeg vet at så lenge du er deg selv, så er du fullkommen. Noen ganger blir situasjoner litt anderledes enn tenkt og noen ganger vil folk ikke like det du sier. Noen ganger vil du angre på ordene idne og du skulle ønske du sa noe annet. Slutt med det. Du gjør alltid ditt beste og jeg har full tillit til deg. Jeg elsker deg og er stolt av deg! Når du sier noe "feil" så er det også en vidunderlig del av det å være menneske! Det er livet! Livet er herlig!" Babyen blir glad igjen! Den blomstrer og lyser mot meg. Jeg fortsetter å se på den. Høyre side av babyens ansikt smelter bort og jeg ser råtne tenner og en gammel dame liksom. Litt sånn skummel gammel heks eller skikkelig syk dame som er glemt bort på sykehjem. Ekkel og råtten. Jeg vil si til babyen at "Ja, jeg elsker deg selv om du blir gammel. Du trenger ikke ha en spesiell alder eller se ut på en spesiell måte for at jeg skal elske deg. Alt dette er menneske. Råtne tenner, ja det kan mennesker få. Mennesker er skapt av det samme. De menneskene som blir kalt unge og vakre er skapt av det samme som de som blir kalt gamle og falleferdige. Det er hele menneske. Du er et HELT menneske og jeg elsker at du er det. Du trenger ikke være redd for at jeg ikke skal tåle deg. Jeg vil tåle hele deg. Jeg vil elske hele deg. Jeg vil utforske og bli kjent med hele deg. Og jeg vil VÆRE hele deg. Du er velkommen inn i hjertet mitt, kjære barn. Både nå og senere. Du kan være meg alltid. Babyen sovner fredfullt og jeg tar den inn i hjerte mitt og jeg nærer den og elsker den for alltid. Uendelig. Fullkomment. Ubetinget.
Nå bor ikke den lille jenta i kjelleren lenger. Hun har flyttet inn i meg. Babyen også. Og vi ligger på sengen av strå i den koselige hytten der det er Velkommen hjem fest og slapper av. Det er godt. Jeg er vidunderlig.
Thursday, January 5, 2017
Første skoledag på Relasjonssenteret og elefanten i rommet, som hadde blondetruse og stay-ups.
I går hadde jeg første skoledag på mitt nye studie - Relasjonsterapi. Jeg er så utrolig glad for at jeg har turt å begynne på denne skolen. Jeg bærer med meg en del fordommer fra oppveksten min om at "sånt no er bare kjerringetull", og en liten del av meg er fortsatt bittelitt redd for at noen skal le av valget mitt. Men størstedelen av meg er ikke redd i det hele tatt. Mesteparten av meg er stolt av og fornøyd med valget mitt, og jeg vet at den personen som gav meg de fleste fordommene mot "sånt føleri og kvinnfolkgreier" rett og slett bare var dritredd for å kjenne på sine egne følelser. Jeg oppfatter det som at den personen aldri var helt ærlig meg seg selv og møtte aldri sine egne frykter. Vi vet jo at mobbere ofte er veldig redde selv.
Jeg har også kjent at jeg ikke har hatt så lyst til å skrive om relasjonsterapi her. Jeg har ikke villet skrive en "sånn" blogg. En egenutviklingsblogg, liksom. Det er jo så lett å mobbe "sånne selvutviklingsfolk". Men siden jeg har bestemt meg for å være helt ærlig og hundre prosent tro mot meg selv, så vil jeg skrive om det allikevel. Jeg er litt stolt av det. En annen ting jeg er utrolig stolt av er at jeg turte å fortelle om fortiden min allerede i åpningen av første skoledag. Hør her:
På starten av hver dag har vi noe som heter "innmelding" der alle skal fortelle om "hvor" de er akkurat nå. Hvordan man har det eller hva som har opptatt dem i dag. Første skoledag var det jo også naturlig å fortelle litt om hvem man er og hvorfor man har valgt å begynne på dette studiet. Tidligere når jeg har møtt nye folk eller grupper, f.eks. barselgruppa, har jeg alltid holdt an informasjonen om at jeg har vært stripper og pornoskuespiller. Spesielt det siste. Jeg har ikke orket å deale med folks fordommer, og jeg har tenkt at det er greit å la folk bli kjent med meg først, så kan de helle få vite om fortida mi senere. Men jeg opplever da at det er utrolig vanskelig å bli kjent med folk fordi det er en enorm elefant i rommet. Den har blondetruse og stay-ups og danser på strippestang. Jeg vet jo aldri hvem som kjenner meg igjen og ikke! Derfor har jeg det jo alltid mye bedre i settinger der alle vet om alt jeg har gjort fra før. Der alle vet at jeg har vært pornoskuespiller og der ingen er redd for å prate om nettopp det dersom temaet skulle komme opp. For det gjør jo det av og til. Så denne gangen tok jeg mot til meg og sa med en gang at jeg har vært stripper i sju år, og i en kortere periode var jeg også pornoskuespiller. Og det er jeg skikkelig glad for at jeg sa! Og det morsomste av alt? Ingen gispet eller akket seg. Jeg tror faktisk ingen dømte meg så veldig heller. Folk er mye rausere enn jeg har gitt dem kreditt for. Jeg har trodd at alle andre har så mange fordommer og lite selvinnsikt, men så er det faktisk bare hos meg fordommene har ligget hele tiden. Uansett er jeg dritglad for at jeg bare fikk den elefanten ut av rommet. Skikkelig digg.
I morgen er tredje skoledag, og så er det en hel måned til neste gang vi samles. Studiet er nemlig samlingsbasert, en samling på tre dager hver måned. En svært stor del av studiet er egenterapi og selvutvikling. Tanken er nemlig at man ikke kan hjelpe andre lenger enn man har kommet selv. Samtidig er man jo en bedre terapeut dersom man har skrelt av alle lagene med roller og mønstre som man har opparbeidet gjennom et liv, og kommet inn til kjernen i seg selv. Det er en vidunderlig og fasinerende reise å ta fatt på. Jeg gleder meg skikkelig til å ta flere røsketak i meg selv!
Jeg har også kjent at jeg ikke har hatt så lyst til å skrive om relasjonsterapi her. Jeg har ikke villet skrive en "sånn" blogg. En egenutviklingsblogg, liksom. Det er jo så lett å mobbe "sånne selvutviklingsfolk". Men siden jeg har bestemt meg for å være helt ærlig og hundre prosent tro mot meg selv, så vil jeg skrive om det allikevel. Jeg er litt stolt av det. En annen ting jeg er utrolig stolt av er at jeg turte å fortelle om fortiden min allerede i åpningen av første skoledag. Hør her:
På starten av hver dag har vi noe som heter "innmelding" der alle skal fortelle om "hvor" de er akkurat nå. Hvordan man har det eller hva som har opptatt dem i dag. Første skoledag var det jo også naturlig å fortelle litt om hvem man er og hvorfor man har valgt å begynne på dette studiet. Tidligere når jeg har møtt nye folk eller grupper, f.eks. barselgruppa, har jeg alltid holdt an informasjonen om at jeg har vært stripper og pornoskuespiller. Spesielt det siste. Jeg har ikke orket å deale med folks fordommer, og jeg har tenkt at det er greit å la folk bli kjent med meg først, så kan de helle få vite om fortida mi senere. Men jeg opplever da at det er utrolig vanskelig å bli kjent med folk fordi det er en enorm elefant i rommet. Den har blondetruse og stay-ups og danser på strippestang. Jeg vet jo aldri hvem som kjenner meg igjen og ikke! Derfor har jeg det jo alltid mye bedre i settinger der alle vet om alt jeg har gjort fra før. Der alle vet at jeg har vært pornoskuespiller og der ingen er redd for å prate om nettopp det dersom temaet skulle komme opp. For det gjør jo det av og til. Så denne gangen tok jeg mot til meg og sa med en gang at jeg har vært stripper i sju år, og i en kortere periode var jeg også pornoskuespiller. Og det er jeg skikkelig glad for at jeg sa! Og det morsomste av alt? Ingen gispet eller akket seg. Jeg tror faktisk ingen dømte meg så veldig heller. Folk er mye rausere enn jeg har gitt dem kreditt for. Jeg har trodd at alle andre har så mange fordommer og lite selvinnsikt, men så er det faktisk bare hos meg fordommene har ligget hele tiden. Uansett er jeg dritglad for at jeg bare fikk den elefanten ut av rommet. Skikkelig digg.
I morgen er tredje skoledag, og så er det en hel måned til neste gang vi samles. Studiet er nemlig samlingsbasert, en samling på tre dager hver måned. En svært stor del av studiet er egenterapi og selvutvikling. Tanken er nemlig at man ikke kan hjelpe andre lenger enn man har kommet selv. Samtidig er man jo en bedre terapeut dersom man har skrelt av alle lagene med roller og mønstre som man har opparbeidet gjennom et liv, og kommet inn til kjernen i seg selv. Det er en vidunderlig og fasinerende reise å ta fatt på. Jeg gleder meg skikkelig til å ta flere røsketak i meg selv!
Monday, January 2, 2017
Caroline Andersen - er ikke det hu derre pornodama?
Nå ble du nysgjerrig nå, tenker jeg. Joda. Det er meg. Bare la det synke inn et øyeblikk, så skal jeg fortelle litt mer om akkurat det.
På grunn av min kontroversielle fortid er jeg så heldig at jeg har fått være med på masse morsomme greier i media, som Masterchef, Typen til med Leo Ajkic, Tabloid, masse radiprogrammer, debatter o.l. Selv om det blir sjeldnere og sjeldnere, så hender det noen kjenner meg igjen, og da begynner tankene deres å spinne. Hvem er hun Caroline igjen? Er det hu strippedama? Vel, nå skal du høre.
Da jeg var rundt 21 år gammel begynte jeg å strippe, og det fortsatte jeg med i syv år. Jeg hadde mitt eget foretak og reiste rundt på utdrikningslag og i bursdagsfeiringer over hele norge. I løpet av en periode som strakk seg over ett års tid spilte jeg også i et knippe pornofilmer. Det begynner nå å nærme seg ti år siden.
Angrer jeg, lurer mange på. Vel, jeg tror egentlig ikke på anger. Der og da var det helt riktig for meg. Jeg hadde en enorm trang til å pushe samfunnet ut av sin egen komfortsone og få folk til å se at alle reglene og hele strukturen av rett og galt som vi bygger samfunnet på bare er en illusjon. Vi trenger ikke å være fanget i det. Jeg ville vise at jeg kunne gjøre alt som var å anse som "galt" for en vestkantjente som meg, og allikevel være lykkelig og velfungerende.
Noen ganger kjenner jeg dog at livet hadde vært litt enklere om jeg ikke hadde slik en kontroversiell fortid. Det hadde vært lettere å gå på foreldremøte om jeg ikke trengte å lure på hvem som kjenner meg igjen. Men et lett og enkelt liv er også litt kjedelig. Jeg har lært utrolig mye av erfaringene mine, og selv om jeg aldri ville gjort det igjen nå, så var det riktig for meg der og da. Og hver gang jeg kjenner på fordommer mot at jeg var et seksuelt subjekt (i motsetning til et objekt, som samfunnet som oftest synes er helt greit. Vi synes bare synd på objekter. Men subjekter frykter vi. Men det er et helt annet blogginnlegg.) i 20-årene, så får jeg en påminner om hvor viktig det var og er at jeg gjorde det jeg gjorde. For bare i kraft av å gjøre noe så kontroversielt kunne jeg få frem poenget om at det meste vi frykter her i verden er fiktivt. (med unntak av krig, varulver, monstre og sommerdekk på vinterføre selvfølgelig.) Noen mennesker tror at jeg har en voldsom appettitt på sex og er super pervers. Det kan jeg avkrefte. Det handlet aldri om kåthet. Det handlet om en ung jentes enorme trang til å protestere og si klart nei til forutbestemte normer og regler som bare kjentes så altfor feil. Men om jeg hadde vært dritkåt, hadde det vært så farlig da? Er ikke det helt greit egentlig? Jeg er uansett glad for og stolt av at jeg hadde mot til å lytte til meg selv. Jeg krevde retten til å ha min egen historie, min egen prosess og å gå min egen skole. Og den lærte jeg enormt av.
I dag holder jeg foredrag om dette. Jeg forteller en ærlig historie om frihet, grenser, tabu, nytelse, skam og skyld. Jeg snakker om oppvekst, selvfølelse og søken. Om kropp og sex. Om protest og stahet og et ønske om å bryte ned samfunnets illusjon av virkeligheten. Et ønske om å være fri, og en trang til å sette andre fri. I bunn og grunn ønsker jeg å erstatte frykt med kjærlighet. Erstatte avvisning med nestekjærlighet. Erstatte fordommer med nysgjerrighet. Det er pompøst, det er hårete og det er min misjon.
På grunn av min kontroversielle fortid er jeg så heldig at jeg har fått være med på masse morsomme greier i media, som Masterchef, Typen til med Leo Ajkic, Tabloid, masse radiprogrammer, debatter o.l. Selv om det blir sjeldnere og sjeldnere, så hender det noen kjenner meg igjen, og da begynner tankene deres å spinne. Hvem er hun Caroline igjen? Er det hu strippedama? Vel, nå skal du høre.
Da jeg var rundt 21 år gammel begynte jeg å strippe, og det fortsatte jeg med i syv år. Jeg hadde mitt eget foretak og reiste rundt på utdrikningslag og i bursdagsfeiringer over hele norge. I løpet av en periode som strakk seg over ett års tid spilte jeg også i et knippe pornofilmer. Det begynner nå å nærme seg ti år siden.
![]() |
| Screenshot av en gammel blog-header, da jeg fortsatt het Caroline Andersen. |
Noen ganger kjenner jeg dog at livet hadde vært litt enklere om jeg ikke hadde slik en kontroversiell fortid. Det hadde vært lettere å gå på foreldremøte om jeg ikke trengte å lure på hvem som kjenner meg igjen. Men et lett og enkelt liv er også litt kjedelig. Jeg har lært utrolig mye av erfaringene mine, og selv om jeg aldri ville gjort det igjen nå, så var det riktig for meg der og da. Og hver gang jeg kjenner på fordommer mot at jeg var et seksuelt subjekt (i motsetning til et objekt, som samfunnet som oftest synes er helt greit. Vi synes bare synd på objekter. Men subjekter frykter vi. Men det er et helt annet blogginnlegg.) i 20-årene, så får jeg en påminner om hvor viktig det var og er at jeg gjorde det jeg gjorde. For bare i kraft av å gjøre noe så kontroversielt kunne jeg få frem poenget om at det meste vi frykter her i verden er fiktivt. (med unntak av krig, varulver, monstre og sommerdekk på vinterføre selvfølgelig.) Noen mennesker tror at jeg har en voldsom appettitt på sex og er super pervers. Det kan jeg avkrefte. Det handlet aldri om kåthet. Det handlet om en ung jentes enorme trang til å protestere og si klart nei til forutbestemte normer og regler som bare kjentes så altfor feil. Men om jeg hadde vært dritkåt, hadde det vært så farlig da? Er ikke det helt greit egentlig? Jeg er uansett glad for og stolt av at jeg hadde mot til å lytte til meg selv. Jeg krevde retten til å ha min egen historie, min egen prosess og å gå min egen skole. Og den lærte jeg enormt av.
I dag holder jeg foredrag om dette. Jeg forteller en ærlig historie om frihet, grenser, tabu, nytelse, skam og skyld. Jeg snakker om oppvekst, selvfølelse og søken. Om kropp og sex. Om protest og stahet og et ønske om å bryte ned samfunnets illusjon av virkeligheten. Et ønske om å være fri, og en trang til å sette andre fri. I bunn og grunn ønsker jeg å erstatte frykt med kjærlighet. Erstatte avvisning med nestekjærlighet. Erstatte fordommer med nysgjerrighet. Det er pompøst, det er hårete og det er min misjon.
Sunday, January 1, 2017
Tuesday, October 11, 2016
Kjære bloggere med barselskroppene deres

Nå er det på tide at en mamma sier i fra. Jeg forstår hvorfor dere liker mammakroppene deres. Jeg liker min mammakropp også, og jeg skal fortelle dere hvorfor. Mammakroppen min er varm og bløt å ligge inntil. Mammakroppen min har myke lår som storesøster holder seg fast i og gjemmer seg bak hvis noe er skummelt. Mammakroppen min har en varm krok i lysken der minstemann varmer tærne sine mens han suger varm melk fra brystet mitt. Mammakroppen min lager masse næringsrik melk, ja nok til både lillebror og storesøster. Jeg har også sterke armer som bærer et barn på hver av hoftene som er stødige og myke å sitte på, og jeg har en deilig halsgrop der man kan begrave nesa si. Jeg har også morsomme tær som man kan leke med og bite i. Mammakroppen min har laget to barn, og født dem ut av et hull som jeg fortsatt ikke forstår hvordan det var plass til en baby på nesten fem kilo i.
Fire dager etter at jeg fikk delta i de glansnummerene som ble utført på fødestua på Ullevåll begge ganger jeg fødte, skal jeg innrømme at jeg hadde tatt noen selfier av barselsmagen min. Jeg lurte på om jeg skulle offentliggjøre dem, som mitt bidrag i kampen mot kroppspresset. Jeg kunne vise en «ekte» mamma-mage. I fall noen lurer, så lignet ikke min mage noe særlig på verken «Mamma til Michelle»-blogger Anna Rasmussen sin mage, og heller ikke på Caroline Berg Eriksen sin. Ei heller på Komikerfrue sin, som hun postet for noen år tilbake. Det hadde allikevel ikke kostet meg en kalori å dele bildene, men jeg innså heldigvis raskt at det ikke ville ha noen verdi.
Det hadde nemlig ikke vært «modig». Det hadde bare vært irrellevant. For i realiteten tror jeg faktisk ikke det er andre enn et knippe bloggere og noen få journalister som som bryr seg om hvordan en kvinnekropp ser ut fire dager etter fødsel. Det å poste enda flere bilder av barselskroppen, tjukk eller tynn, strekkmerker eller ei, bidrar ikke til noe annet enn å redusere barselskvinnen til en barselskropp. Hvordan du ser ut er jo totalt irrellevant, og den som gir aller mest blaffen i barselskroppen din - ja, det er babyen din. Så i stedet for å ta selfier og skrive blogginnlegg så snart sykehusbaggen er pakket ut av, så synes jeg du skal fokusere på det nye livet du har satt til verden. (Og for å være ærlig, så skjønner jeg ikke hvordan dere får tid til å drive å blogge hele tiden heller!)
Fra en mamma til en annen: gi kroppen din fri nå! Dette er på ingen måte tidspunktet for å foreta skadevurderingen av det kroppen din har prestert de siste ni månedene. Jobben din nå er å ligge inntil babyen din. Høre på pusten til det lille nurket ditt. Se på de bittesmå leppene som beveger seg når barnet ditt drømmer. Og sist, men ikke minst: Gi nå for helvete fullstendig faen i hvor sexy du er eller ikke er. Du er nemlig den eneste som bryr seg! Jeg er rimelig sikker på at ikke en gang mannen din bryr seg om hvordan kroppen din ser ut etter at du har født. Min erfaring er nemlig at de fleste menn er ganske ålreite folk, og langt mindre opptatt av en flat mage enn du kanskje tror. De fleste menn jeg kjenner vil egentlig bare at dama deres skal ha det bra og være blid. Så den energien du bruker på å vurdere deg selv i speilet er fullstendig bortkastet og mye mer velanvendt til å synge Lille Petter Edderkopp for tjuefemte gang på rad.
Nå lurer dere kanskje på om jeg vet hvordan det er å være ung i dag, hvordan det er å føle at man må være deilig hele tiden. Jada. Jeg er bare 32 selv, og fra jeg var 21 år, var jeg faktisk stripper i syv år, og jeg nøt det (som oftest) til fulle når jeg merket hvordan det motsatte kjønn nærmest ristet av begeistring over hvor deilig de syntes jeg var. Men jeg fikk fylt opp kvota mi, og jeg trenger ikke den bekreftelsen lenger. Been there, done that. Jeg er helt komfortabel med å overlate til de som kommer etter meg å være 20 år og kommersielt sexy mens de leker med det motsatte kjønn i en biologisk uungåelig parringslek som gjør at hormonene danser samba og kinnene gløder. Jeg nyter å se jenter som utforsker alle deler av sin kvinnelighet og ikke føler at de må ikle seg langbukser og høyhalser for å bli tatt alvorlig. De krever rett til å utforske seksualiteten sin og kvinneligheten sin, og jeg heier på dem! Hurra for hotpants! Men selv skal jeg bli ferdig med å laktere før jeg vurderer noe i nærheten av et slikt klesplagg igjen. Og skal jeg være ærlig tror jeg den tiden er forbi for mine lår, og det er helt greit. Jeg gir gladelig stafettpinnen videre. For jeg vet med hundre prosent sikkerhet at barna mine synes jeg har den deiligste mammakroppen i verden. Og mannen min synes også jeg er dritdeilig - akkurat sånn som jeg er.

Friday, July 18, 2014
Mat, sex, nytelse og damer og sånn. Et innlegg litt "all over".
Nå har jeg ligget våken i en time og tenkt på dette, og jeg får bare ikke sove. Jeg lå og tenkte på et ganske tilfeldig innlegg jeg så på facebook, og seksualisering, patriarkiet, skjønnhetsidealer og alt det der. Så begynte jeg å tenke på min egen barndom og oppvekst, mine livsvalg og veien videre. Og jeg vet at det ikke er "tilfeldig" at jeg har tatt de valgene jeg har tatt. Det at jeg på mange månter valgte å være manifestasjonen av "den syndige kvinnen" i noen av tyveårene, virker ikke tilfeldig i det hele tatt. Gud, som det lå i kortene.
Jeg har alltid følt meg som litt "for mye" som kvinne. Jeg er utadvendt og uttrykksfull og jeg nyter relativt uhemmet av livets gleder. Dette er ikke kvaliteter som sees blidt på i Bærum. I dagens samfunn er den høylytte kvinnen som nyter uhemmet, betraktet som vulgær og usmakelig. Man skal nippe pent til vinen og spise en passelig nøktern mengde middag – samme hvor god den er. Og du skal være slank, helst litt tynn.
Helt siden jeg var ganske liten er det noe med alt dette som jeg bare ikke har fått til å stemme. Dette gjaldt særlig seksualitet. Ganske tidlig forstod jeg at dette med sex, er noe som voksne synes skal være litt hemmelig, privat og vi skal ikke snakke om det noe særlig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det ordenlig, men jeg tror flere kan kjenne seg igjen i det når jeg sier at det ofte ligger noe "syndig" og "forbudt" i luften når man møter seksualitet i barndommen og også i ungdomstiden. En viss nysgjerrighet er riktignok ganske akseptert for gutter, men som jente skal man helst ikke være så altfor nysgjerrig på dette. Dette har ikke stemt helt i mitt hodet. Jeg har ofte i livet hatt en trang til å provosere frem reaksjoner på kvinnelig seksualitet, bare for å "se hva som skjer".
Omsider ble jeg altså stripper og deretter pornostjerne. Bombe. Jeg ville kreve min plass. Jeg veide over 70 kilo og ville kreve min fulle rett til å være "heit" på egne premisser. Jeg måtte bare bevise noe. Men jeg klarte ikke å stå helt på krava. Jeg ble revet med. Jeg tillot en viss grad av retusjering, og jeg poserte på relativt "mannevennlige" måter. Og jeg merket for fullt verdens forvaklede måte å forholde seg til sexy damer på. Og det slo meg ikke for fullt før nå hvor rart det hele er:
Hvorfor tenker man at en kvinne som nyter kroppen sin, automatisk er uintelligent eller ikke har andre talenter? Hvorfor tenker man at en dame som er sexy, ikke er verdt full respekt? Hvorfor tror vi, helt automatisk, at en dame som vi respekterer og beundrer, for eksempel "en flott forretningskvinne", aldri ville gjort noe så vulgært som å la omverden se henne i sexy undertøy og med lyst i blikket? Hvorfor er disse kvalitetene helt umulig for oss å forene? Er det ikke rart at vi automatisk betrakter intelligens og det å være seksuelt utadvendt og tiltrekkende som ytterpunkter?
Og en ting til: Hvorfor er det så stort gap mellom dama som en mann vil runke til, og hun han vil være sammen med? Jeg hørte en reportasje om sånne korte, trange hotpants på radioen her om dagen, der de spurte folk i gata om hva de synes om denne moten. En gutt svarte at det er fint på andre damer, men han vil ikke at hans egen dame skal bruke det. Jeg vet at ikke alle menn er slik, men det er allikevel et snedig bevis på noe som jeg opplever som ganske gjennomgående. Hun som en mann vil se på pornofilmen når ingen ser han, er nesten aldri den samme dama som han vil gifte seg med. Dette er et velkjent faktum, det vet jeg. Det er ikke noe nytt. Men hvorfor synes vi det er helt greit og naturlig? Det er jo ikke noe naturlig med det i det hele tatt? Jeg vil ikke at det skal være noe motsetning mellom disse damene! Jeg vil være både og, jeg!
Ok. Tilbake til saken: min reaksjon var å bli stripper og etterhvert pornoskuespiller. Jeg hadde ikke noe større sexlyst enn andre mennesker, og jeg gjorde det ikke på grunnlag av "kåthet". Jeg gjorde det for å bevise et poeng. For å provosere. Sette dagsorden. For å få utløp for noe inni meg selv, som bare skrek og høyere og høyere, jo eldre jeg ble. Og jeg er stolt av det. Nei, porno er ikke svaret på de utfordringene vi står ovenfor i dag. Ikke stripping heller. Men det er en fin måte å få fart i debatten på. I dag skulle jeg kanskje ønske at jeg hadde stått på mer aktivt for å få frem dette budskapet, hva det enn er, og jeg skulle gjerne sett at jeg gjorde enda mer for å utgjøre en forskjell. Men jeg tror ikke jeg var helt klar. Jeg forstod ikke helt selv hvor alt kom fra enda. Det har vært en lang fordøyelsesprosess.
Uansett hvor likestilte vi er, så er det nemlig ikke til å komme bort i fra at det er et ganske patriarkalsk samfunn vi lever i, og store deler av konsekvensene utfolder seg så automatisk at vi ikke merker det.
Ta dette scenariet: om en mann eter og drikker, gjerne blir litt tjukk, og har masse penger og nyter livet på en yacht i søreuropa med flust av yngre, spreke damer, ja, så ler vi litt og sier "mannfolk, altså". Noen vil kanskje beundre han, mens andre vil rynke litt på nesen. Men vi setter ikke hans egen selvrespekt i tvil. Vi ser at han tar for seg av livet, og nyter som best han kan, mens han kan. Om derimot en dame gjør det samme: Blir stinn av gryn, eter og drikker, er gjerne litt god og tjukk og nyter livet på en yacht i varme strøk med flust av unge, veltrente gutter til å tilfredsstille henne... Tror dere ikke det er langt flere som ville spurt hverandre: Mon tro hva hun prøver å kompensere for? Hun er sikkert ensom. Hun kan ikke ha det greit med seg selv. Hva tror du får noen til å ville leve slik? (Jeg sier ikke at alle ville tenkt sånn. De fleste damer jeg kjenner ville sikkert tippet over andre veien og gitt henne en high five. Men de tror jeg tilhører unntakene.)
Helt til slutt: En "bekjent" postet følgende innlegg på facebook her om dagen:
Det er altså en mann som gir bort gratis jentetights. Folk likte innlegget, og humret litt, og kommenterte at jo, det måtte være litt av en fyr som hadde så mye jentetights å gi bort gratis på Finn.no. Jeg er helt enig i at det er litt artig, og man blir litt nysgjerrig på historien bak. Men for meg var det en enorm elefant i dette rommet, og det var bildene. De gjorde meg virkelig ille til mote som kvinne. Men det er liksom ikke lov i dag å reagere på slikt. Jeg skrev følgende kommentar, som jeg holdt på å poste:
"Skjønner at det ikke er poenget her, og ikke meningen å dempe stemninga, men er det allikevel ingen som reagerer på de ekstremt provoserende bildene? Makan til patriarkalsk og objektiviserende bullshit skal du være "god" for å overse... Men de fleste i dag bare later som ikkeno, liksom. "Åh, jammen det morsomme er jo det at tightsen er så stygg." Jada. Men det er jo en diger elefant i dette rommet også. Er vi bare for kule til å bry oss, liksom? "
Men jeg fikk meg ikke til å poste kommentaren. Jeg turte rett og slett ikke. Jeg var engstelig for at "alle" kom til å synes jeg var dum, negativ og masete, så jeg lot være. Som en annen pingle. I sånne tilfeller tenker jeg at det er best å ikke si noe, fordi folk vil bare himle på øya over utspillet mitt allikevel. Og så føler jeg meg som en av de som bare lar mobberne i skolegården herje fordi man er redd for å bli utstøtt selv. For det er slik vi oppfører oss hver gang vi ikke tør å si noe. Og jeg er en av de.
For hvorfor skal vi synes at det er helt greit når slike bilder florerer i hverdagen? Jeg synes ikke det er greit. Jeg synes det er noe av det mest trakasserende som finnes, først og fremst på grunn av at det er forventet at vi skal være så kule at vi ikke bryr oss. Vi later som om det ikke affekterer oss. Vi hever oss liksom over det. Hva faen er det for noe? Tror du unger som ser andre unger blir trakassert, ikke sier noe fordi de "hever seg over det"? Nei. Holder de kjeft, så er det fordi de ikke tør noe annet. Vi oppfordrer unge til å stå opp for seg selv og si hva de mener. Det må jo for faen vi også gjøre. Og dette er hva jeg vil si: Jeg opplever det ekstremt ubehagelig å møte slike bilder i hverdagen min. Jeg opplever det faktisk som mobbing. Det mest problematiske med dette er det konfliktfyllte mellom hva som er betraktet som en sexy kvinne og hva som er betraktet som en respektabel kvinne. Gudene skal vite at jeg mange i livet har tenkt at alt hadde være så utrolig mye enklere hvis jeg bare fikk silikonpupper og gikk ned 10 kilo. Men jeg har jo ikke lyst til det. Det er ikke det jeg synes er vakkert. Jeg vil være slik naturen skapte meg. Og jeg vil elske min egen kropp, akkurat slik den er. Og mitt skjønnhetsideal har aldri vært det som mannbladene forsøker å inprente i oss. Men akk... så enkelt det hadde vært å bare operere de puppene og ta av noen kilo.
Ikke misforstå, jeg har ikke noe i mot silikonpupper generelt. Jeg hadde det før, det skal jeg innrømme. Jeg syntes det var tegn på manglende kvinnelig integritet, og jeg mente at f.eks. glamourmodellene var kvinnenes største fiender, siden de faktisk gjør det å inrette seg etter patriarkatet til et levebrød. I dag synes jeg ikke lenger at dette er så farlig. Jeg synes det er gøy at folk uttrykker seg på forskjellige måter, og jeg unner folk å gjøre egne valg som føles riktige for dem. Jeg har flere gode venninner med opererte pupper, som jeg har full respekt for. Men jeg vil gjerne at vi skal komme til et stadie der det betraktes som helt ok å være den man er. Der ikke det å tvinge kvinnekroppen inn i en runkefantasi er regnet som den eneste akseptable formen for å være heit.
Nå skal jeg gå å legge meg igjen. Natta!
Saturday, June 21, 2014
"SÅNNE" DAGER, ASS...
Men så kommer en "sånn" dag. En dag, der alt kjennes skikkelig dritt og kjedelig og dustete og meningsløst. Jeg vil drikke øl, dra på konsert og danse hemningsløst. Jeg vil strippe og dusje naken i champagne på bordet, svinge meg i stanga, ha på altfor mye sminke og altfor høye hæler, komplettert av falske vipper og en deilig, formfylt, sprek og spretten kropp. Jeg vil spille konsert, iført en svett skinnkjole og i-stykker-rocka nettingstrømper som har vært altfor lenge på turne. Jeg vil kjenne at jeg klarer å samle krefter og gi alt jeg har i et siste eksplosivt ekstranummer på scenen selv om lungene skriker om nåde og magemusklene rister av utmattelse. Jeg vil shotte tequila og danse til altfor høylytt Slade, Queers og Elvis, og jeg vil at noen skal være så forelsket i meg som de er i alle sangene som er skrevet om andre jenter som heter Caroline.
Men så er jo realiteten at jeg ikke kan ta en drink på mange måneder, turnering med bandet er enda lengre frem i tid, og her i Norge er det ingen som gidder å se oss allikevel. Jeg kommer aldri til å leve av å være ung, frekk, vakker og gæern igjen, og kontorjobben er det tryggeste og beste jeg sannsynligvis noensinne kunne hatt akkurat nå. I den virkelige verden er ikke forhold alltid slik som de er i sanger og på film, og jeg har nesten ingen venner som er i samme situasjon som meg. Blæh!
Men så kommer jo morgendagen. Og da ser det sikkert helt anderledes ut. Inntil da, er det bare å krabbe op i senga, skru opp lyden og drømme seg bort.
Monday, May 19, 2014
Det mest stressende av alt, er å ikke skulle stresse.
Hvordan klarer folk å være så avlappet og mestrende? Det å ikke være stressa, er en inni helvetes stressende utfordring, skal jeg si deg! Og de som sier at det hjelper å smile… Vel, de kan ikke ha opplevd ekte stress.
Jeg så en dokumentar om stress. Et av poengene var dette: Hos stressede folk, er receptorene i hjernen der dopaminen utløses (om jeg forstod lingoen korrekt) færre og svakere, slik at følelsen av eufori ikke er like kraftig som hos stressfrie mennesker. Så for å oppleve sin egen lykke maksimalt, lønner det seg å ikke være stressa. Og bare det er jo ganske stressende.
Jeg så en dokumentar om stress. Et av poengene var dette: Hos stressede folk, er receptorene i hjernen der dopaminen utløses (om jeg forstod lingoen korrekt) færre og svakere, slik at følelsen av eufori ikke er like kraftig som hos stressfrie mennesker. Så for å oppleve sin egen lykke maksimalt, lønner det seg å ikke være stressa. Og bare det er jo ganske stressende.
Først skal man være flink i jobben sin. Det opplever jeg slik: jeg skal være to hestehoder foran hele tiden, slik at ingen kan ta meg på noe som helst, og jeg skal forutse alle tenkelige og utenkelige scenarier. Jeg skal sørge for at alle uheldige scenarier unngås og alle fordelsaktige scenarier oppnås. Alt skal gjøres mens jeg smiler fra øre til øre. Det klarer jeg ikke alltid, og det stresser meg.
Jeg skal stille sjefen min i et godt lys, men samtidig ha et aktivt hode som ikke bare jatter med. Jeg skal alltid levere ett par hakk over hva som er forventet, på kortere tid enn hva som er forventet. Fordi jeg får godt betalt? Nei. Fordi jeg får minst betalt, så jeg føler at jeg må bevise min verdi hele tiden. Jeg synes jobben min er utrolig morsom, men jeg føler ikke at verdien av mitt arbeide blir sett av ledelsen, så jeg må konstant overbevise og bevise. Bevise, bevise, bevise. Det stresser meg.
Og hvis jeg har et telefonmøte med en viktig kunde om fem minutter, og noen spør meg om jeg – vær så snill – gidder å hente lunsj til dem fordi de har et innmari viktig møte som starter nuh, eller om jeg gidder å ringe vaktmesteren og si at det er møkkete på herretoalettet igjen, «Siden du har så god tone med han!», så vil jeg ikke bli provosert og tenke at de spør meg fordi jeg er eneste jente på kontoret. Jeg vil ikke se dumt på dem, og bare lukke døra til kontoret mitt i ansiktet deres. Nei. Jeg vil tenke at «Selvfølgelig vil jeg hjelpe til, for det er slik det blir godt arbeidsmiljø av! Når alle hjelper hverandre og er positive! YES!». Så i steden for å himle med øynene og lukke døra, så smiler jeg bredt og sier «Naturligvis! No problemo!». Det stresser meg også.
Deretter skal man være en god kjæreste. Det opplever jeg slik: Definer hva slags kjæreste jeg vil være, og forsøke å overse det faktum at jeg overhodet ikke er slik. F.eks. vil jeg være positiv, frisk og glad og kun legge merke til alle de positive kvalitetene til min utkårede. Jeg har nemlig en helt fantastisk kjæreste, som gjør alt kan for at jeg skal være lykkelig og få alle mine behov dekket. Han er smart, varm, kjærlig, handlekraftig, hensynsfull og morsom. Han fortjener å bli heiet på, verdsatt og beundret. I virkeligheten legger jeg merke til alt som ikke er slik jeg skulle ønske det var, men dette prøver jeg så godt jeg kan å late som om jeg ikke legger merke til allikevel. Så jeg smiler og kvitrer. Fordi jeg vil jo ikke være «en sånn». Jeg vil ikke stille krav. Jeg vil ta ting som de kommer, og nyte det som utfolder seg. Jeg vil være bekymringsfri og åpen! Positiv, lett å engasjere og med evne til å nyte nuet og kjærligheten akkurat slik den velger å vise seg. Forventningsfull, men uten forventninger... Det er stressende, det!
I virkeligheten er nemlig den negative stemmen i meg på krigertok, bevæpnet med hormonladde muskedundere, og – manipulerende nok – forkledd som beskytter og romantiker. Denne sniken legger altfor godt merke til tullete banaliteter, og det er en evig kamp å få den stemmen til å bare holde kjeft for en fuckings gang skyld! Den maser om ting som at jeg ikke får valentineskort eller blomster ut av det blå, at ingen møter meg på bussholdeplassen med stort smil og utstrakte armer når jeg kommer på spontantur for å dele de siste dagene av hans forretningsreise, ingen som tilbyr meg frokost på sengen etter at jeg har handlet ferske baguetter og laget frokost to dager på rad. Men hvorfor skulle noen gjøre alle disse tingene, når de ikke kan lese mine tanker? Hvorfor spiller det så jævla stor rolle? Det er jo så utrolig mye annet koselig som skjer. Min kjæreste er nemlig fantastisk oppmerksom når han vil, og han er åpenbart forelsket og full av kjærlighet. Han sender kjærlighetserklæringer på sms nesten hver eneste dag, holder rundt meg hver natt, og han spør hele tiden om det er noe mer han kan gjøre for meg. Han byr på masse kos og kjærlighet. Hvis jeg bare kunne fokusere på dette, og droppe alt annet tull, hadde livet vært perfekt. Allikevel har jeg vondt i magen fordi den negative drittstemmen maser om «hva det kan bety» at ikke alle disse andre tingene er på stell. Idioti! Det stresser meg.
I tillegg til det ovenstående, skal jeg være en god, babyprodusserende kjærlighetsklump av harmoni og velvære. Jeg skal være i flyt, og jeg skal være stressfri og lykkelig. Jeg skal bare kose meg. Få frisk luft, spise sunt og tenke positive, gode tanker.
Men jeg har vondt i magen og er stressa for å prestere på jobben, og jeg har vondt i magen og er stressa fordi jeg er ikke en sånn kjæreste som jeg synes jeg burde være, og det gjør meg utrolig stressa at jeg er stressa, for da er jeg ikke en sånn mamma som jeg vil være. Så hvis jeg bare kunne slutte å stresse, hadde alt vært løst. DET stresser meg.
Monday, May 12, 2014
DOPAMIN, DOPAMIN, DET ER BEDRE ENN VIN!
Jeg har lært et nytt dopamin-triks! Noen antar kanskje at jeg ikke er lykkelig, siden jeg er så opptatt av å kartlegge lykkebringende aktiviteteter om dagen, men da vil jeg bare få sagt i fra at det er helt tvert om. Jeg har det som plommen i egget, er glad som ei lerke og har det søtt som honning, og det er nok derfor jeg synes dette med lykke er et så artig tema å studere og leke seg med.
Jeg har også en veldig kul psykolog som jeg elsker å prate med.Jeg fortalte han om alt jeg har funnet ut om dopamin. Han var enig i mye og heiet på lykkeprosjektet mitt, men han sa det med at dopaminproduksjonen gradvis starter å avta i tenårene (altså slik jeg skrev i forrige post) – nei, det var visst bare tull. Ja, ja.
Allikevel syntes han det var lurt å ha et bevisst forhold til dopamin-produksjon, og han lærte meg et nytt triks for dette også. Jeg er, som nevnt, riktig så inspirert til å kartlegge dette med lykke samt danne meg en god verktøykasse med lykkebringende triks. Jeg fortalte han hvor deilig jeg syntes det var å kunne poste mine ukentlige mål i denne bloggen, selv om det er enkle ting som å rydde et skap, eller gå en lang tur, fordi det da er større sjans for at jeg gjennomfører. Samtidig byr denne rutinen på en strukturert tilnærming til lykkeprosjektet, og det er jeg helt avhengig av. Når jeg fortalte hvor fornøyd jeg var med de to målene jeg satte meg - og nådde - sist uke, nemlig å rydde et skap på badet og gå på Zumba, så fortalte han meg en ny hemmelighet:
Når det vi tenker at vi skal gjøre samsvarer med det vi faktisk gjør, trigger også dette produksjonen av dopamin! Så det å legge en liten plan, og deretter gjennomføre, er et super enkelt triks for å booste lykkefølelsen. Er ikke det kult?
Så når jeg nå finner min nye fysiske aktivitet, som kommer til å trigge massiv dopaminproduksjon, pga. at utholdenhetstrening er en av de mest effektive måtene å trigge dette på, så vil jeg i tillegg får en ekstra dopaminbonus fordi jeg har gjennomført noe jeg har tenkt på at jeg skal gjøre!
Og i DEN forbindelse, vil jeg fortelle at jeg var så utrolig glad og fornøyd i dag, da jeg var på gravidyoga. Jeg begynner endelig å føle at jeg får litt teken på denne aktiviteten, og i dag følte jeg at jeg virkelig greide å kjenne på den magiske ballansen mellom å jobbe hardt i enkelte deler av kroppen, mens man slapper helt av i andre deler, og samtidig bruker pusten for å jobbe seg gjennom de fysiske utfordringene og holde mentalt fokus. Dette var søren meg gøy!
Så dette bød på en dobbel dopamin-boost for Frøken Andersen. Jeg gjennomførte en planlagt aktivitet og samtidig utfordret og mestret jeg fysiske utfordringer. Med pust og fokus fikk jeg til helt nye ting! Dette er en synergi jeg liker, og jeg digger kroppen min. Jeg ble så boosta av det hele, at jeg full av pågangsmot gikk rett hjem og tryllet frem en digg, knallsunn middag og lagde en ny batch med hjemmelaget granola i samme slengen. (Nok en ting jeg har tenkt i noen dager at jeg burde gjøre!) (Og jeg pleier å være så godt som død innen klokken 19.00! Ikke alltid altså, bare når jeg er gravid.) Så nå er det to tomler opp og jeg er på topp!
Ok. Jeg lover å ikke bli så kvalm blogger at jeg bare skriver om hva jeg trener og spiser altså. Jeg skjønner at dette innlegget var litt på grensen, men jeg måtte bare dele det.
Jeg har også en veldig kul psykolog som jeg elsker å prate med.Jeg fortalte han om alt jeg har funnet ut om dopamin. Han var enig i mye og heiet på lykkeprosjektet mitt, men han sa det med at dopaminproduksjonen gradvis starter å avta i tenårene (altså slik jeg skrev i forrige post) – nei, det var visst bare tull. Ja, ja.
Allikevel syntes han det var lurt å ha et bevisst forhold til dopamin-produksjon, og han lærte meg et nytt triks for dette også. Jeg er, som nevnt, riktig så inspirert til å kartlegge dette med lykke samt danne meg en god verktøykasse med lykkebringende triks. Jeg fortalte han hvor deilig jeg syntes det var å kunne poste mine ukentlige mål i denne bloggen, selv om det er enkle ting som å rydde et skap, eller gå en lang tur, fordi det da er større sjans for at jeg gjennomfører. Samtidig byr denne rutinen på en strukturert tilnærming til lykkeprosjektet, og det er jeg helt avhengig av. Når jeg fortalte hvor fornøyd jeg var med de to målene jeg satte meg - og nådde - sist uke, nemlig å rydde et skap på badet og gå på Zumba, så fortalte han meg en ny hemmelighet:
Når det vi tenker at vi skal gjøre samsvarer med det vi faktisk gjør, trigger også dette produksjonen av dopamin! Så det å legge en liten plan, og deretter gjennomføre, er et super enkelt triks for å booste lykkefølelsen. Er ikke det kult?
Så når jeg nå finner min nye fysiske aktivitet, som kommer til å trigge massiv dopaminproduksjon, pga. at utholdenhetstrening er en av de mest effektive måtene å trigge dette på, så vil jeg i tillegg får en ekstra dopaminbonus fordi jeg har gjennomført noe jeg har tenkt på at jeg skal gjøre!
![]() |
| www.bellyandbaby.no |
Så dette bød på en dobbel dopamin-boost for Frøken Andersen. Jeg gjennomførte en planlagt aktivitet og samtidig utfordret og mestret jeg fysiske utfordringer. Med pust og fokus fikk jeg til helt nye ting! Dette er en synergi jeg liker, og jeg digger kroppen min. Jeg ble så boosta av det hele, at jeg full av pågangsmot gikk rett hjem og tryllet frem en digg, knallsunn middag og lagde en ny batch med hjemmelaget granola i samme slengen. (Nok en ting jeg har tenkt i noen dager at jeg burde gjøre!) (Og jeg pleier å være så godt som død innen klokken 19.00! Ikke alltid altså, bare når jeg er gravid.) Så nå er det to tomler opp og jeg er på topp!
Ok. Jeg lover å ikke bli så kvalm blogger at jeg bare skriver om hva jeg trener og spiser altså. Jeg skjønner at dette innlegget var litt på grensen, men jeg måtte bare dele det.
Sunday, May 11, 2014
Her om dagen så jeg en glad og inspirerende dokumentar om lykke. Den ligger på Netflix og heter Happy. Selv om jeg var ganske så glad i utgangspunktet, så ble jeg jammen enda mer glad av å se på den, fordi den gav meg masse gode verktøy som jeg kan benytte mer bevisst i min jakt på en enda mer euforisk hverdag. De punktene jeg merket meg best, er ikke akkurat ukjente for de fleste, men det er sikkert flott med en påminnelse i ny og ne. Derfor vil jeg gjerne dele dette:
- Produser dopamin
Fra tenårene av, starter produksjonen av dopamin i hjernen gradvis å synke. Hvis jeg forstod det riktig, er det slik at i de tilfellene den har avtatt fullstendig, så er det grunnlag for å få Parkinson. Men uansett: Forskerne sier jo at man antar produksjon av dopamin er som alt annet i livet, at man kan påvirke produksjonen selv, ved å øve seg på å produsere det. Det gjør man da ved å bedrive aktiviteter som trigger - eller krever - produksjon av dopamin.Etter en av mine Zumbatimer,
her med min venninne Amelia
Den aktiviteten som forskningen viser at er aller mest effektiv for å produsere dopamin er utholdenhetstrening, særlig hvis det er gjort på en morsom måte! Nettopp derfor tenkte jeg det var perfekt å ta opp Zumba igjen! Jeg husker, fra tiden som zumba-instruktør, hvor bra jeg følte meg etter hver time, og hvor gøy det kunne være de gangene jeg virkelig hadde formen inne og bare ristet løs med alt jeg hadde. Det er jo få ting som er så gøy som å danse!
I alle fall var det slik når jeg var yngre. Da jeg var rundt 18-19 år kunne jeg stå på dansegulvet på rockabillyklubben Caven i timesvis, gjerne hele natten lang, og jeg klarte bare ikke å stoppe å danse. Kroppen bare reiste av sted med meg, og jeg trengte ikke gang å ta en eneste øl for å ha den opplevelsen. Den euforiske gleden har, i tråd med den dumme forskningen, avtatt gradvis med årene, og det kicket jeg fikk av å gå på Jazzballett eller Freestyle som 12-13-åring er heller ikke like merkbart når jeg danser nå. Men kanskje dette kan øves opp? Jeg husker spesielt fra zumba-tiden, hvor deilig det er å beherske kroppen min og legge merke til hvordan den utvikler seg og tilpasser seg, og plutselig er i stand til å gjøre hoftevrikk og obskure bevegelser jeg trodde jeg måtte ha en helt annen genetikk for å kunne utføre.Noen kimser av Zumba som treningsform, men det er fordi man ikke har funnet riktig instruktør for seg. Zumba kommer i alle intensiteter. Av alle timene jeg instruerte, derav Zumba, Sh´Bam og BodyStep (som anses som en svært atletisk time), var det ingenting som tonet og revitaliserte meg slik som zumba-timene. Så, som jeg skrev, i forrige post, dro jeg på Zumba denne uken!
Det gikk jo dessverre ikke så bra. Med 7-måneders-mage var det klin umulig å aktivisere den mage-/rygg-støtten man trenger for å danse latino-bevegelser og selv om jeg forsøkte mitt beste de første 30 minuttene, så gjorde etterhvert litt vondt i magen, og jeg endte opp meg å gjøre alternative bevegelser mye av timen. Intensiteten ble jo deretter, og jeg fikk ikke den treningseffekten jeg var ute etter. Ei heller fikk jeg igang den dopaminproduksjonen jeg håpet på. Ja, ja.
Så nå må jeg prøve på noe nytt. Jeg gidder ikke flere «hvite» timer, siden ejg allerede går på gravidyoga en gang i uken, men jeg tror jammen meg at jeg forsøker meg på en bodystep-time denne uken. Jeg mistenker at det vil fungere bedre, siden Les Mills timer er bedre tilpasset å fungere for deltakere med alternative behov. SÅ: nå gleder jeg meg til det. - Vær i sonen
Burlesk er absolutt en dopaminproduserende
aktivitet, men dessverre er også dette litt
utilgjengelig i syvende måned.
Et annet, dog relatert, punkt som kjennetegner svært lykkelig mennesker, er at de regelmessig gjør aktiviteter der de «er i sonen». De kopler ut alt annet, og fokuser alt de har på en aktivitet som de kun gjør for sin egen skyld. De kopler ut alt som har med ego/vinning/lønn/prestige å gjøre, og lar seg synke inn i en flyt og harmoni. Eksempler er å klatre i fjellet, når alt som eksisterer er bare du og fjellveggen, og du er 100% fokusert. En annen typisk slik aktivitet er surfing. Eller fallskjermhopping. Det krever såpass mye fokus at du ikke har noe annet valg enn å glemme alt annet. Dansere, særlig de som driver pardans, der de må være i full harmoni med partneren, er også gode eksempler på mennesker som opplever dette.
Som liten, tror jeg man lettere er i sonen. Man kan sikkert komme dit ved å hoppe strikk eller paradis, og jeg tror jeg også var der når jeg red på store, litt utfordrende hester eller når jeg var på sang-seminar med Snarøyas Kirkes Pikekor.
Og nå skal jeg si noe rart. I voksen alder, tror jeg faktisk min fortid i erotikkbransjen bød på slike øyeblikk for meg. Jeg tror at jeg, i de øyeblikkene der jeg var på settet av voksenfilmene jeg bidro i i 2008, og var 100% fokusert på samspillet der og da, var i sonen. Det var fysisk utfordrende nok til at jeg måtte konsentrere meg og glemme alt annet, og jeg ble bare en del av flyten mellom skuespillerene. Jeg sprengte grenser og jeg var samtidlig «ung og bekymringsløs» nok til gi fullstendig f* i de såkalte konsekvensene. I tillegg var absolutt stripping en slik aktivitet. De 15 minuttene av gangen der jeg danset for et nytt utdrikningslag og var utelukkende foksuert på å beherske kroppen, lese tankene til tilhørerne og flyte i harmoni med deres forventninger og begeistring, ja, det var nok utvilsomt sone-øyeblikk for meg.
Å synge i bandet, er absolutt en "sone-aktivitet".
Men jeg trenger nå en ny aktivitet. Naturlig nok. Ikke på lenge, har det vært et alternativ for meg å fortsette å kle av meg for mannfolk, fordi det rett og slett kan bli litt stressende. Jeg ble bare dritt lei av en slik setting der folk føler de har rett til å bedømme kroppen min. Selv om de fleste var - og er - positive, så ble det til slutt et stressmoment som jeg ikke orker å forholde meg til lenger. Kroppen min er til for meg, og det er jeg som skal kose meg med den. De som ønsker det, må gjerne synes den er flott, ja, det er bare hyggelig, men jeg orker ikke føle at jeg skuffer noen dersom jeg har en periode der det ikke passer meg å holde trivselsvekta. Enkelt og greit.
Så nå vurderer jeg å ta opp ridning eller dansing igjen, men ingen av delene er topp når man er gravid. Det å synge i bandet mitt, er naturligvis en slik aktivitet. Men gutta vil ikke spille med gravid vokalist, tro det eller ei. Hehe. Så jeg må tenke litt mer på dette. Blogging / skriving gjør susen foreløpig, men jeg trenger noe mer krevende. Gjerne noe fysisk.
Saturday, May 10, 2014
Lykkeprosjektet
Noe av det beste med å blogge er for meg at jeg har en ekstramotivasjon for å holde forsettene mine!
De fleste andre enn meg, driter nok glatt i mine forsetter, men det spiller jo ingen rolle.
Den siste uken, siden siste post om lykkeprosjektet, har jeg kanskje ikke revolusjonert tilværelsen, men jeg har gjort langt mer enn jeg ville gjort uten å ha skrevet ned delmålene mine her.
Jeg har nemlig ryddet skapet på badet! OG vært på zumba! Det sistnevnte gikk ikke så veldig bra. Jeg har jo tidligere vært zumbainstruktør, så jeg tenkte at dette jammen skulle bli artig gravidtrening! Men jeg må nok konkludere med at zumba, og alle andre hoftevrikkende, skrå magemuskelaktiviserende og core-roterende aktiviteter passer dårlig i sjuende måned av en graviditet. Store deler av timen gjorde jeg knebøy for meg selv i hjørnet og varierte sporadisk med å strekke ut noen leggkramper.
Så trim for eldre burde kunne passe bra og er en strålende ide for neste uke!
Hva sier egentlig en slik bladhylle deg?
Det er noe jeg ikke får til å stemme... Jeg føler vi er så mange som gir faen i en slik virkelighet som reflekteres her. Vi ser en annen vei og forholder oss til en langt kulere verden. Men... Hvordan overlever da dette her? Noen må jo fortsatt nære den rare, forskrudde virkeligheten som de aller fleste (som jeg kjenner i alle fall) allikevel er langt for velutviklede og intelligente til å gidde å bry seg med.
Lurer fært på hvor lenge det vil fortsette. Det må da nå en grense?
Er ikke mesteparten av verden klar for en slags virkelighetsrevolusjon der inspirasjon, medmenneskelighet, moro og rett og slett god, gammaldags nestekjærlighet står i sentrum?
Subscribe to:
Posts (Atom)







